I Norge er det bred oppslutning om at det er viktig å ivareta seksuell helse og reproduktiv helse og rettigheter (SRHR) for hele befolkningen. Ny forskning viser imidlertid at høyere utdanning, skole og barnehage ikke i tilstrekkelig grad klarer å leve opp til myndighetenes krav, og befolkningens behov for å bli møtt av kunnskapsrike og åpne profesjonsutdannede fagpersoner innen seksuell helse og reproduktiv helse og rettigheter (SRHR).

Hvorfor er det slik, og hvordan kan en tverrpolitisk ambisjon om å sikre god seksuell helse i hele befolkningen oppnås?

Vi har undersøkt dette gjennom tre ulike studier som hver for seg og til sammen peker mot behovet for at utdanningssektoren generelt, og universitets- og høgskolesektoren (UH-sektoren) spesielt, tar sitt ansvar for å kvalifisere profesjonsutøvere til å fremme og ivareta SRHR i hele befolkningen.

Seksuell helse og reproduktive rettigheter forsvinner i utdanningene

Vi har gjort en gjennomgang av utdanningsdokumenter på ulike nivåer (forskrifter, studieplaner og emneplaner) for en rekke profesjonsutdanninger. For jus, medisin og psykologi samt bachelor i barnevernspedagog, ergoterapi, farmasi, fysioterapi, politi, sykepleie, sosialt arbeid og vernepleie viser det seg at begreper knyttet til SRHR i liten grad inkluderes og tematiseres i utdanningsdokumentene.

Funnene peker mot et behov for sterkere forankring av helhetlig ivaretakelse av SRHR på alle nivåer i utdanningsdokumenter for å tydeliggjøre forventet kunnskap og kompetanse for å imøtekomme befolkningens behov.

Også i barnehagelærer- og lærerutdanningene ser vi at forpliktelsene til å kvalifisere studentene til undervisning om og håndtering av kjønn og seksualitet er for overordnede og lite forpliktende.

Seksualitetsundervisning er et sentralt virkemiddel for å fremme befolkningens seksuelle helse. På tvers av profesjonsutdanningene leser vi det manglende ivaretagelsen av SRHR som et symptom på at profesjonene har lite faglig eierskap til temaet.

Dette henger sammen med hva slags kompetanse som finnes blant ansatte i profesjonsutdanningene

Ansatte i profesjonsutdanningene har for lite kompetanse

I en intervjustudie med ansatte i lærerutdanningene har vi funnet at mange opplever å ha utilstrekkelig kompetanse, eller å være alene om å ha høy kompetanse på helhetlig seksualitetsundervisning.

Kompetansebehovet er spesielt høyt i møte med undervisning om seksuelle overgrep og kjønns- og seksualitetsmangfold. Dette er kompetanseområder utdanningene er forpliktet til å ivareta.

Vi ser også en sammenheng mellom egen kompetanse, og hvor sentrale spørsmålene oppleves i egne undervisningsfag.

Kompetansemangelen knyttet til SRHR er ikke begrenset til lærerutdanning. I en evaluering av tiltakene som Helsedirektoratet har støttet, knyttet til seksualitetsundervisning i høyere utdanning, skole og barnehage, kommer det fram at det er et opplevd behov for at eksterne aktører tilbyr kompetanse på feltet i hele utdanningsløpet.

Samtidig finnes det en faglig erkjennelse av at barn og unges seksuelle helse og rettigheter må ivaretas på daglig basis i skole og barnehage. Det er nødvendig med en bedre integrering av kompetansen om seksuelle og reproduktive rettigheter og helse i skoler og barnehager for å sikre barns rettigheter.

Utdanningsmyndighetene tar for lite ansvar

I våre ulike studier ser vi tydelig at UH-sektoren er en viktig brikke for å bedre arbeidet med SRHR i Norge.

Forpliktelsene skoler og barnehage har til å tilby opplæring som fremmer seksuell selvbestemmelse og kompetanse til å ivareta egen og andres kropp, er relativt sett sterke. Lærerutdanningene ser ikke ut til å kvalifisere kommende lærere til oppgaven i tilstrekkelig grad.

I justis- og helsesektoren er også forventingene til kompetanse i SRHR styrket – uten at dette ser ut til å ha medført tilstrekkelig styrking av temaet i relevante profesjonsutdanninger.

Til sist ser vi at både profesjonsutdanningene, skoler og barnehager lener seg på ekstern kompetanse, som blant annet er finansiert av helsemyndighetene, til å oppfylle et minimum av sine forpliktelser til å sikre SRHR i befolkningen. Dette kan tyde på at utdanningsmyndighetene ikke oppfyller sin del av ansvaret for å sikre SRHR i befolkningen.

Nøkkelen til endring ser ut til å ligge i UH-sektoren. Det er først og fremst gjennom god kompetanse i profesjonene at SRHR til hele befolkningens kan sikres.

Kronikken er skrevet av følgende fem forskere:

• Stine H. Bang Svendsen, Førsteamanuensis i pedagogikk, Institutt for lærerutdanning, NTNU
• Kristina Areskoug Josefsson, Professor i Work Integrated Learning, Department of Health Sciences, University West, Trollhättan & Institutt for Atferdsvitenskap, Oslo Metropolitan University
• Ada Svarstad Solberg, Universitetslektor, Institutt for sykepleie og helsefremmende arbeid, Institutt for atferdsvitenskap, Oslo Metropolitan University
• Henrik Skaug Sætra, prosjektleder, Proba samfunnsanalyse
• Mari Gunnman Furunes, Ph.d. stipendiat, Institutt for tverrfaglige kulturstudier, NTNU

LES OGSÅ:

Hvit uvitenhet og berettigelsens rasisme

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap