I min doktoravhandling intervjuet jeg 15 politibetjenter i tre norske byer. Jeg spurte dem om deres erfaringer i møte med barn som utsettes for vold i hjemmet.

Politibetjentene har alle lang erfaring med slike oppdrag. Ett av spørsmålene var hvordan volden kommer til syne, slik at politiet tilkalles.

Dette spurte jeg om fordi våre politikere og sentrale myndigheter satser betydelige ressurser på at barnehager, skoler, helsestasjoner, sammen med barnevern og politi skal arbeide målrettet og kunnskapsbasert for å avdekke vold mot barn.

Mer vold i minoritetsfamilier

Vold i hjemmet skjer i alle samfunnslag og i alle typer nabolag. Vold rammer barn på beste vestkant og det skjer på østkanten. Samtidig viser forskning at det skjer mer vold i minoritetsfamilier enn i etnisk norske familier.

Volden som skjer i minoritetsfamiliene er fra forskerhold forklart ved at minoritetsbarna og familiene lever under press og dårlige levekår. Volden kan også være knyttet til oppdragelse eller forsvar av familiens ære.

Samtidig viser forskningen at for alle barn, uavhengig etnisitet, bidrar dårlige sosiale forhold og fattigdom til økt risiko for vold i hjemmet. I norske hjem utfordres barns trygghet også når foreldre drikker eller ruser seg. Når både mor og far bruker alkohol og rusmidler, er barn ekstra utsatte. Det viser forskningen til Svein Mossige og Kari Stefansen fra 2007 og 2016, og en rapport av Siri Thoresen og Ole Kristian Hjemdal fra 2014.

Ett av funnene i min studie handler om politibetjenters erfaringer fra ett byområde der mange minoritetsfamilier bor.

Når Muhammed strever, kommer familien i fokus

Mye tyder på at barnehage, skole, helsestasjon, barnevern og politi har utviklet et ekstra blikk som rettes mot barn fra minoritetsfamilien.

Om Muhammed strever i nærmiljøet og i skolen, er spørsmålet om hvordan han har det i familien, nærliggende å stille. Ved mistanke om at Muhammed utsettes for vold hjemme, er det naturlig å kontakte barnevernet eller politiet. Kontakten fra skoler, barnehage og nærmiljø viser seg derimot ut fra politibetjentenes erfaringer ikke å gjelde i samme grad og omfang for norsk – etniske barn.

Dette er et viktig poeng å løfte frem, fordi norsk- etniske barn bor i de samme områdene, og mange norsk- etniske barn utsettes jo for vold og overgrep fra sine foreldre. Likevel rettes samfunnets blikk mot minoritetsbarna. En av betjentene sier det slik: «Jeg har ikke møtt noen norske familier her».

Hvor er de norsk-etniske barna?

Flere spørsmål kan stilles ut fra et slikt utsagn. Ett spørsmål er: hvor er de norsk- etniske barna? De bor jo i de samme områdene som minoritetsbarna. Går de i andre barnehager eller skoler som har mindre samarbeide med barnevern og politi?

Et annet viktig spørsmål er om de institusjoner som kjenner til barna og familiene har et diskriminerende blikk, og om politibetjentenes erfaring er basert på dårlige holdninger, fordommer og mangelfulle kunnskaper.

Er det rett og slett dårlige holdninger som nå kommer til syne gjennom studien av politibetjentene?

Problemet er om blikket stopper

Jeg vil trekke frem en viktig tilnærming for å belyse nettopp samfunnets og politibetjentens blikk mot minoritetsfamilien. Jeg vil påstå at blikket mot minoritetsfamilien i seg selv ikke er problematisk. Når vold avdekkes, må vi legge til grunn at det er et hjelpende og omsorgsfullt blikk som kan se at barn står i fare for å få sine liv ødelagt.

For at barn skal få hjelp når volden rammer, må barnehagen, skolen og nærmiljø bry seg når barnet strever. Den som kjenner barnet bør ha kunnskaper og trygghet til å kjenne igjen tegn på mishandling og overgrep, hvordan møte barnet og hvem som skal kontaktes.

Problemet er ikke at volden avdekkes i minoritetsfamilien, men at blikket stopper der. Det blikket som rettes mot Muhammeds familie når han øyensynlig strever, er det samme blikket som bør rettes mot enhver familie, når barn strever med sin tilpasning og sitt liv.

Uten at vi våger å spørre og å tenke tanken, og blikket er fordomsfullt innstilt, vil dette ramme de barna især, som ikke sees og heller ikke kan hjelpes. Her er Muhammed åpenbart mer heldig stilt enn Jens som bor i samme bydel. Politibetjentens utsagn og min avhandling tydeliggjør nettopp det.