Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap

I kronikken Mineraler fra havbunnen: Miljøbevegelsen krisemaksimerer kommer Tore Killingland med en rekke påstander som ikke har rot i virkeligheten.

Det er flere kunnskapshull når det kommer til gruvedrift på havbunnen, og det er helt avgjørende å sikre et tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag. Når miljøbevegelsen og WWF viser til kunnskapshullene, bruker vi de faglige konklusjonene til blant annet Miljødirektoratet som i sin høringsuttalelse slår fast at kunnskapsgapet er så stort at det ikke er mulig å vurdere konsekvensene for miljøet. 

I høringsuttalelsen til Havforskningsinstituttet står det at man ikke har kunnskap om 99 prosent av området som er foreslått åpnet for mineralvirksomhet til havs i Norge. Begge advarer sterkt mot åpning med dagens kunnskapsgrunnlag.

les også

Havbunnen på 1.500 meters dyp kan bli åpnet for mulig gruvedrift. Hvordan ser det ut der nede?

Det er mange ukorrekte påstander om hva gruvedrift på havbunnen i Norge faktisk er. I Norge dreier det seg ikke om høsting av noduler, omtalt av Killingland som potetliknende klumper som suges opp. Slike noduler finnes ikke i norske farvann. 

I Norge er det snakk om skorper som dannes på sjøfjell og sulfider ved spredningsryggene, der man må skrape opp sjøfjell eller bore ned i bunnen for å hente ut massene. Begge er lokalisert i områder der vi ikke vet mye om naturen, men vi vet litt. 

Dette er heller ikke øde områder, slik Killingland hevder, men områder med unikt liv som vi først nå har begynt å oppdage. I konsekvensutredningen gjennomført av Olje- og energidepartementet i 2022 står det at inaktive systemer kan ha unikt dyreliv, men at man ikke vet nok. For eksempel fant forskere for første gang i år liv som lever under skorper på sjøbunnen. Annen forskning viser at selv små inngrep i dyphavet kan få regionale konsekvenser.

Killingland sier at vi trenger mineraler til det grønne skifte og henviser til veksten i etterspørsel som vist av Det internasjonale energibyrået (IEA). Det er riktig at vi trenger mer mineraler, men utfordringen er først og fremst oppskalering av produksjons- og prosesseringskapasitet på kort og mellomlang sikt. 

Slik sett vil havbunnsmineraler trolig komme for sent til det grønne skiftet. Som både IEA, SINTEF og ETC viser i sine rapporter finnes flere tilgjengelige reserver på land, også utenfor Kina, som kan bidra til å møte etterspørselen, dersom vi investerer og utvikler verdikjedene. 

Det er altså ikke slik at vi i vesten på noen måte er avhengige av dyphavsmineraler for å motvirke geopolitisk avhengighet av noen få land. Det er verdt å påpeke at vi i dag trolig er mer avhengig av Kina fordi deres mineraler er mer økonomisk konkurransedyktige, da utvinning og prosessering er mer kostnadseffektiv. Havbunnsmineraler, som vil være dyrere å hente opp og prosessere, om det i det hele tatt er mulig, vil gjøre lite for å motvirke dette.

Killingland er uredelig når han setter opp gruvedrift i Kongo med store menneskelige lidelser og miljøutfordringer som det eneste reelle alternativet til å heie på gruvedrift på havbunnen. Utvinning av havbunnsmineraler vil i beste fall komme i tillegg til, ikke erstatte, annen gruvedrift, og gjøre lite for å bedre forholdene til dem som i dag utvinner mineraler på land. 

Det er avgjørende å få på plass langt bedre reguleringer og praksis for gruvedrift på land, samtidig som det er viktig å gjenbruke langt mer av mineralene som allerede er i omløp og investere i innovasjon og utvikling.

Beslutningen om man skal åpne for gruvedrift på havbunnen kan få enorme konsekvenser, ikke bare for klima og miljø, men også for Norges omdømme og veivalg i det krevende geopolitiske landskapet. Da må vi sikre at vi har den nødvendige kunnskapen på plass; om virkningen på fiskeriene, på økonomien, på samfunnet vårt og på grunnbyggesteinen til alt – et levende hav. Da mener vi det eneste riktige er å sette åpningsprosessen for gruvedrift på havbunnen i Norge på pause til vi har tilstrekkelig kunnskap.

Vi står midt i en global klima- og naturkrise, og samme hvor man står i debatten om gruvedrift på havbunnen, burde vi alle kunne enes om at vi skylder generasjonene som kommer etter oss å ta beslutninger på skikkelig grunnlag. Noe annet er rett og slett uforsvarlig.

LES OGSÅ

Fremtidens globale Arktis krever nye tanker

Klodens glemte skoger er i ferd med å dø ut