– De ansatte i familieverntjenesten oppfatter at noen av målkravene bidrar til å svekke kvaliteten i tilbudet og opplever dessuten at det å anvende ord som «produksjon», «produksjonsmål» og «røde, gule og grønne tall» blir en helt feil måte å tenke og snakke på i tjenesten, skriver kronikkforfatterne.
(Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB scanpix)
Familier i krise på samlebånd?
KRONIKK: Mer standardisering og målstyring er et utviklingstrekk som bekymrer ansatte i familievernet.
Familieverntjenesten er et gratis lavterskeltilbud hvor du ikke trenger henvisning fra andre instanser. Par og familier kan selv bestille time om de trenger hjelp som omhandler vanskelige forhold i familien.
Tjenestens kjerneoppgaver er å utføre familieterapi og mekling i barnefordelingssaker. Men de er blitt pålagt stadig flere arbeidsoppgaver, i tillegg til økt standardisering og målstyring. Dette er noe som bekymrer ansatte på de 40 kontorene som er spredt rundt i alle landets fylker, ifølge en studie vi nylig har gjennomført.
I studien om kvalitet i familievernet har ansatte vurdert hva de mener er viktige betingelser for et faglig godt tjenestetilbud. Med andre ord: Hva mener familievernets ansatte er av betydning for å levere god kvalitet i tjenesteytingen?
Funnene fra studien viser at bildet er sammensatt. En fremtidig tjenesteyting som har god kvalitet handler om kompetanse, oppgaveprioritering, økonomiske ressurser, tilrettelegging og tilgjengelighet, styring, ledelse og organisering.
Mener enkelte føringer er vanskelige å forstå
De senere årene har familievernet blitt pålagt stadig flere arbeidsoppgaver. Det fremgår derfor av studien at ansatte opplever at dette «strekker» tjenesten, og at det kan gå utover kvaliteten i utøvelsen av kjerneoppgavene.
Enkelte nye oppdrag og føringer er dessuten vanskelige å forstå; de faller ikke naturlig inn under tjenestens mandat, ifølge ansatte. Blant annet er det i tjenesten opprettet flere satsingsområder i form av fem ulike spisskompetansemiljøer.
Studien viser at mange ansatte i liten grad ser nytten av spisskompetansemiljøenes bidrag til arbeidet ved sitt familievernkontor. Spisskompetansemiljøene er gitt et nasjonalt fagansvar innenfor de fem temaområdene høykonfliktarbeid i mekling, samtaler med barn, arbeid med vold i nære relasjoner, foreldrestøtte og forebygging og oppfølging etter omsorgsovertakelse.
Enkelte satsingsområder oppfattes som lite relevante og interessante. Men fremfor alt pekes det på at det, med unntak av spisskompetansemiljøer som oppfattes som direkte knyttet til deres kjernevirksomhet, har kommet lite konkret ut av satsningene så langt.
Ordningen med spisskompetansemiljøer oppleves dessuten som en ovenfra-og-ned-struktur hvor man ikke tenker at kunnskap og kompetanse utvikles gjennom det arbeid som gjøres ved hvert enkelt kontor, men derimot ved å utvikle kompetanse ovenfra gjennom noen få miljøer.
450 til 500 konsultasjoner i året per ansatt
Mer standardisering og målstyring er også et utviklingstrekk som bekymrer ansatte i familievernet. Noe standardisering og samordning i måten å organisere arbeidet på oppfattes som bra, og kan bidra til å styrke kvaliteten i tjenestene.
Men samtidig er autonomi og faglige skjønnsvurderinger i arbeidet helt essensielt. Det er grunnleggende viktig at styringen tar utgangspunkt i en forståelse av at familievernet jobber kontekst- og relasjonsorientert.
Ansatte i tjenesten arbeider med mennesker og relasjoner. Hver «sak» er unik og de må kunne bistå den enkelte familie ut ifra dens særskilte situasjon og behov.
Når de må forholde seg til en produksjonsprosess hvor høy produksjon er viktigst, det vil si et målkrav som har økt fra 450 til 500 konsultasjoner i året per ansatt, oppleves dette som å bli målt på kvantitet i stedet for kvalitet.
Ansatte forteller at de kan nå disse målkravene, men kun ved å utføre hastverksarbeid og å fire på kvaliteten på rådgiving og behandling de gir til den enkelte familie. Kapasitet og ressurser strekker ikke til.
Vil ikke at kvantitet skal gå på bekostning av kvalitet
Noen betegner denne situasjonen som «familier i krise på samlebånd». Det å imøtekomme familienes behov fremstår ikke som det viktigste, men derimot mengde eller størrelse.
De ansatte oppfatter at noen av målkravene bidrar til å svekke kvaliteten i tilbudet og opplever dessuten at det å anvende ord som «produksjon», «produksjonsmål» og «røde, gule og grønne tall» blir en helt feil måte å tenke og snakke på i tjenesten. Det oppleves som lite hensiktsmessig og relevant, fordi familievernet arbeider med relasjoner i unike familier, de arbeider ikke med varer eller objekter.
Ansatte i familievernet mener derfor at de som «styrer» må kjenne arbeidshverdagen til «de som blir styrt». Det må være tett dialog og samspill mellom styring og praksis. Dette er viktig for at fremtidens familievern skal yte gode tjenester til de familier og par som trenger hjelp.
Å bistå flest mulig på en faglig og kvalitetsmessig best mulig måte er ønskelig, men oppmerksomheten som rettes mot kvantitet må ikke gå på bekostning av kvalitet, forstått som det å ha et tjenestetilbud som treffer forventningene eller behovene til de familiene som trenger hjelp.
Les forskningen bak kronikken:
Mener det er viktig å arbeide forebyggende
Én viktig betingelse for kvalitet er at familievernet fortsetter å være tverrfaglig og kompetansetung, og at den styrker samarbeidet med andre instanser og aktører som helsestasjoner, barnevernstjenester, barnehager og skoler. Ansatte mener at et sømløst samarbeid utad kan styrke kvaliteten på tilbudet.
Videre fremhever de prioriteringer av oppgaver og at det må være kapasitet nok til at familievernet kan konsentrere seg om sine kjerneoppgaver.
De ansatte peker på at familievernet har potensial til å være en av de viktigste etatene for forebygging av samlivsbrudd, familiekonflikter og relasjonsproblematikk ved å bidra med hjelp på et tidlig tidspunkt.
Oppgaveområder som faller inn under dette og som bør prioriteres er, ifølge ansatte, tidlig innsats for barns oppvekstbetingelser, utadrettet virksomhet og synlighet samt parterapi. Studien viser at det å arbeide forebyggende oppfattes som særlig viktig med tanke på barns oppvekstbetingelser.
