For å kunne hjelpe ME-pasienter må vi bort fra ensidig fokus på psykologiske faktorer, skriver kronikkforfatteren.

Psykologiseringen av ME-pasienter synliggjør psyko­logiens umodenhet 

KRONIKK: Å anerkjenne sykdommens biologiske realiteter er en profesjonsetisk forpliktelse overfor de som rammes.

Publisert

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Psykologiens rolle i moderne medisin har vokst eksponentielt de siste tiårene. Samtidig har dens innflytelse av og til vært problematisk, spesielt når komplekse sykdommer som myalgisk encefalomyelitt (ME) blir forstått og behandlet gjennom et forenklet psykososialt rammeverk. 

En ung vitenskap med begrenset forståelse 

Psykologi er en relativt ung disiplin, og dens metoder og teorier er fortsatt under utvikling. 

Mens psykologien har vist seg verdifull innen visse felt, er dens anvendelse på komplekse sykdommer som ME ofte preget av spekulasjon snarere enn solide vitenskapelige funn - en motvilje til å inkorporere ny medisinsk forskning, og et mønster av victimblaming som rammer pasientene.

Hvorfor er helsevesenet motvillige til å oppdatere sin tilnærming?

Anekdoter om tilfriskning brukes ofte som erstatning for psykososiale metoders manglende effekt på gruppenivå.

Anerkjennes internasjonalt

WHO (Verdens helseorganisasjon), NIH (National institute of health) og mange lands helsemyndigheter anerkjenner ME som en alvorlig og invaliderende multisystemsykdom med fysiologiske kjennetegn som svekket energiproduksjon, inflammasjon og immunologiske avvik. 

Til tross for dette har mange pasienter blitt møtt med råd om kognitiv atferdsterapi (CBT) og gradert treningsterapi (GET), intervensjoner basert på en psykososial hypotese om at sykdommen vedlikeholdes av pasientens tankemønstre og adferd. 

Psykososiale hypoteser ignorerer at ME er biologisk forankret. Det bidrar til feilaktige fortellinger som reduserer sykdommen til et spørsmål om «feil tenkemåte», en påstand som mangler empirisk støtte. Som vitenskap er psykologien sårbar for å overforenkle komplekse fenomener, og i tilfelle ME blir denne tilbøyeligheten en barriere for bredere og mer adekvat forståelse av sykdommen. 

Ignorering av ny medisinsk forskning 

Den psykososiale modellen, som har preget behandlingen av ME i flere tiår, har fått kritikk fra medisinske forskere som peker på den biologiske evidensen for sykdommen. Studier har vist avvik i energiomsetning, cellefunksjon og nevroimmunologi hos ME-pasienter. 

Likevel ser det ut til at denne kunnskapen ofte blir ignorert i klinisk psykologisk praksis og i helsepolitikk. 

Den manglende implementeringen av ny forskning hindrer fremdrift og skaper et gap mellom pasienters behov og helsevesenets tilbud. Hvorfor er helsevesenet motvillige til å oppdatere sin tilnærming? 

En del av svaret kan ligge i den institusjonelle makten som etablerte modeller har, samt det økonomiske insentivet til å velge billigere psykologiske behandlinger fremfor dyre biologiske undersøkelser og intervensjoner. Dette skjer til tross for at feilbehandling på gruppenivå forverrer pasientens helse og øker samfunnets kostnader. 

Victimblaming som underliggende dynamikk 

En av de mest alvorlige konsekvensene av å psykologisere ME er hvordan psykososial tolkning legger skylden for sykdommen på pasientens personlighet og psyke. Når helsepersonell antyder at pasienter med ME kan «tenke seg bedre» eller at deres manglende forbedring skyldes «feil mestring», overser de både sykdommens biomedisinske mekanismer og pasientens erfaringer. 

Tilnærmingen resulterer i victimblaming som forsterker stigmaet rundt sykdommen. Det setter pasientene i en situasjon der de ikke bare må håndtere sykdommen, men også kjempe mot forestillingen om at de er årsaken til eller opprettholder sin egen lidelse. 

Farene ved å psykologisere ME kan skyldes en ung vitenskaps voksesmerter, helsevesenets treghet i å endre kurs, og en kultur som plasserer skyld for sykdom på pasienten

Mange pasienter har rapportert om forverring av symptomer etter å ha forsøkt CBT eller GET, men deres erfaringer blir ofte avvist som motstand mot behandling. Mekanismen illustrer hvor langt psykologisk tilnærming til ME står fra prinsippet om pasientsentrert omsorg. 

Veien videre: En tverrfaglig tilnærming 

For å kunne hjelpe ME-pasienter på en meningsfull måte, må vi bevege oss bort fra en ensidig fokus på psykologiske faktorer og mot en tverrfaglig tilnærming som inkluderer den raskt voksende kunnskapen om sykdommens biologiske basis. 

Dette krever at helsevesenet omfavner ny forskning og utfordrer gamle dogmer. Videre må pasientenes stemmer få en sentral plass i debatten. 

Å anerkjenne sykdommens biologiske realiteter er ikke bare et vitenskapelig spørsmål, men en profesjonsetisk forpliktelse overfor de som rammes. Farene ved å psykologisere ME kan skyldes en ung vitenskaps voksesmerter, helsevesenets treghet i å endre kurs, og en kultur som plasserer skyld for sykdom på pasienten. 

Skal vi overkomme utfordringene, kreves det et paradigmeskifte – ikke bare innenfor medisin, men i vårt syn på sykdom og ansvar, og et system for kunnskapsimplementering.

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding på denne kronikken. Eller spørsmål, ros eller kritikk til Forskersonen/forskning.no? Eller tips om en viktig debatt?

Powered by Labrador CMS