Rammene for hva vi som samfunn ser på som innenfor eller utenfor er for snevre. I utdanningsløpet kan slike snevre forståelser føre til segregert organisering på bakgrunn av for eksempel funksjonsevne.

Noen eksempler på dette kan være at et barn i barnehagen med diagnose som Downs syndrom eller autisme er igjen, mens resten av lekekameratene går på tur i skogen, eller barn kan oppleve å spise mat, øve eller trene alene på rom med en voksen. Tilsvarende eksempel fra skolen kan være at undervisningen for den enkelte, som har behov for ekstra støtte, foregår på enerom utenfor klasserommet.

Å bli tatt ut av fellesskapet er krevende følelsesmessig og kan føre til utvikling av lav selvfølelse og liten trivsel. Vi mener dette skaper mer utenforskap, mindre forståelse for hverandres ulikheter og begrenser vår normalitetsforståelse. For hvem er egentlig normal.

Spesialpedagogiske opplegg utføres av ufaglærte

Forskning viser at spesialpedagogiske opplegg, som tilrettelegger for barn med behov for ekstra oppfølging og opplæring, både i barnehage og skole ofte organiseres utenfor det som utgjør fellesskapet på avdelingen eller i klassen.

Barneombudet gjorde en stor undersøkelse for noen år siden på det spesialpedagogiske området i Norge. Barn, unge og deres foreldre fortalte om en opplevelse av et vesentlig utenforskap. Det kom frem at mange barn og unge med behov for særskilt tilrettelegging i barnehage og skole, trekkes vekk fra fellesskapet. Det kom også frem at det spesialpedagogiske opplegget bar preg av lavt faglig trykk, lave forventninger og i stor grad ble utført av ufaglærte ansatte. 

Barna skal erfare demokrati

I den norske barnehagen og skolen er det lovfestet at læringsmiljøet skal være inkluderende. Vennskap og gode relasjoner skal fremmes, og barn og unge skal gis tilhørighet til et mangfoldig fellesskap der alle kan lære, utvikle seg og dannes. Barna skal erfare demokrati der alle anerkjennes og er betydningsfulle for fellesskapet.

Dette betyr at vi i barnehage og skole ikke kan systematisk ta barn ut av barnefellesskapet, for hvordan kan det jobbes med demokratisk forståelse samtidig som en erfarer at enkelte mennesker skal skilles ut?

Forskning viser til at det fremdeles er en stor jobb å gjøre for at alle mennesker skal ha en naturlig og selvsagt plass i samfunnet. Mennesker med ulike utfordringer må kjempe for universell utforming og individuelle tilpasninger for deltagelse, og ikke alle når frem. Vi sier ikke at de individuelle målene ikke kan nås i en individrettet spesialpedagogisk tilnærming, men vi sier: på bekostning av hva? Vi mener det nå er på høy tid å se på andre alternativer.

Barnet skal tilpasse seg eller endre seg

Spesialpedagogikk er tradisjonelt sett basert på en forståelse av at barnets diagnose skal føre til spesialpedagogisk behandling. Gjennom kartlegging og systematisk bruk av metoder, er målet at barnet skal tilpasse seg eller endre seg. Metoder med et slikt individuelt behandlingsfokus er ofte utviklet utenfor de pedagogiske institusjonene.  

I lovverket til barnehagen og skolen er det et mål at barn og unge skal oppleve at spesialpedagogiske tiltak henger sammen med det ordinære tilbudet. Alle barn skal sikres en helhetlig tilnærming til sin utvikling der barnets behov for lek, omsorg, læring og danning skal sees i sammenheng. Likestillings- og diskrimineringslovens formål er å fremme likestilling, likeverd, like rettigheter og hindre diskriminering. Loven skal bidra til å bygge ned samfunnsskapte funksjonshemmende barrierer, og hindre at nye skapes. Vi mener disse lovene ikke etterleves i praksis.

I rammeverket til skole og barnehage er det presisert at mangfold skal sees på som en ressurs. Da er det paradoksalt at det finnes spesialgrupper og egne spesialklasser der hele barnehagens eller skolens samling av barn og elever er sortert for seg, på bakgrunn av funksjonsevne.

Gis alle rett til å delta?

Inkludering dreier seg om å endre helheten slik at alle kan delta, medvirke og føle tilhørighet. Inkludering er mer enn å være fysisk til stede, men det er jo en forutsetning. Er en ikke fysisk til stede, er det lett å ikke bli regnet med av de andre. Hvordan kan barn og unge utvikle vennskap og relasjoner til hverandre uten å være sammen? Barnehagen og skolens arena er der barn og unge møtes, det er i tillegg der voksne også er til stede og kan legge til rette, hjelpe og støtte slik at felleskapet blir godt og inkluderende.

Det er av avgjørende betydning å delta i fellesskap med jevnaldrende. Vi kan som voksne ikke gi barn og unge det de kan gi hverandre. Forskning viser til at det er vennskapet til andre unge som er avgjørende for å trives og mestre skole og ungdomstid. Hva skal til for at alle får være en del av dette så betydningsfulle fellesskapet i barnehage og skole?

Det er mulig å tilrettelegge for deltagelse i aktiviteter i fellesskap for alle. Ledelsen, pedagoger og lærere har dette ansvaret til å nedbygge de funksjonshemmede barrierene og hindre at nye oppstår – og forskning viser klart til at endringer på systemnivå er helt nødvendig.

Hvilken rolle spiller lærere og pedagoger i å nedbygge barrierene?

Vi har behov for å endre tankegangen, fra et individuelt fokus til mer systembasert.

Løsningen er ikke enkel. Og den er sammensatt. Det er også behov for mer forskning. Men noe vet vi fungerer: Det må først og fremst være en vilje og et engasjement for endring. Det er en prosess som tar tid der holdninger, verdier og erfaringer må reflekteres over i fellesskap og tiltak prøves ut i praksis.

Barnehager og skoler som selv opplever å få det til, jobber i team der hele personalet har ansvar for alle barn. Pedagogisk leder eller klasselærer har en nøkkelrolle. Små dynamiske grupper der voksne er tett på og aktivt til stede, meldes inn som gode arbeidsmåter for både barnehage og skole. Kreative løsninger og variasjoner i arbeidsmåter og undervisningsopplegg gir tilpasninger som er nødvendig for enkelte, men nyttig for alle.

I et inkluderende læringsmiljø tilpasses de pedagogiske planene for hele gruppa eller klassen, slik at de passer for alle. Dette betyr at barnets eller elevens individuelle plan for spesialpedagogisk hjelp og undervisning må utarbeides i nær tilknytning til avdelingens og klassens planer. Planene for hvert enkelt barn må ikke utarbeides alene av en spesialpedagog, det må gjøres i samarbeid mellom pedagogisk leder, lærer og spesialpedagog og den må omfatte alle ansatte på avdelingen eller i klassen.

Systemet må endres, ikke barnet eller eleven

En helhetlig tilnærming der alle barn og unges behov for deltakelse i lek, læring og samhandling må alltid ivaretas. Det betyr at det må gjøres noe med systemet rundt barn og unge i stedet for ensidige individuelle tiltak.

I en barnehage og skole for alle, har barnehagelærer, lærer og spesialpedagog alltid et profesjonelt etisk ansvar for alle barn, dette er uavhengig av barnet eller elevens funksjonsevne. Spesialpedagogisk hjelp og undervisning bør være en ekstra støtte for deltakelse i leke- og læringsmiljøet. Alt annet ville vært diskriminerende!


LES OGSÅ:

Hva mener elevene selv om gratis skolemat?

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap