Avl på hunder: Et bærekraftig og godt avlsarbeid omhandler populasjonen og ikke enkelthunder, skriver innleggsforfatterne.

Svar til Karianne Nygaard:
Dette er kriteriene for en bærekraftig hundeavl

DEBATT: Dersom hundeavlen hadde benyttet systemer for beregninger av avslsverdi, slik som vi gjør i husdyravlen for øvrig, ville spørsmålet om helseproblemer på avkom vært løst av seg selv.

Publisert

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Karianne Nygaard har spørsmål til oss under overskriften «Kriterier for avl gir noen få oppdrettere nærmest monopol på valpesalg» som tilsvar til vårt innlegg «Forby avl på engelsk bulldog» av 22.mars 2024

Selv om spørsmålene til oss er på siden av hva vår kronikk handler om, inneholder den viktige spørsmål vi ønsker å besvare.

Bærekraftig avl er avhengig av en balanse mellom seleksjon og innavlsøkning

En bærekraftig hundeavl er avhengig av en stor nok effektiv populasjonsstørrelse. Innavlsutviklingen er så avhengig av hvor sterkt vi selekterer innen rasen, hvilken paringsstruktur vi praktiserer (hvor mange hanhunder per tispe, hvor mange kull per hanhund etc.) og hvordan vi balanserer denne seleksjonen opp mot innavlsøkning i rasen.

«Førstemann til mølla»-prinsippet om bruk av helbrødre i avl kan synes urettferdig, men er samtidig en praktisk løsning for å hindre mye bruk av hannhunder i nær slekt

Selv om elghundrasene ikke er preget av overdreven eksteriøravl, fordi jaktegenskapene vektlegges i premieringssystemet, bør det også her diskuteres hvor stor vekt eksteriør skal ha.

Begrenset utvalg av avlsdyr i en liten populasjon gir innavlsøkning

I Elghundforbundet sine raser, med unntak for rasen grå elghund, er små populasjonsstørrelser en utfordring. Liten populasjonsstørrelse begrenser mulighetene til å selektere for prestasjoner. 

Derfor er det et betimelig spørsmål om de nye reglene til Elghundforbundet, som er lik for alle rasene i forbundet, fører til store problem for den genetiske variasjonen og innavlsutviklingen i rasen sort elghund.

Konsekvensen av innavl

Innavl og slektskapsavl fører til opphopning av uønskede alleler, det vil si gensegmenter. Disse genene fører ikke til sykdom når de opptrer i bare ett av genene i et par, men med slektskapsavl øker sannsynligheten for at disse sykdomsbærende genene opptrer i begge genene i et par, og dermed gir sykdom og død. 

Det høye innavlsnivået i mange hunderaser, på grunn av lavt antall avlsdyr, er årsaken til situasjonen de er i. I tillegg kommer seleksjon for ekstremt eksteriør eller utseende i selskapshundrasene.

Så til spørsmålene fra Karianne Nygaard til oss:

1. Begrenset avlsstrategi i en liten populasjon. Som forklaringen over viser, er det absolutt ikke å anbefale å redusere antall avlsdyr i en allerede liten populasjon av en rase i det omfanget som antydes av Karianne Nygaard. 

Samtidig er det selvsagt ønskelig at flest mulige av hundene i en brukshundrase skal gjøre jaktprøve, fordi den kollektive avlen ellers vil bli basert på utstillingsresultat (eksteriør). 

At enkeltoppdrettere som deg vektlegger andre egenskaper er bra, men det er likevel ikke en del av det felles avlsarbeid i en rase. For et bærekraftig og godt avlsarbeid omhandler populasjonen og ikke enkelthunder.

 2. Om det beregnes innavl etter 5 eller 6 generasjoner er ikke så avgjørende, fordi den lille andelen av innavlen som kommer fra generasjoner så langt tilbake i stamtavla er uvesentlig for innavlsdepresjonen, det vil si reduksjonen av livskraft. Det er ny innavl som er mest ødeleggende for helse, fruktbarhet og temperament.

3. «Førstemann til mølla»-prinsippet om bruk av helbrødre i avl kan synes urettferdig, men er samtidig en praktisk løsning for å hindre mye bruk av hannhunder i nær slekt. Dersom det hadde vært brukt mer avlsfaglige digitale beregningsprogram i hundeavlen ville det være mulig å gjøre valg blant helbrødre på en mer optimal måte. Men de ressursene har generelt ikke raseklubbene i hundeavlen.

At en ikke har oversikt over en del av sykdommene som nedarves før hundene er mye eldre er en utfordring i all hundeavl. Grunnen er at det ikke beregnes og brukes avlsverdier for å rangere avlskandidatene. Avlsverdier baseres på informasjon om hundens egne og slektningenes helseegenskaper. 

Det er jo stort sett bare for HD (Hofteleddsdysplasi) at NKK beregner avlsverdier, og enkelte raseklubber beregner avlsverdier for jaktegenskaper. Dersom hundeavlen hadde benyttet systemer for beregninger av avslsverdi, slik som vi gjør i husdyravlen for øvrig, ville spørsmålet om helseproblemer på avkom vært løst av seg selv.

Lykke til med din avl av en truet nasjonal hunderase.

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding på dette debattinnlegget. Eller spørsmål, ros eller kritikk til Forskersonen/forskning.no? Eller tips om en viktig debatt?

Powered by Labrador CMS