Uten en grunnleggende forståelse av evolusjonspsykologi blir vi svært dårlig rustet til å gi en utfyllende forklaring på atferden vår. Noe biolog Harald Liebich eksemplifiserer i sin kronikk i forskning.no, hvor han ser nærmere på om evolusjonsbiologien spiller en rolle når eneherskere som Putin utfører voldelige okkupasjoner.

Han konkluderer med at vår evolusjonshistorie ikke har fremdyrket en slik egenskap i oss, og at: “Territorial konkurranse mellom grupper av steinaldermennesker har neppe vært en avgjørende selektiv drivkraft”.

I sin utredning ser Liebich ut til å skifte fokuset mellom enkeltstående herskere til selve arten mennesket. Her burde det heller være et tydelig skille fra start.For å forstå enkeltstående handlinger gjort av eneherskere som Putin kan ikke evolusjonsbiologien alene tilby oss et helhetlig bilde. Som Liebich selv nevner må vi dra inn andre fagområder innen psykologi, samt sosiologi og historie. På den andre siden kan vi ikke bruke slike enkelteksempler til å tilbakevise at noen psykologiske mekanismer hos mennesket faktisk er fremselektert.

Konflikt mellom grupper

Skal vi lete etter krigens drivkrefter bør vi selvsagt starte der slike konflikter per definisjon utspilte seg – nemlig mellom grupper, ikke innad i flokken. Her stiller Liebich et kritisk spørsmål til hvordan evolusjonen skulle ha sikret fiendtlighet utad og fredelighet innad i flokken. Et legitimt spørsmål som han selv lar stå ubesvart.

Vi trenger ikke lete lenge for å finne andre arter av flokkdyr som er fredelige innad men fiendtlige utad. Så at evolusjonen kan frembringe en slik strategi burde det ikke være noe tvil om.

Oss/dem-mentaliteten

For oss mennesker er det mange fordeler med å samarbeide i gruppe, blant annet å kunne forsvare seg mot rovdyr eller jakte ned et større bytte. Jakting og krigføring deler mange av de samarbeidende komponentene, og veien mellom dem er sådan kort. Faktisk kan det å forsvare seg mot inntrengere ha vært en viktig drivkraft i seg selv for å danne en inngruppe av samarbeidsvillige medlemmer (1,2). De arkeologiske funnene gir oss tvetydige svar, men et funn fra siste istid kan tyde på at mellom 10-25 prosent av mennene ble drept i gruppekonflikter.

Resultatet er uansett at vi besitter en formidabel egenskap til å identifisere- og gruppere hverandre inn i ulike tilhørigheter, danne koalisjoner og styrke vår gruppeidentitet ut i fra en oss/dem-mentalitet.

Fredelighet innad og fiendtlighet utad er faktisk så sterkt sammenkoblet at de påvirkes av det samme hormonet, oksytosin. Samtidig som hormonet promoterer etnosentrisme – tendensen til å se ens gruppe som overlegen andre grupper - bringer det også frem fordommer, fremmedfrykt og vold mellom grupper.

Inn-gruppen har gjennom tiden utvidet seg fra å være stammen til å gjelde blant annet nasjonen, religionen, og politisk ideologi. At vi er utrustet med slike kognitive verktøy er alene en sterk indikasjon på at vår forhistorie med gruppekonflikter har skapt en selektiv fordel for det.

Å krige eller ikke krige

Vi er heller ikke skrudd sammen så enkelt at vi enten er aggressive eller fredelige, eller at vi kriger hele tiden eller kriger aldri. Her har Liebich resonnert seg langt inn i en falsk dikotomi.

Som mange andre arter er vi tilbøyelige til å praktisere begge strategiene, og kan velge hvordan vi behandler andre ut i fra hvilke sosio-økologiske situasjoner vi befinner oss i. En kryss-kulturell studie av 31 jeger-sanke samfunn viste at 64 prosent deltok i krigføring én gang hvert andre år, mens 10 prosent ble beskrevet å krige sjeldent eller aldri (side 75).

Den mannlige kriger-hypotesen

Store kjønnsforskjeller i blant annet aggresjon, villighet til å ta risiko og oppsøke voldelige konflikter er en viktig indikasjon på hvilke andre fordeler krigføring har hatt, og for hvem.

For menn – og hanner hos andre pattedyr – ville det nemlig ha medført en økt reproduktiv suksess å kunne tilegne seg tilgang til flere maker fra utgrupper. Takket være denne seksuelle seleksjonen trengs det altså ikke engang oppstå ressursnød for at menn skal se fordelene i å gå til angrep.

Dette er en universell kjønnsspesifikk tendens som vi kan se igjen i alle kulturer – moderne og tradisjonelle. Ja, til og med blant de mer fredelige dvergsjimpansene. Lav populasjonstetthet alene er altså ikke nok for at det skal være usannsynlig eller ulønnsomt å gå i konflikt med andre grupper.

Biologi og kultur

Lokale konflikter mellom stammer kan virke ganske adskilt fra moderne krigføring, med avanserte taktikker på statlig nivå. Da blir det nødvendig å påminne om at den iboende tilbøyeligheten til å være fiendtlig innstilt mot utgruppen er en grunnleggende pådriver for alle former for krig. En egenskap som er dypt forankret i menneskets evolusjonshistorie.

Det betyr ikke at kulturen ikke kan være en medvirkende faktor. For eksempel har skiftet fra en nomadisk livsstil til jordbruk for rundt 12.000 år siden ført til en monopolisering av mattilgang, økt populasjonstettheten, og en yrkesdiversifisering som inkluderte spesialiserte krigere med mer avanserte våpen; alle faktorer som akselererte fremveksten av krigføring.

Etter en langvarig fred vil krig virke fjernt og irrasjonelt for mange. Men det er uklokt å beskrive mennesket som et rasjonelt kalkulerende kulturvesen og dermed avskrive krig som noe bare diktatorer styrt av vanvidd kan sette i gang. Dette vil kun begrense vår forståelse av vår egen biologi. Derimot er det viktig å huske at evolusjonære og kulturelle forklaringer ikke ekskluderer hverandre, men kan gi en mer helhetlig forklaring på vår adferd.

Krig har evolusjonære røtter. Men det har også fred. Skal målet være å dempe den første og dyrke den andre må vi først anerkjenne begge sidene av naturen vår, ikke fornekte den vi ikke liker.

LES OGSÅ:

Krigens drivkrefter - har evolusjonen spilt en rolle?

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap