De erfaringer og oppfatninger som undervisere i høyere utdanning bærer med seg, er viktige for deres tilnærming til undervisning og vurdering, deres spontane reaksjoner i klasserommet, og hvor åpne de er for nye perspektiver.

Undervisernes erfaringer og etablerte oppfatninger kan for mange stå i veien for å tilegne seg ny forskningsbasert kunnskap. Det kan være vanskelig å endre på undervisernes oppfatning om hva som er god undervisning.

Se for deg «Kai Hansen» stå foran studentene sine. Som student opplevde han «tradisjonell» undervisning som i hovedsak bestod av kateterundervisning og enveiskommunikasjon der gjengivelse av pensum har gitt uttelling. Kai er vant til spørsmål- og svar-seanser som består i at den autoritative og tilsynelatende allvitende læreren stiller spørsmål, og venter svært kort tid før han selv kommer med svaret. Selv gjennomførte Kai sin utdanning uten å møte på store utfordringer.

Nye forventninger til undervisning

Hvordan vil Kai kunne leve opp til nye forventninger om dialogbaserte undervisningsmetoder, studentmedvirkning og mer symmetriske relasjoner i klasserommet? Kanskje vil han vil slite på grunn av sine tidligere erfaringer som student og godt forankrete oppfatninger om at læring skjer når underviseren forteller.

Som et resultat av sine erfaringer som «smart» student kan vi også se for oss at Kai oppfatter intelligens som en gitt størrelse – at man har det, eller ikke. Faren med denne oppfatningen er at det kan føre til at Kai tror at noen mennesker rett og slett er mindre kapable enn andre, og at han vil yte mindre innsats enn andre undervisere som ser muligheter for forbedring hos «svakere» studenter, forutsatt hardt arbeid.

Hav av motstridende informasjon

I tillegg til utfordringen om å legge fra seg oppfatninger som kan være til hindre for god undervisning, kan det være vanskelig å orientere seg i det som kan virke som et hav av motstridende informasjon om undervisning og læring, uten tydelig svar på hva som fungerer.

Det finnes gode, empiriske forskningsfunn og solide teorier som kan brukes i egen undervisning. Det finnes imidlertid også liksomteorier uten gyldig bevis, men med intuitiv appell. For eksempel, har mange hørt om læringsstiler - auditiv, kinestetisk eller visuell, der studenter visstnok lærer best om de får muligheten til å følge sin «stil».

For mange høres dette både logisk og intuitivt «riktig» ut og de vil strebe etter å appellere til de forskjellige studenttyper i klasserommet sitt. Dessverre finnes det lite empirisk forskning som støtter dette.

Forsker på undervisernes oppfatninger

Undervisernes oppfatninger er et forskningsfelt i pedagogisk psykologi der forskere studerer hvilke typer oppfatninger undervisere har og hvordan disse påvirker deres praksis.

Sentrale oppfatninger handler for eksempel om hvordan undervisning skal foregå og hva den kan bidra til, hvordan en kan vite noe med sikkerhet, og om studenters intelligens er stabil og «gitt» eller formbar og kan endres med innsats.

Sanne eller ikke, undervisernes oppfatninger påvirker deres handlinger og vurdering av forskjellige situasjoner og mennesker. Med stadig større fokus på undervisning i høyere utdanning kommer også større press.

Da er det desto lettere å falle tilbake på oppfatninger som stammer fra egne erfaringer, heller enn nylig ervervet pedagogisk kunnskap. Det kan også være mer fristende å velge forskning som virker intuitivt riktig heller enn å vurdere kritisk om den kan bidra til bedre læring.

Tre måter å utfordre sine oppfatninger

Her er tre måter undervisere kan utfordre sine eksisterende oppfatninger om pedagogikk:

1. Bli bevisst på hva slags oppfatninger de har. Dette kan gjerne gjøres ved å diskutere sine oppfatninger og erfaringer med kollegaer.
2. Få faglig påfyll som de får mulighet til å prøve ut i møte med studenter.
3. Få mulighet til å reflektere sammen med andre hvordan den nye kunnskapen og erfaringene passer sammen med ens eksisterende oppfatninger, samt hvordan dette kan føre til endringer i egen praksis.

Ved å øke sin kunnskap og reflektere på denne måten kan undervisere i høyere utdanning bli flinkere til å benytte seg av forskningsbasert pedagogisk litteratur, vurdere påstander om utdanning i forskjellige medier, samt reflektere over egen praksis i en hektisk hverdag.