Det er all verdens grunn til å være bekymret for regnskogen
Det er mange måter å nærme seg regnskogsvern på. En av dem er å bruke regnskogen. Reise dit, se den, legge igjen penger, og dermed gjøre den litt mer verdifull slik den står – for de som lever der.
For noen uker siden våknet jeg før sola, langt inne i
regnskogen på Halmahera. Halmahera er den største øya i Molukkene, nær Ny
Guinea.
Paradisfuglleik i soloppgangen var noe av det råeste jeg noensinne har opplevd!
Jeg var med andre ord nokså langt hjemmefra, og hadde tilbragt en urolig natt på en plattform i tretoppene. Klær, ryggsekker, kamera og kikkert, alt var søkkvått av kondens. Jeg hadde frosset i 28 varmegrader, og var støl etter en natt på planker.
Alt dette var glemt da paradisfuglene kom.
Tropisk regnskog
Den opptar bare seks prosent av klodens overflate, men nesten halvparten av alle trær (og to tredjedeler av trærnes karbonlager) befinner seg i disse skogene. Det samme gjør tre fjerdedeler av alle jordas arter.
Og den holder seg selv i live: Luft som blåser inn fra regnskog avgir mer enn dobbelt så mye nedbør som luft fra avskogete områder. Så skogen gjør omverdenen fuktig og frodig. Hugger vi den ned, skaper vi tørke.
Og tørken akselererer med vår hogst. Hugger vi mye, når vi en grense der vi frykter at klimaet brått kan endre seg.
Det finnes nemlig to stabile økosystemer for tropisk vegetasjon: regnskog og savanne. Nedhugging av regnskog kan ende i stabil savanne. Vi er ikke langt unna dette nå.
Det verste kommer etter hogsten
Så det er all verdens grunn til å være bekymret, selv om en overraskende høy andel av verdens regnskog faktisk er mer eller mindre formelt beskyttet. Ser vi maksimalt positivt på det, kan vi påstå at dette gjelder for mer enn 23 prosent.
Hva er det som truer regnskogen? Det er lett å si hogst. Det er imidlertid det som følger etter hogsten som er mest ødeleggende. Blir det nedhogde området stående og gro igjen, vil vi knapt kunne se tegn til inngrepet etter et tiår eller to.
Erstattes trærne derimot med noe annet, er vi i langt større problemer. Det som truer verdens regnskoger er derfor industri og landbruk – gruvedrift, husdyrhold, palmeolje, soya og så videre.
Heldigvis er bare 25 prosent av regnskogen som er hugget i det 21. århundre, hugget «permanent».
Hvem har interesse av regnskogen?
Jeg må imidlertid gi meg her. Regnskogsproblemet er så stort at det krever bøker, men jeg skal plukket ut ett enkelt poeng, før jeg går tilbake til paradisfuglene:
En avgjørende faktor er hvem som passer på skogen.
Jeg nevnte at en del er beskyttet. Hvor mange ganger har vi opplevd at løfter knapt er verdt papiret de er skrevet på?
I Brasil har en undersøkelse vist at siden 1982 er avskogingen blitt redusert med to tredjedeler på land som styres av lokalbefolkning.
Her tenker vi lett urbefolkning, men det viser seg at alle som lever tett på og ikke minst av skogen vil behandle den på en god måte. En undersøkelse viser at skog under statlig beskyttelse blir avskoget fire ganger fortere enn skog passet av lokalsamfunnet.
Antagelig vil det bare være igjen noen flekker av regnskog om bare få år.
Og dermed er jeg ved mitt lille poeng: Lokalbefolkningen trenger et motiv. Skogen i seg selv er motiv nok for naturelskere, eller naturfolk i skogen. Men for de som ikke er spesielt interessert?
Joda, noen av dem jakter og plukker frukt, nøtter og ved. Men hvor mye veier det, satt opp mot utsiktene til rikdom fra palmeolje eller gruvedrift? Det kan finansiere både moped og mobil.
Reis dit
Det er mange måter å nærme seg regnskogsvern på.
En av dem er å bruke regnskogen. Reise dit, se den, legge igjen penger, og dermed gjøre den litt mer verdifull slik den står – for de som lever der.
Jeg er dermed tilbake blant paradisfuglene på Halmahera.
Skogen dekker nesten hele øya, men ødelegges for tiden med sjokkerende hastighet – det ligger nemlig nikkel i jorda under verdens mest verdifulle økosystem. Og denne rikdommen vil mange ha tak i, kanskje særlig siden nikkel er et nøkkelelement i produksjonen av miljøvennlige, elektriske biler.
Antagelig vil det bare være igjen noen flekker av regnskog om bare få år.
Der inne lever som sagt paradisfuglen, Wallace’s Standard Wing, som jeg var villig til å betale for å få oppleve. Jeg slapp billig, syntes jeg – men iløpet de dagene jeg bodde der, la jeg igjen mer penger enn min vert og hans familie ville tjene de neste månedene.
De hadde verken elektrisitet, innlagt vann eller annen luksus, men var likevel relativt velstående, så vidt jeg kunne se. Jeg forstår dermed at befolkningen på Halmahera fristes av nikkel-penger. Alle mennesker har rett til gode liv.
Det vi rike kan gjøre, er som jeg har antydet, å gjøre skogen like verdifull som nikkelet. Eller palmeoljen. Eller biffkjøttet.
For å få til det, må vi reise dit, og betale for oss.
Du får en strålende opplevelse på kjøpet. Paradisfuglleik i soloppgangen var verdt en fuktig natt på plankegulv.
Nei, det var for spakt – det var noe av det råeste jeg noensinne har opplevd!
