For å kunne hjelpe ME-pasienter må vi bort fra ensidig fokus på psykologiske faktorer, skriver kronikkforfatteren.(Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB)
Psykologiseringen av ME-pasienter synliggjør psykologiens umodenhet
KRONIKK: Å anerkjenne sykdommens biologiske realiteter er en profesjonsetisk forpliktelse overfor de som rammes.
FrøydisLilledalenME-pasient, psykologspesialist og forfatter (aktuell med "Gjør ingen skade")
Publisert
Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.
Psykologiens rolle i moderne medisin har vokst eksponentielt de siste tiårene.
Samtidig har dens innflytelse av og til vært problematisk, spesielt når
komplekse sykdommer som myalgisk encefalomyelitt (ME) blir forstått og
behandlet gjennom et forenklet psykososialt rammeverk.
En ung vitenskap med begrenset forståelse
Psykologi er en relativt ung disiplin, og dens metoder og teorier er fortsatt
under utvikling.
Mens psykologien har vist seg verdifull innen visse felt, er dens
anvendelse på komplekse sykdommer som ME ofte preget av spekulasjon snarere enn
solide vitenskapelige funn - en motvilje til å inkorporere ny medisinsk forskning, og et mønster av victimblaming som rammer pasientene.
Hvorfor er helsevesenet motvillige til å oppdatere sin tilnærming?
Anekdoter om tilfriskning brukes ofte som
erstatning for psykososiale metoders manglende effekt på gruppenivå.
Anerkjennes internasjonalt
WHO (Verdens helseorganisasjon), NIH (National institute of health) og mange lands
helsemyndigheter anerkjenner ME som en alvorlig og invaliderende
multisystemsykdom med fysiologiske kjennetegn som svekket energiproduksjon,
inflammasjon og immunologiske avvik.
Til tross for dette har mange pasienter
blitt møtt med råd om kognitiv atferdsterapi (CBT) og gradert treningsterapi
(GET), intervensjoner basert på en psykososial hypotese om at sykdommen
vedlikeholdes av pasientens tankemønstre og adferd.
Annonse
Psykososiale hypoteser ignorerer at ME er biologisk forankret. Det bidrar til
feilaktige fortellinger som reduserer sykdommen til et spørsmål om «feil
tenkemåte», en påstand som mangler empirisk støtte. Som vitenskap er
psykologien sårbar for å overforenkle komplekse fenomener, og i tilfelle ME
blir denne tilbøyeligheten en barriere for bredere og mer adekvat forståelse av
sykdommen.
Den psykososiale modellen, som har preget behandlingen av ME i flere tiår, har
fått kritikk fra medisinske forskere som peker på den biologiske evidensen for
sykdommen. Studier har vist avvik i energiomsetning, cellefunksjon og
nevroimmunologi hos ME-pasienter.
Likevel ser det ut til at denne kunnskapen
ofte blir ignorert i klinisk psykologisk praksis og i helsepolitikk.
Den manglende implementeringen av ny forskning hindrer fremdrift og skaper et
gap mellom pasienters behov og helsevesenets tilbud. Hvorfor er helsevesenet
motvillige til å oppdatere sin tilnærming?
En del av svaret kan ligge i den
institusjonelle makten som etablerte modeller har, samt det økonomiske
insentivet til å velge billigere psykologiske behandlinger fremfor dyre
biologiske undersøkelser og intervensjoner. Dette skjer til tross for at
feilbehandling på gruppenivå forverrer pasientens helse og øker samfunnets
kostnader.
Victimblaming som underliggende dynamikk
En av de mest alvorlige konsekvensene av å psykologisere ME er hvordan
psykososial tolkning legger skylden for sykdommen på pasientens personlighet og
psyke. Når helsepersonell antyder at pasienter med ME kan «tenke seg
bedre» eller at deres manglende forbedring skyldes «feil
mestring», overser de både sykdommens biomedisinske mekanismer og
pasientens erfaringer.
Annonse
Tilnærmingen resulterer i victimblaming som forsterker stigmaet rundt
sykdommen. Det setter pasientene i en situasjon der de ikke bare må håndtere
sykdommen, men også kjempe mot forestillingen om at de er årsaken til eller
opprettholder sin egen lidelse.
Farene ved å psykologisere ME kan skyldes en ung vitenskaps voksesmerter, helsevesenets treghet i å endre kurs, og en kultur som plasserer skyld for sykdom på pasienten
Mange pasienter har rapportert om forverring av symptomer etter å ha forsøkt
CBT eller GET, men deres erfaringer blir ofte avvist som motstand mot
behandling. Mekanismen illustrer hvor langt psykologisk tilnærming til ME står
fra prinsippet om pasientsentrert omsorg.
Veien videre: En tverrfaglig tilnærming
For å kunne hjelpe ME-pasienter på en meningsfull måte, må vi bevege oss bort
fra en ensidig fokus på psykologiske faktorer og mot en tverrfaglig tilnærming
som inkluderer den raskt voksende kunnskapen om sykdommens biologiske basis.
Dette krever at helsevesenet omfavner ny forskning og utfordrer gamle dogmer. Videre må pasientenes stemmer få en sentral plass i debatten.
Å anerkjenne
sykdommens biologiske realiteter er ikke bare et vitenskapelig spørsmål, men en
profesjonsetisk forpliktelse overfor de som rammes. Farene ved å psykologisere ME kan skyldes en ung vitenskaps voksesmerter,
helsevesenets treghet i å endre kurs, og en kultur som plasserer skyld for
sykdom på pasienten.
Skal vi overkomme utfordringene, kreves det et
paradigmeskifte – ikke bare innenfor medisin, men i vårt syn på sykdom og
ansvar, og et system for kunnskapsimplementering.
TA KONTAKT HER Har du en tilbakemelding på denne kronikken. Eller spørsmål, ros eller kritikk til Forskersonen/forskning.no? Eller tips om en viktig debatt?