Hvis man får et lite kutt vil det blø en stund før det holder opp, dette skyldes en prosess som kalles koagulasjon. Det som skjer inne i kroppen under en blødning er at blodplater og proteiner som kalles koagulasjonsfaktorer har koagulert, og dermed dannet en propp som tetter skaden på blodårene.

For at denne prosessen skal komme fort i gang etter en skade, er man avhengig av at blodplatene og koagulasjonsfaktorene sirkulerer i blodet, klare for å aktiveres umiddelbart etter en skade. Dette er evolusjonært utviklet slik at mennesker skal tåle å få en skade uten at blodtapet blir farlig. Men denne mekanismen fører med seg en annen risiko, nemlig risikoen for blodpropp.

Blodpropper kan oppstå hvor som helst

Siden blodplatene og koagulasjonsfaktorene skal være klare til å aktiveres umiddelbart etter en skade, hender det at de aktiveres spontant. I slike tilfeller får vi koagulasjon inne i blodårene. Dette danner det som kalles en blodpropp, og prosessen ligner den ved koagulasjon etter en skade.

Blodpropper kan oppstå i hvilken som helst blodåre og gir opphav til vanlige sykdommer som hjerteinfarkt og hjerneslag. For å hindre dette fra å skje har kroppen utviklet prosesser som kontinuerlig undertrykker koagulasjonsprosessen.

Veggen på innsiden av blodårene vil for eksempel i fravær av en skade kontinuerlig hindre koagulasjonen, og det finnes proteiner i blodet som binder seg til koagulasjonsfaktorene slik at de ikke kan aktiveres.

Disse to kreftene står kontinuerlig i konflikt, og befinner seg som regel i en likevekt. Når det blir forstyrrelser i denne likevekten får vi sykdommer som blodpropp ved for mye koagulasjon og økt risiko for blødninger ved for lite koagulasjon.

Når balansen forstyrres

Det finnes en rekke eksempler fra naturens side på forstyrrelser i balansen mellom blødning og blodpropp. Et av de mest kjente eksemplene er blødersykdommene som i medisinsk terminologi heter hemofili A og B. Dette er genetiske sykdommer der mangel på koagulasjonsfaktor gir økt risiko for blødning, men da med redusert risiko for blodpropp.

På den andre siden er det noen mennesker som har arvet mer aktive koagulasjonsfaktorer, for eksempel i tilstanden faktor V Leiden trombofili, som gir en økt sjanse for blodpropp.

Blodfortynnende medikamenter påvirker også denne balansen. Dette er medisiner man ofte bruker hos pasienter som har hatt blodpropp for å forhindre at det skal skje igjen. Blodfortynnende medisiner hemmer enten blodplatene eller koagulasjonsfaktorene, og vil dermed hindre at det dannes blodpropper.

Disse medisinene vil imidlertid også hemme koagulasjon ved skader, og pasienter som bruker disse medisinene vil dermed ofte blø mer og i lengre tid hvis de skader seg. De kan i noen tilfeller også begynne å blø spontant, dette kan for eksempel arte seg relativt uskyldig som små blødninger fra tarmen, eller dramatisk som ved spontane hjerneblødninger.

Kan vi lage medisiner som hindrer blødning og blodpropp?

Dette er en av hovedutfordringene med blodfortynnende behandling i dag – det finnes ikke medisiner som hemmer dannelsen av blodpropp uten å gi økt risiko for blødning. Dette er grunnen til at man alltid skal vurdere fordelen ved færre blodpropper opp mot skaden ved flere blødninger hos pasienter som er aktuelle for blodfortynnende behandling.

En rekke medikamenter under utvikling kan potensielt omgå dette problemet. Disse medikamentene virker på koagulasjonsfaktor XI (elleve i romertall). Denne koagulasjonsfaktoren er med på koagulasjonen under både blødninger og blodpropper, men i løpet av de siste årene har forskere begynt å tro at den spiller en viktigere rolle for dannelsen av blodpropper enn den gjør for å stoppe blødninger etter skader.

Noen er «naturlig blodfortynnede»

En av grunnene til at man tror dette er at rundt 1 av 100 000 mangler denne koagulasjonsfaktoren på grunn av variasjoner i gener. I noen studier opplever disse menneskene færre blodpropper enn den allmenne befolkningen, uten noen økning i blødninger.

Man kan på mange måter si at de er «naturlig blodfortynnede». Fire medikamenter har blitt testet blant pasienter som får kneproteser – disse har en høy risiko for blodpropp etter operasjon, og de nye medikamentene viste seg like gode eller bedre som den blodfortynnende behandlingen som brukes på disse pasientene i dag. Dette har gjort at disse medikamentene skal testes ut hos enda flere pasienter og i andre situasjoner enn proteseoperasoner.

Økende behov for trygg blodfortynning

Blodpropp er sterkt assosiert med alder, det vil si at eldre er mer utsatt for å få blodpropp. Eldre tåler også ofte en blødning dårligere enn yngre. Dette betyr at behovet for trygg blodfortynnende behandling vil øke i takt med at befolkningen blir eldre.

Forskere er fortsatt på jakt etter den medisinske gullfuglen – blodfortynnende behandling som ikke øker risikoen for blødning. Frem til man finner en slik behandling er blødningsrisiko noe alle leger må ta med i beregningen når de vurderer blodfortynnende behandling. Og noe alle pasienter som bruker blodfortynnende må leve med.

Til slutt må det likevel nevnes at fordelene ved blodfortynnende medikamenter er svært godt dokumentert, og at den reduserte risikoen for blodpropp veier opp for den økte risikoen for blødning.

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap