Er det noe håp om å nå klimamålene i Paris-avtalen? Mange spør seg nettopp dette, nå i oppspillet til det 27. klimatoppmøtet (COP27) i Egypt. Mange tviler på at vi har kapasiteten til å omstille oss selv, samfunnet, systemene, og handlingene våre så raskt, så dypt og i så stor skala som denne viktige avtalen etterspør.
Mye står på spill, og forskningen er klar på at konsekvensene av å mislykkes er virkelig katastrofale. Likevel klarer vi ikke å snu utslippskurven i betydelig grad, og vi gjør lite for å redusere risiko og sårbarhet. Det er ikke rart at folk er fortvilet.
Men vent nå litt, er det noe som mangler i dette bildet? Undervurderer vi kanskje vår individuelle og kollektive evne til å skape de raske og gjennomgripende omstillingene som kreves for å realisere Paris-avtalen?
Hva mangler?
Dagens håndtering av klimaendringene fokuserer i stor grad på tekniske og adferdsmessige endringer, og hvordan man kan oppnå støtte for egen klimapolitikk i befolkningen.
Ikke bare har denne strategien mislykkes når det gjelder utslippsreduksjoner, den har også opprettholdt et syn på mennesker som adskilt fra hverandre og fra naturen. Et slikt skille mellom «oss» og «de andre» har resultert i en oppsplittet verden med polarisering og politisk likegyldighet - og samtidig en trivialisering av den handlekraften som hver og en av oss har til å skape rettferdig og bærekraftig endring.
Det å nå Paris-avtalen krever at du og jeg er mer enn tilskuere eller observatører i endringsprosesser. Kombinasjonen av hastverk og fortvilelse gjør det klart at det nå er på tide å ta omstilling på alvor.
Hva om vi tilnærmer oss omstillingsarbeidet på en radikalt annerledes måte? Hva om vi anerkjenner kraften i relasjoner og at vår individuelle og kollektive handlekraft er sammenfiltret? Kanskje oppdager vi kraften som ligger i «kvantesosial endring» og innser at vi faktisk betyr mer enn vi tror!
Det handler om å bli ukomfortabel
La oss være ærlige. Omstilling er ikke en lett og komfortabel prosess. Det involverer å bli komfortable med usikkerhet og å gi slipp på å ha full kontroll over utfallet. Tenk deg larven som omdannes til en sommerfugl, men i global skala.
Uten å vite hva som vil springe ut av vårt kollektive «puppestadie» er vi fristet til å klamre oss til det kjente fremfor å føle oss sårbare og utsatte. Uheldigvis kommer denne komfortsonen med en høy kostnad for folk og planeten.
Heller enn å spørre om det fremdeles er mulig å nå Paris-avtalen, kan vi spørre hvordan vi raskest mulig kan omstille oss på en rettferdig, etisk og bærekraftig måte, slik at vi faktisk når den.
Omstilling kan være farlig, særlig når den truer maktforhold og de som vinner på å holde fast på status quo. Nyere forskning viser at folkeopprør og demonstrasjoner har blitt mindre effektive i å skape endring, delvis på grunn av sosial polarisering og splittelse i bevegelsene, som ofte er orkestrert av de med makt og autoritet.
Om demonstrasjoner ikke lenger er en effektiv måte å skape omstilling på – og ulovlig i noen land – må vi se på andre måter å skape sosial endring og systemendring på. Mobiliseringen av «folkets makt» («people power») tar en annen kraftfull retning når den bygger på prinsipper for gjennomgripende endringer.
Det handler om å utvide perspektivene våre
Omstilling handler om å utvide perspektivene våre fremfor å snevre inn eller begrense, eller å klore seg fast i eget forsvar. Nylig mottok jeg en e-post fra en gruppe akademikere som er overbeviste om at enda en rapport eller artikkel ikke vil ha noe å si for klimakrisen vi står i.
De er skeptiske til tilnærminger som oppfordrer til optimisme, og de argumenterer for at det er å lure befolkingen til å tro at uoppnåelige klimamål fortsatt kan nås. Istedenfor fremmer de «sta realisme», som anerkjenner vår kollektive og uunngåelige falitt i å nå 1,5°C-målet.
Problemet er at såkalt «sta realisme» baserer seg på et perspektiv som ikke tilstrekkelig tar hensyn til vårt fulle potensial til å skape sosial endring. Det finnes rik forskning fra samfunnsvitenskapen og humaniora som utfordrer et enten-eller, forutbestemt og konflikterende syn på virkeligheten. Denne forskningen gir oss nye perspektiver på omstilling som kan flytte oss fra «sta realisme» til «deltagende realisme».
Det handler om relasjoner
Tar man klimaendringene ved roten, er det snakk om et relasjonsproblem. En nøkkelfaktor i omstilling er hvordan vi relaterer oss til oss selv, hverandre, natur og til fremtiden.
Systemer er satt sammen av ulike relasjoner, og våre handlinger, samtaler, delte verdier, meninger, ideer og følelser har potensial til å påvirke relasjoner, skifte mønstre og omforme systemer.
Hvordan forholder vi oss til endring i dag? I vår sosiale virkelighet har vi en tendens til å tenke at endring er et forhold mellom en enkel årsak og virkning. Vi antar at det er et klart skille mellom oss og andre, lokalt og globalt, nedenfra-og-opp og ovenfra-og-ned, kostnader og nytte, osv.
Dette leder til polarisering, oppsplitting, og isolerte løsninger som ikke ser ut til å endre noe som helst. Det er usannsynlig at å gjøre mer av det samme vil produsere andre resultater.
Det handler om å stille bedre spørsmål
Albert Einstein sa engang: «Ikke hør på personen som har svaret; hør på personen som har spørsmålene.» Gode spørsmål skaper nye tanker og ideer. Om svaret ligger i spørsmålet, vil bedre spørsmål gi oss bedre svar.
I motsetning til hva vi ser i nyhetene for tiden, lever vi ikke i en svart/hvit, forutbestemt verden. Denne illusjonen etterlater oss med følelsen av at vi har lite handlekraft eller innflytelse. Kritiske og kreative tanker får plass når vi utforsker det som ligger forbi ja/nei- og rett/galt-spørsmål.
Krisens omfang er helt uten sidestykke i vår historie, men det betyr ikke at den er umulig å løse; det betyr bare at det er noe vi ikke har stått overfor før eller har kunnet forestille oss.
Heller enn å spørre om det fremdeles er mulig å nå Paris-avtalen, kan vi spørre hvordan vi raskest mulig kan omstille oss på en rettferdig, etisk og bærekraftig måte, slik at vi faktisk når den. Dette åpner opp for nye historier, ideer, initiativer og uttrykk for politisk handlekraft, og det minner oss på at individer og grupper til alle tider har brukt kreativitet, samarbeid og mot til å utfordre status quo.
Det handler om å gjøre ting annerledes
Omstilling handler ikke om starte på nytt, som om ingenting i dag fungerer. Det kan være å gjøre noen nye ting, men mest av alt handler det om å gjøre det vi allerede gjør på en annerledes måte.
Det betyr at hvem vi er, og hvordan vi legger strategier, designer og iverksetter ulike tiltak kan endre tilsynelatende fastlåste overbevisninger og ideologier som opprettholder motsetninger og splittelse, som rasisme, sexisme, klassisme, elitisme og antroposentrisme.
Dette innebærer å anerkjenne at vi er både individer og fellesskap som er en sammenfiltret del av en større sosial og materiell virkelighet i endring. Når andre måter å tenke og relatere seg til sosial endring på er iboende i oss, har vi kraft til å endre kulturer og systemer i stor skala. Ikke i fremtiden, men her og nå.
Det er ikke naivt, idealistisk eller utopisk å tro at vi kan nå Paris-avtalen. Vi vet at gjennomgripende endring ikke skjer gjennom håp eller ønsketenkning – det er ikke en rettlinjet prosess. Der «sta realisme» holder oss igjen i larvens tempo, anerkjenner «deltagende realisme» deg, meg og oss alle som en kraftfull driver av omstilling til en ny og bærekraftig virkelighet.
Karen O'Brien er medgründer i cChange og co-chair i Naturpanelet (IPBES) sin rapport om indirekte drivere og nøkkelelementer for gjennomgripende samfunnsendringer (transofrmative change assessment)
LES OGSÅ:
Vi vil gjerne høre fra deg!
TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding på denne kronikken. Eller spørsmål, ros eller kritikk til Forskersonen/forskning.no? Eller tips om en viktig debatt?
