Koronapandemien har nå også kommet til Svalbard. Befolkningen ble tidlig vaksinert, og det jobbes nå for at alle innbyggerne raskt skal få en tredje vaksinedose. Offisielle vaksinasjonstall for Svalbard foreligger ikke, men beregninger tyder på at de fleste på Svalbard velger å la seg vaksinere. Dette gjelder også innbyggerne i den russiske bosetningen Barentsburg, noe som står i skarp kontrast til situasjonen på det russiske fastlandet hvor knapt én av tre er vaksinert.

Hva skjer hvis omikron kommer til Svalbard?

Befolkningen på Svalbard er dessuten forholdsvis ung, og de fleste som bor der har god helse. Det er et naturlig resultat av at pleie- og omsorgstjenester kun tilbys i begrenset omfang, og at folk med større helseproblemer må søke hjelp på fastlandet.

Slik kan man si at befolkningen på Svalbard i utgangspunktet ikke er spesielt sårbar med tanke på et stort koronautbrudd. Samtidig er det at helsetjenesten ikke er skalert for en stor mengde pasienter, en alvorlig utfordring dersom mange blir smittet og trenger legehjelp. Nå truer omikron-varianten med å slå ut kapasiteten på sykehus verden over. Hva vil skje dersom en smittebølge skyller over Svalbard?

Svalbard har særegne helseutfordringer

For å besvare det spørsmålet, må vi først se nærmere på helsesituasjonen på Svalbard. Svalbard ligger omtrent halvveis mellom Nordpolen og det norske fastlandet, og livet på øygruppen er på mange måter sammenlignbart med livet hvor som helst i Norge. Men på noen områder skiller Svalbard seg fra resten av Norge, blant annet når det gjelder helseutfordringer. Lange avstander til større sykehus, kombinert med økende turisme og barske klimatiske forhold, danner bakteppet for helse og beredskap på Svalbard.

Helseutfordringene er kanskje særlig preget av hvem som faktisk bor på Svalbard. Som de fleste andre steder, gjenspeiler helseutfordringer befolkningen og ulike befolkningsgrupper har ulike helseutfordringer.

Bakgrunnen for dette finner vi i det som tidligere var Svalbards primære næringsvei, nemlig kullindustrien. Da Svalbard fikk permanent befolkning for rundt hundre år siden, var de fleste innbyggerne unge mennesker, i første rekke menn, som reiste til Svalbard for en begrenset tidsperiode for å jobbe i kullgruvene.

Folk som ble ansatt i gruvene på den tiden, måtte gjennom en grundig helsesjekk. Kullselskapet luket ut personer med helseproblemer som det var krevende å behandle på Svalbard. Om en gruvearbeider slet med helseproblemer som ikke kunne behandles skikkelig, kunne dette gå ut over produksjonen i gruvene. Dermed var innbyggerne på Svalbard stort sett friske, uten kroniske sykdommer eller andre alvorlige helseplager.

Ulykker er den største helseutfordringen på Svalbard

Det er ikke kroniske sykdommer som i første rekke har kjennetegnet helsesituasjonen på Svalbard. Derimot har ulykker, både arbeidsulykker i gruvene og fritidsulykker, hatt mye å si.

I min jobb som stipendiat ved UiT – Norges arktiske universitet, forsker jeg på helseutfordringer på Svalbard. Ved å gjøre et systematisk søk i flere databaser for medisinsk faglitteratur, har jeg sammen med en kollega sett nærmere på hva faglitteraturen sier om helseutfordringer på øygruppen.

Funnene avslørte at ulykker er den største helseutfordringen på Svalbard, både før og nå. En av studiene vi så på viste at i siste halvdel av 1900-tallet hadde menn bosatt på Svalbard tre ganger så høy risiko for å dø i ulykker som menn på det norske fastlandet.

Fram til 1970-tallet skjedde de fleste dødsulykkene i kullgruvene. Fra 1916 til i dag har til sammen 124 mennesker mistet livet i de norske kullgruvene, ifølge SSB. Mange har dessuten blitt skadet.

Fritidsulykker har økt

I tillegg kommer fritidsulykker knyttet til friluftsaktiviteter, som skredulykker i fjellet, snøscooterulykker og trafikkulykker. Det er lite biltrafikk på Svalbard, så de fleste trafikkulykker skjer med transportmidler som snøscootere, helikoptre og fly.

Det finnes dessuten en liten og unik risiko for isbjørnrelaterte skader på Svalbard. Denne risikoen finnes ikke på det norske fastlandet, rett og slett fordi det der ikke lever isbjørn. Siden isbjørnen ble fredet på Svalbard i 1973, har seks personer mistet livet i møte med isbjørn og flere har blitt alvorlig skadet.

De senere årene har fritidsulykker økt i omfang. Dette er det flere grunner til. For det første er det flere turister på Svalbard nå enn tidligere. I 2019 hadde Longyearbyen nesten 150.000 gjestedøgn sammenlignet med litt over 20.000 gjestedøgn årlig på midten av 1990-tallet.

Samtidig er det færre personer som arbeider i gruvene nå enn tidligere. Bare det siste tiåret har tallet på gruvearbeidere gått kraftig ned fra nesten 450 gruvearbeidere i 2011 til færre enn 100 gruvearbeidere i 2020.

God, men begrenset helsetjeneste

Det siste henger sammen med en målrettet politikk fra norske myndigheter, som på 1990-tallet innførte tiltak for å gjøre Svalbard til et familiesamfunn som tiltrekker seg barnefamilier og andre som ikke nødvendigvis arbeider i kullgruvene, men som gjerne jobber innen forskning, undervisning og turisme.

Det at Svalbard-samfunnet i dag er et familiesamfunn, betyr imidlertid ikke at helsetjenesten er bygd opp på samme måte som på fastlandet. Longyearbyen sykehus har riktignok en velfungerende akuttmedisinsk beredskap 24 timer i døgnet, noe som omfatter undersøkelser og enkel behandling ved medisinsk poliklinikk.

Pasienter som trenger utredning eller behandling hos sykehusspesialist, blir imidlertid henvist til sykehus på fastlandet. Dessuten tilbyr ikke Longyearbyen pleie- og omsorgstjenester eller andre helsetjenester av langvarig karakter, som hjemmesykepleie. Det er kun seks sengeplasser på sykehuset i Longyearbyen, samt en håndfull plasser ved sykehuset i Barentsburg, som i all hovedsak benyttes av innbyggerne i den russiske bosettingen.

Dersom et stort koronautbrudd fører til at mange personer samtidig krever sykehusbehandling, vil dette kunne bli svært utfordrende slik helsetjenesten på Svalbard er organisert.

Korona er en potensiell helsetrussel på Svalbard

Mye er fortsatt uklart når det gjelder omikron-varianten. Kanskje kommer ikke virusvarianten til Svalbard i det hele tatt. Kanskje er det slik at folk som smittes ikke fører til behov for sykehusbehandling på samme måte som delta-varianten.

Det eneste som er sikkert er at helsetjenesten på Svalbard vil kunne få store utfordringer med å håndtere en eventuell smittebølge som gir mange pleietrengende pasienter på samme tid. Derfor er det kritisk at Svalbard fortsetter det gode arbeidet med smittevern, samt opprettholder en høy vaksinasjonsgrad i befolkningen.

LES OGSÅ:

Økt turisme legger press på helsetjenester i Arktis

POPULÆRVITENSKAP: Lange avstander til større sykehus, økende turisme og barske klimaforhold danner bakteppet for helse og beredskap i nord.

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap