I en podkast fra Bergens Tidende intervjuer de Yana, som akkurat har fylt fire år, og hennes mor. De har flyktet fra Ukraina og nettopp kommet til Øygarden.

Mor forteller om flyalarmene og bombene i byen de kom fra, og hvor redd hun var da de forlot mannen og dro. Hun sier at hun tenkte at datteren var for liten til å forstå, og at hun ble så overveldet da de kom til Øygarden og datteren sa: «mamma, ikke dø».

Denne lille jenta har forstått at nå er verden farlig og hun er redd for at mamma skal bli borte.

Sterke sanseinntrykk fester seg og lagres i nervesystemet

Som Yana sin mor, har vi lett for å tenke at de yngste barna er så små at de ikke oppfatter farer, og at de ikke får med seg så mye av foreldres uro og bekymring. All nyere forskning på sped- og småbarns utvikling viser imidlertid at også de minste barna registrerer farer og når vonde ting skjer.

Små barn husker. Barns sanseapparat er velutviklet fra helt tidlig alder. Det betyr at de kan ha med seg skremmende synsinntrykk, lyder og lukter, uten at de har utviklet språk til å fortelle om det. De minste er også mer i mammas armer og registrerer hennes kroppslige uro og gråt.

I kriser og krig vil de små barna få med seg vettskremte skrik og sorgtung gråt, ansiktene til fortvilte voksne som tar farvel, lyden av bomber og flyalarmer, lukten av brann, og trengselen i overfylte togvogner. Mens et eldre barn kan spørre mamma eller andre voksne om hva som skjer, har ikke de minste barna ordene til å formulere seg og kan slik bli mer ensomme og forvirret i sin frykttilstand. Dette øker risikoen for at de minste barna blir overlatt til seg selv med sine minner. Derfor er barna helt avhengig av omsorgspersoners forståelse, støtte og hjelp.

Når mamma blir følelsesmessig utilgjengelig

Når omsorgspersonen til barnet selv er traumatisert, kan denne viktige støtten briste. Mamma kan bli følelsesmessig utilgjengelig for barnet, eller satt ut når barnet leker om hendelser som den voksne selv helst vil glemme.

Barn og voksne kan bli sintere enn før, reddere enn før og tristere enn før. Det kan være fortvilende for liten og stor at man plutselig ikke føler forståelse eller nærhet for hverandre slik man gjorde før krisen rammet familien. Krisen har forandret hele grunnlaget for deres samspill. Når omsorgspersonen ikke forstår at barnets atferd og reaksjoner er traumerelatert vil samspillet påvirkes negativt. Derfor trenger ikke bare små barn, men også omsorgspersonen deres støtte og forståelse.

Å få tilbake tryggheten

Sped- og småbarn føler seg trygge når viktige og rolige voksne holder barnet nært, synger kjente sanger, forteller at det er trygt nå. I tillegg er det viktig å skjerme små barn fra sterke sanseinntrykk fra TV eller voksnes diskusjoner om krisen.

Det hjelper å kunne holde opp ritualer og rutiner som både mor og barn forbinder med trygghet og fellesskap, knyttet til språk, kultur, religion eller aktiviteter man holdt på med i fredstid. Små barn går naturlig inn og ut av tanker og følelser om det vanskelige de har opplevd. Barn kan ha behov for pauser i formidling av det vanskelige.

Noen barn vil løpe mye rundt, andre trenger mye trøst og nærhet. La barnet vise vei, prøv å forstå hvilke behov barnet uttrykker.

Bevissthet om de minstes behov

Leken og kroppslige uttrykk er de minste barnas naturlige måte å bearbeide og overvinne frykt og forstå det de erfarer. Barnas uttrykk kan være forvirrende og krevende når de ennå ikke har utviklet et forståelig verbalt språk. Veldig repeterende lek eller atferd kan være uttrykk for traumeminner som «sitter fast». Barn bør ikke stoppes eller ledes bort fra denne atferden. De trenger at trygge voksne er med dem og prøver å forstå budskapet i leken eller den repeterende atferden.

Det er viktig at alle som nå møter småbarnsforeldre på flukt (som på mottak, helsestasjon eller barnehage) har bevissthet om at små barn også husker, de har også behov for hjelp etter kriser. Fagfolk og andre som møter familiene må ha kunnskap om traumerelaterte reaksjoner hos de minste slik at de fanges opp og for at foreldrene får god støtte til å forstå og hjelpe barna sine.

LES OGSÅ:

Slik hjelper du ukrainerne best

KRONIKK: De fleste ønsker å gjøre noe for å hjelpe under store katastrofer. Dessverre bidrar mange på en måte som forverrer situasjonen.

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap