Unge enslige flyktninger blir gjerne beskrevet som sårbare. Livene deres har ofte båret preg av motgang og brudd i nære relasjoner. Likevel viser mange en bemerkelsesverdig resiliens – en evne til å klare seg tross alt.

Selv om mye av forskningen på unge enslige flyktninger i Norge fortsatt legger stor vekt på psykiske vansker, er det en voksende interesse for deres ressurser og resiliens. Resiliens kan forstås som det å klare seg relativt bra på tross av motgang, risiko og potensielt traumatiske hendelser. Dette utvikles litt etter litt, i et samspill mellom individ, relasjoner og det større miljøet rundt.

Det er en økende bevissthet om at vi trenger å lytte til hva unge flyktninger selv tenker om sin psykososiale helse og hva de gjør for å ha det bedre. Dette har vært sentralt i mitt forskningsprosjekt, hvor jeg har fulgt 12 unge enslige flyktninger på mellom 15 og 20 år i rundt ti måneder. Metodene som ble brukt var deltakende observasjon, halv-strukturerte intervjuer og forsknings-workshops.

Unge enslige flyktninger som deltok i denne studien beskrev ulike typer relasjoner som var viktige for å ha det godt. I tillegg til deres aktive søken etter hjelp, fremhevet de det å motta og gi støtte blant jevnaldrende og familie, så vel som det å engasjere seg i gode gjerninger og solidaritet overfor fremmede. Samtidig påpekte de at de noen ganger hadde nok med å hjelpe seg selv. Studien viser at en balansert forståelse av ungdommenes sårbarhet, psykososiale behov og resiliens er nødvendig.

Funnene presenteres i forskningsartikkelen «Help goes around in a circle», som jeg har skrevet sammen med Ingunn Studsrød.

1. Evnen til å be om hjelp og støtte

Studiet viser hvor viktig det er at det fins noen som er der når ungdommer oppsøker hjelp. Betydningen av oppmerksomhet, omsorg, hjelp, støtte, kjærlighet, trøst og oppmuntring fra familie, sosialarbeidere og andre ble understreket. Samtidig er det ikke nok å tilby hjelp og støtte. Ungdommene må selv gjøre bruk av støtten de tilbys.

Bahrawar, som sørget over å ha mistet kontakten med foreldrene, beskrev hvordan han aktivt oppsøkte hjelp fra en sosialarbeider som ga ham motivasjon til å leve videre:

– Når jeg var lei meg, så kom jeg til [senteret], og det var Marie som var her. Hun prøvde å hjelpe meg, snakke med meg, (…) for å gjøre meg glad, for at jeg skulle klare å leve.

2. Gjensidig støtte

I tillegg fortalte ungdommene om relasjoner preget av gjensidig hjelp og støtte.

Nimoona var takknemlig for fellesskapet med romkameratene, den gjensidige respekten og støtten de ga hverandre.Om en av dem var syk, kunne en annen lage mat eller handle. De kunne også rydde og vaske for hverandre, om noen var bortreist. I tillegg ga de hverandre psykososial støtte:

– Vi hører på hverandre. (…). Hvis [kameraten min] er trist og sånne ting, snakker jeg med ham: Hva skjedde? Hva er problemet?

Den gjensidige støtten dreide seg om både å ordne praktiske ting, om problemløsning, økonomisk hjelp, trøst og oppmuntring.

3. Ha det morsomt sammen

Det å dele gode øyeblikk med andre var også sentralt for å ha det bra. Det handlet om å gjøre ulike aktiviteter sammen, «sitte sammen» og ha det morsomt sammen. Å tilbringe tid sammen kan skape en følelse av tilhørighet og gi en positiv opplevelse her-og-nå, i motsetning til smertefulle minner eller bekymring for framtida. Som Abrihet forklarte:

– I mitt liv er venner veldig viktig, for her i Norge (…) er det ensomt hvis du bor alene og ikke har venner. (…) Man blir stresset, og tenker alltid feil, sånne negative ting. (…) Men hvis du har gode venner, kan du (…) gå og kose deg, og prate litt, og for eksempel trene sammen, og sånn, da det blir hyggelig og man glemmer litt.

4. Dele de vonde opplevelsene, men bare med noe få utvalgte

Noen ganger delte også ungdommene tanker og følelser knyttet til vonde erfaringer med hverandre. Samtidig beskrev flere av dem vanskeligheter og dilemma knyttet til dette.

Samiira var bekymret for at det kunne ødelegge vennskap. Likevel kunne det i noen tilfeller være verdifullt å snakke om vonde opplevelser:

– Noen ganger er det bedre å fortelle til noen andre, for å få puste, (…) for å bli frisk. (…) hvis en får fortalt til noen andre, venner, så får man det bedre. Eller noen andre (…) som du kan stole på (…).

5. Verdien av å være aktiv, delta i samfunnet og bli hørt

Et annet sentralt funn i studien var viljen til å hjelpe andre. De fleste av ungdommene som hadde kontakt med familien hadde planer om å gå på skolen og få seg en jobb for å kunne støtte familien økonomisk.

Jawad kjente på et stort ansvar for å hjelpe familien, noe som kunne føles tungt, men også meningsfylt og motiverende. Mange opplevde at livet deres var sammenvevd med familiens liv, på tross av lange avstander.

Noen ungdommer snakket også om gode gjerninger og sosialt engasjement. Mirza var opptatt av å skape en større forståelse blant nordmenn av hva det vil si å være en flyktning. Derfor hadde han uttalt seg i mediene om enslige mindreåriges situasjon og fortalt om sin egen flukthistorie på offentlige arrangement. På den måten kunne hans egne vonde erfaringer brukes til noe nyttig, og det føltes godt:

– Jeg kan bare si at jeg prøver så godt jeg kan å hjelpe. Det gjør meg bra at jeg kan gjøre noe. Det er mye bedre enn å sitte hjemme og se… Jeg tenker på det, men jeg gjør noe, prøver å gjøre en del i praksis.

6. Viktigheten av å begynne med seg selv

Likevel understreket flere ungdommer at de noen ganger hadde nok med seg selv og sine egne behov og utfordringer. Utfordringene kunne handle om det å lære seg norsk, fullføre skolegang, få seg en jobb og sikre seg en framtid. Samtidig kom de også inn på sin egen helse og det å ha det bra. Noen ungdommer beskrev et dilemma mellom egne behov og det å bry seg om andre. Sabriye formulerte det slik:

– Hvis du har det vanskelig, så kan du ikke hjelpe noen andre. (…) Først må du starte med deg selv, så kan du hjelpe andre.

For Sabriye innebar det å starte med seg selv å ta i bruk mestringsstrategier for å takle motgang. Han påpekte at tålmodighet og takknemlighet var viktig, og knyttet dette til sin egen religiøse praksis.

7. Reflektere over sine egne liv

Studien viste at relasjonene de unge enslige flyktningene involverte seg i bidro til deres psykososiale helse på flere måter. Likevel tok de også opp relasjonelle vanskeligheter og dilemmaer. For eksempel snakket de om ansvarsfølelsen overfor familiene sine, som kunne være krevende.

De fremhevet også et dilemma mellom egne versus venners behov. Likevel framsto relasjonene som meningsfylte.

Deltakernes beskrivelser av utfordringer og dilemmaer viste dessuten at de hadde en evne til å reflektere over sine egne liv, noe som er et sentralt kjennetegn ved resiliente ungdommer.