Tor Martin Austad har skrevet en kommentar til min kronikk på forskning.no, der jeg betvilte hypotesen om at krigerske drivkrefter er bygd inn i vårt DNA. Mitt utgangspunkt var at en slik hypotese har begrenset forklaringskraft i forståelsen av krig.

Det synet er det god vitenskapelig dekning for. «Det er intet vitenskapelig bevis for at krig er innbakt i menneskets natur», ifølge en studie utført ved Rutgers University-Newark. Studien er publisert i Scientific American.

Dermed er fenomenet krig neppe knyttet til en biologisk determinisme med krigslyst som en slags arvesynd. Men begrenset forklaringskraft betyr ikke null forklaringskraft. Den begrensede forklaringskraften poengterte jeg også i slutten av kronikken, men tekstlengden for en kronikk tillot ikke videre utdyping av det momentet. Med dette utgangspunktet tror jeg det foreligger en viss skinnuenighet mellom Austad og meg.

Evolusjon foregår i hovedsak på individnivå

Austad går ikke inn på et av mine hovedpoenger som handlet om at evolusjonen i hovedsak foregår på individnivå og ikke på gruppenivå, der individets geners selektive fordeler er avgjørende.

Som en forlengelse av selektive fordeler til enkeltindividet, eksisterer også såkalt slektsskapsseleksjon, der individer som er i slekt favoriserer hverandre fordi de er bærere ev felles gener (det vil si identiske gener). Det gir rom en begrenset form for gruppeseleksjon.

En hypotese om at krigerske drivkrefter er bygd inn i vårt DNA må avklare 6 forhold:

1. Hvordan arv kontra miljø bestemmer menneskelig atferd generelt.
2. Hvordan skille ut gener som disponerer for krig fra andre atferds-påvirkende gener.
3. Hvilke selektiv fordeler krigsgener på individnivå kan ha hatt i evolusjonen i samspillet med andre gener
4. Hvordan medfødt individuell atferd inngår i kollektiv atferd (altså biologi kontra sosiologi).
5. Hva vi legger i begrepet «krig».

Mange motiver for krig som ikke har med kriger-DNA å gjøre

For å ta det siste punktet først. Krig er definert som «en organisert bruk av våpenmakt mellom grupper av mennesker i den hensikt å tilintetgjøre motparten eller påtvinge ham den annen parts vilje.» Denne definisjonen åpner for et vidt spektrum av motiver og grunner til krig, og som ikke forutsetter kriger-DNA som den drivende kraften.

Et gen er en oppskrift på et protein. Genene uttrykker seg gjennom proteiner som de koder for. Da må det foreligge spesifikke kriger-proteiner i menneskets hjerne hvis hypotesen om arvelige tilbøyeligheter til krig skal være holdbar. Men det kan tenkes at andre atferdspåvirkende proteiner tidvis fører til krig som en bieffekt.

Konflikter over ressurser

Pragmatisme som forklaring tar utgangspunkt i at enhver organisme må sikre seg ressurser for å overleve og forplante seg, i form av næring, plass og make. Siden de beste ressursene ofte er et knapphetsgode, vil det kunne oppstå konflikter mellom individer og grupper av individer.

Konfliktene kan omfatte kamp om territorier, inklusiv kamp mellom grupper av flokkdyr. Sjansen for at konfliktene blir voldelige, avhenger blant annet av presset mellom gruppene. Ingen bestrider at det har funnet sted voldelige konflikter mellom grupper i steinalderen, men det er ikke i seg selv et bevis for «krigerske» gener.

Vi kan snu på flisa i et seleksjonsperspektiv: De mest krigshissige genetiske varianter hadde større sjanse for å skades eller dø i kamp, og dermed mindre sjanse til å bringe sine gener videre.

Steinaldermenneskene pratet tross alt sammen

Atferd knyttet til dynamikken innad i gruppene følger flere linjer. En av dem er dominans kontra underkastelse. Fredelig sameksistens er nødvendig for at gruppen skal fungere som en biologisk enhet. Men enkeltindividet må forsvare sin posisjon innad i gruppen for ikke å bli overkjørt av andre.

Det oppstår en balanse mellom dominans og underkastelse (eller tilpasning). Aggresjon er ett av verktøyene for å sikre sin posisjon, spesielt hvis den er truet, men den må balanseres av andre sosiale egenskaper. Hos Homo sapiens har det funnet sted en «selvdomestisering» som reduserer intern aggresjon.

Det er ingenting i veien for at aggresjonen kan uttrykke seg kollektivt ved at noen individer rotter seg sammen i felles prosjekter. Den kan da også rette seg mot rivaliserende grupper. En slik aggresjon vil variere i tid og rom.

Steinaldermenneskene pratet tross alt sammen. Da kunne de i fellesskap kalkulere kost-nytte i tilspissede konflikter. Territoriell ekspansjon kunne være et uttrykk for en kalkulert appetitt på nytt land. En slik ekspansjon avspeiler ikke gener for krigslyst i seg selv, men simpelthen en pragmatisk sikring av størst mulig næringsgrunnlag med krig som verktøy. Forskning har rapportert at soldaters motivasjon i liten grad er drevet av hat mot fienden.

Utviklingen av vi/de-følelsene

I hele sin historie har mennesket måttet forsvare seg mot naturkrefter, villdyr, parasitter og inntrengere. Samhold i form av et «vi» var viktig for å takle utfordringene. Avgrensningen av et «vi» forutsetter et «ikke-vi», inklusiv «de andre/dem».

I steinalderen ble naturen besjelet, og «dem» kunne omfatte alt fra dyr til torden, men også kunne omfatte andre mennesker. Vi-følelsen handler likevel om enkeltindividets tilhørighetsfølelse, for følelser utspiller seg i hjernen til hvert gruppemedlem.

Vi/de-følelsene er neppe et argument for at seleksjonen alene foregår på gruppenivå. Den sosiale innordningen i «vi» gir enkeltindividet selektive fordeler, noe som gruppen i sin helhet indirekte saktens kan ha fordel av. Et sterkt gruppesamhold gjør ikke i seg selv gruppen fiendtlig overfor andre grupper.

Atferdsrepertoaret til grupper kan spenner vidt, og kan inkludere voldelig atferd under visse omstendigheter. Fredelig sameksistens mellom jeger-og-sanker-grupper er veldokumentert, men dette skal ikke forstås som at eventuelle krigsgener har havnet i hvilemodus.

Fredspipen og sverdet

Austad legger stor vekt på hormonet oksytosins effekt på gruppedynamikken. Men det er påvist betydelige svakheter ved den opprinnelige forskningen på hormonet. Oksytosin er et misforstått hormon og tillagt for stor allmenn-psykologisk rolle. Hvis hormonet virkelig hadde den påståtte, markante effekten på velvære, empati, sosialitet o.s.v, ville kjemikalie for lengst ha blitt tatt i bruk som psykofarmakum.

Både fredspipen og sverdet er begge elementer i et bredt repertoar av kulturelle uttrykksformer. Menneskets mentale fleksibilitet, evnen til rasjonell tenkning og oppfinnsomhet var Homo sapiens sitt evolusjonære fortrinn i evolusjonen.

LES OGSÅ:

Joda, evolusjonen har spilt en rolle i krigens drivkrefter

DEBATT: Krig har evolusjonære røtter. Men det har også fred.

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap