Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Doktorgraden min var en undersøkelse av psykisk helse blant veterinærer i Norge. Jeg syntes det var kjempespennende, og ville skrive en kronikk om funnene. Men ville noen være interessert?

Tvilen viste seg å være ubegrunnet. Mens jeg jobbet med doktorgraden var jeg flere ganger i tv og radio, spilte inn sju podkaster, hadde omtrent 100 presseoppslag og holdt over 50 foredrag om forskningen.

Det har gått over all forventning, og jeg har nå som mål å skrive en populærvitenskapelig tekst om hver forskningsartikkel jeg publiserer.

For hvis ikke jeg selv synes at forskningen min er viktig nok til å kommuniseres bredt, hvem skal synes det da?

Forskningskommunikasjon må belønnes

«Den som har publisert flest artikler innen de dør, vinner», hørte jeg fra en professor. Forskning er det eneste som gir meritt i de fleste forskermiljøer, selv om både undervisning og formidling er like viktige oppgaver.

All forskning skal publiseres åpent, har myndighetene bestemt. Det vil si at den ligger fritt tilgjengelig på nettet. Men det er til liten nytte, for forskningsartikler er ofte uforståelig for folk flest. Forskere må kommunisere forskningen i et annet format hvis folk skal forstå.

Men det finnes knapt insentiver for å drive med forskningskommunikasjon. Kronikker, intervjuer, podkaster og nyhetssaker teller lite i dette systemet. Mange forskere jobber mye fra før, så hvem har tid og ork til å gjøre denne oppgaven i tillegg?

Forskningskommunikasjon har effekt

Selv om effekten av forskningskommunikasjon er vanskelig å måle, kan selv små endringer hos enkeltpersoner gi store utslag for en gruppe eller i befolkningen. Hvis vi forskere kan bidra til at folk forstår litt mer, engasjerer seg litt mer, endrer holdningene litt, så kan det gi store samfunnsmessige utslag.

Min første kronikk handlet om selvmordstanker blant veterinærer. Det ble laget mange nyhetssaker om den. Etter én uke hadde en slik nyhetssak nådd over 180 000 mennesker via facebook-siden til forskning.no. Det ble den nest mest leste saken fra Universitetet i Oslo på forskning.no i 2022.

Saken engasjerte mange. Dyreklinikker fikk blomster fra kunder. Undervisning om psykisk helse er kommet inn på studieplanen i veterinærstudiet, og vi drøfter arbeidshelse mer åpent i profesjonen enn før. Jeg har fått mange tilbakemeldinger fra kolleger. De føler seg ikke lenger alene med å streve. Forskningen har bidratt til dette.

Å kommunisere forskning er en ferdighet. Ingen av oss kan det fra før. Emnet «forskningskommunikasjon» bør være et obligatorisk kurs i doktorgradsutdanningen. Vi må øve for å bli gode. Effekten av å kommunisere forskning kan være stor.

Forskningskommunikasjon koster

Det tar både tid og krefter å delta i den offentlige debatten. En kjapp tur innom kommentarfeltene på sosiale medier er skremmende. Mange mener for eksempel at å utestenge veganere fra veterinærstudiet er løsningen på selvmordstanker i yrkesgruppen.

Mistilliten til forskere er åpenbar, og mange i kommentarfeltet har tilsynelatende allerede svaret på alle problemer. Det kan virke nytteløst å delta i debatten.

Men for hver usaklige kommentar, sitter det sannsynligvis flere titalls mennesker som stille tilskuere til debatten. Etter hvert begynte dyreeiere å skrive hvorfor de satte pris på sin veterinær. De tok også til motmæle mot trollene. Og sakte, men sikkert, så jeg at de positive tilbakemeldingene fikk stadig mer plass. Det varmet langt inn i forskerhjertet.

Forskningskommunikasjon er også en glede

Forskere er eksperter. Når man har brukt lang tid på å bygge opp ekspertkompetanse, blir man også ydmyk for nyansene, forbeholdene, svakhetene og kompleksiteten i forskningen. Det blir skummelt å kommunisere til et større publikum. Det var dette som holdt meg våken om natta da min første kronikk skulle publiseres.

Når jeg ser tilbake på erfaringene hittil, er jeg ikke i tvil. De positive oppveier de negative med god margin. Jeg har knyttet mange kontakter som jeg ellers ikke ville fått. Jeg har fått flere nyttige innspill fra yrkesgrupper som står langt unna veterinærer. Det har skjedd både strukturelle og kulturelle endringer i profesjonen. Og jeg har lært meg til å tenke: Hva er egentlig det verste som kan skje? Ikke mye.

Forskningskommunikasjon er å gi og ta

Så ble det kanskje ikke hundre prosent riktig. Journalisten klippet vekk akkurat den delen der du poengterte at en statistisk sammenheng ikke er det samme som årsakssammenheng. Tittelen fikk et mer kausalt preg enn du egentlig liker.

Kommentarfeltet i sosiale medier er fullt av folk som vet bedre enn deg. Men det går greit. Jeg har fått litt tykkere hud. Jeg tåler at en tittel blir upresis, hvis jeg kan få fortelle verden om viktig forskning.

Journalister er ikke farlige. De ønsker heller ikke å publisere noe som er galt. Et intervju er et møte mellom eksperter. Journalister og forskere er eksperter i hver sine fag.

Forskningskommunikasjon er demokrati

Det er det samme som politikerne sier før valg: Hvis du ikke bruker stemmen din, er det en ekstra stemme til partiet du liker minst. Slik er det med forskningskommunikasjon også.

Hvis du ikke bruker stemmen din, er det å gi den til de som ikke tror på forskning. Du gir stemmen til vaksineskeptikere, klimafornektere og de som mener at løsningen på selvmordsrisiko for veterinærer er å utestenge veganere fra studiet.

Forskere skal lage ny og solid kunnskap. Den må kommuniseres på en forståelig og nøktern måte. Slik bidrar vi til et kunnskapsbasert samfunn.

Jeg våkner ikke lenger om natta før kronikker skal publiseres. Jeg tenker heller at jeg bidrar med noe viktig. Jeg vil bidra til å bekjempe falske nyheter, alternative fakta og et postfaktuelt samfunn. Det er mitt bidrag til å bygge tillit til forskning og kunnskap. 

Alle forskere kan gjøre litt. Hver stemme teller.

(Den opprinnelige tittelen på kronikken var «Tillit = Kommunikasjon»)