Samvær er ikke alltid til barnets beste, skriver Heidi Åsheim i et innlegg på NRK Ytring tidligere denne måneden, basert på egne erfaringer fra oppveksten i fosterhjem. Ifølge Åsheim var samværene med biologiske foreldre en belastning, og i 14-årsalderen valgte hun at møtene skulle ta slutt. Hun etterlyser et barnevern som tar barn og unges mening på alvor: «Alle bør få si sin mening om hva de mener er best mulig samvær».

Unges opplevelser har vært fraværende

Innlegget er kjærkomment fordi de vanskelige sidene ved foreldresamvær for barn og unge i barnevernet har fått lite oppmerksomhet i den offentlige debatten de senere årene. Fokuset har i større grad vært på foreldrenes juridiske rettigheter til mer samvær og viktigheten av denne, som oftest gjennom uttalelser fra barnevernansatte, jurister og/eller biologiske foreldre.

Samtidig har barn, ungdom og unge voksnes erfaringer og opplevelser av foreldresamvær vært nærmest fraværende, det gjelder også i forskning. Åsheim skriver at hun «savner historiene om fosterbarna som har gjennomgått slike erfaringer». Hva slags kunnskap kunne vi fått om foreldresamvær i barnevernet dersom vi intervjuet en større gruppe unge voksne som vokste opp med kontinuerlig samvær i oppveksten?

Vår nylig publiserte forskningsartikkel gir innsikt i dette spørsmålet.

Ulike problemer og vanskeligheter

Vår studie baserer seg på intervjuer med 26 unge voksne (19-29 år) om deres oppvekst i fosterhjem i egen slekt. Nærmere samtlige fortalte om problemer eller vanskeligheter knyttet til foreldresamvær i oppveksten. Noen hadde opplevd mangel på regulering, grenser og kontroll ved samvær, mens andre hadde gjentatte ganger blitt skuffet over at foreldrene ikke møtte opp til avtalte samvær.

I likhet med det Åsheim beskriver, fortalte flere av de unge voksne at de opplevde at samværene var til for å imøtekomme foreldrenes behov. «Mari» fortalte at hun som barn opplevde å bli brukt som en slags medisin for sin narkomane mor som i en periode satt i fengsel: dersom moren oppførte seg pent skulle hun få møte datteren. På denne måten ble ikke samværet bare en plikt, men hennes tilstedeværelse ved samværet ble en belønning for moren.

I likhet med Åsheim valgte også hun å avslutte samvær da hun ble gammel nok til å velge selv.

Det etterlengtede, men risikable samværet

For de fleste i vår studie var vanskelighetene tett knyttet opp mot foreldrenes livsførsel (som oftest morens), og de fleste samværene som beskrives tar utgangspunkt i foreldre som ruser seg.

Et eksempel finner vi hos «John» som vokste opp i fosterhjem hos besteforeldrene grunnet morens rusmisbruk. Til forskjell fra de som fortalte om mangel på grenser og kontroll, fortalte han om en bestefar som ikke lot moren komme på besøk når hun var rusa. Dermed fikk John møte moren sjeldnere enn han ønsket.

Som ungdom kunne han ikke forstå grensene bestefaren satt – han ville se moren sin som han savnet og var bekymret for. Det året John fylte 16 år døde bestefaren og han fant måter å treffe moren oftere. Ifølge John var det en «fantastisk følelse» å være sammen med henne: «Jeg fikk det jeg drømte om, ikke sant». Etter en stund begynte han å ruse seg med moren.

Barn trenger beskyttelse

Fortellingen om det etterlengtede, men risikable samværet ble fortalt av tre av de unge voksne vi intervjuet. Dette er historier om samvær som fortelles med etterpåklokskap og som viser at barn også trenger beskyttelse i tillegg til å bli hørt.

De overnevnte eksemplene er bare noen av fortellingene fra vår artikkel hvor vanskeligheter og problemer knyttet til samvær belyses. Verken disse eller Åsheims historie er «nye» eller ukjente for de som har lengre erfaring fra barnevernet. Likevel har de vært nærmest usynlige i debatten de senere årene.

Ved å løfte historiene fram nyanseres samtidens dominerende forståelser av samvær som utelukkende et gode for både barn og foreldre. Vårt poeng er at vi bør anerkjenne at vi trenger ulike stemmer og perspektiver når samvær skal diskuteres, reguleres og praktiseres.

LES OGSÅ:

Foreldrenes vold mot Muhammed er mer synlig enn volden mot Jens. Skyldes det fordommer?

KRONIKK: Barnevern og politiet kontaktes oftere ved mistanke om vold i minoritetsfamilier. Men hva skjer når norsk-etniske barn blir utsatt for vold?

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap