Tone Hee Åker og Karianne Moen reiser i en kronikk 10. februar 2022 spørsmålet om utviklingshemmede blir utsatt for en strukturell diskriminering. De viser i denne sammenheng til at ivaretakelsen av denne gruppen i begrenset utstrekning er belyst i de to nasjonale barnehusevalueringene (2012 og 2021) gjennomført av velferdsforskningsinstituttet NOVA ved OsloMet.

Begrenset økonomisk ramme

At dette spørsmålet blir reist, er betimelig og for oss ikke overraskende. Det er riktig at barnehusevalueringene i begrenset grad belyser erfaringer med barnehustilbudet til denne gruppen – noe som også fremheves i den siste rapportens innledende del. Bakgrunnen for dette var ikke at tilbudet til disse var uteglemt fra evalueringens mandat utferdiget av Politidirektoratet.

Forklaringen ligger i rammen for evalueringen på to millioner kroner. Dette er en svært begrenset ramme for å gjøre en evaluering av et nasjonalt og komplekst tilbud som barnehusenes virksomhet er. Den økonomiske rammen begrenset vår mulighet til å belyse om tilbudet som gis i barnehusene er godt nok for ulike grupper. Dette gjaldt ikke bare for utviklingshemmede, men også andre grupper som for eksempel urfolk og minoritetsgrupper og barn med skadelig seksuell atferd.

Samtidig mener vi at det er svært viktig å få nærmere innsikt i ulike gruppers erfaringer med tilbudet i barnehusene og har derfor fremhevet i vår evaluering at det bør bevilges penger til slik forskning. Slike studier vil gi større muligheter til å belyse de særlige problemstillingene som gjør seg gjeldende for de ulike gruppene, og dermed gi et kunnskapsgrunnlag som yter de ulike gruppene større rettferdighet. Samtidig ser vi også at i dette ligger det en risiko både for fragmentering og «othering».

Hvordan blir sårbare voksne fulgt opp etter avhør?

Åker og Moen fokuserer i sin kronikk primært på den strafferettslige siden av barnehusenes virksomhet og er i mindre grad opptatt av oppfølgingstilbudet ved barnehusene – dermed overses helheten i barnehusenes tilbud. Å ivareta rettssikkerheten til utviklingshemmede og personer med tilsvarende funksjonsnedsettelser er selvsagt viktig. Og det er som forfatterne skriver, utfordringer med rettssikkerheten til utviklingshemmede og andre med tilsvarende funksjonsnedsettelser. Det er også behov for mer kunnskap om avhørenes kvalitet – en problemstilling som for øvrig ikke var omfattet av barnehusevalueringens mandat da det pågår annen forskning om dette. Det pågående prosjektet om avhørskvalitet, som gjennomføres av Gunn Astrid Baugerud og Miriam Sinkerud ved OsloMet, omfatter så langt vi kan se barn og ikke sårbare voksne.

Men i tillegg til det som gjelder straffesakssporet er det også behov for mer kunnskap om hvordan barnehusene arbeider med oppfølgingen av sårbare voksne i etterkant av avhør og hvordan sårbare voksne selv opplever denne oppfølgingen. I lys av dette mener vi at det bør gjennomføres en større studie av tilbudet til barn og voksne med utviklingshemming og andre funksjonsnedsettelser, som ikke begrenses til erfaringer med virksomheten i straffesaksporet, men også omfatter ivaretakelse og behandling i etterkant av avhør. En slik studie bør også belyse tilbudet til denne gruppen i bredere forstand hvor barnehusene inngår som ett av flere tiltak. Et av tiltakene vi foreslår i vår evaluering, er at det gjennomføres en slik studie.

Viktig å forske på strukturell diskriminering

Åker og Moen reiser spørsmålet om et begrenset fokus på sårbare voksne i barnehusevalueringene (2012 og 2021) gjenspeiler en form for strukturell diskriminering. Forklaringene ovenfor gjør ikke denne problemstillingen mindre relevant. Vi måtte gjøre prioriteringer innenfor den rammen vi hadde fått, og falt ned på at kunnskapsgrunnlaget ikke ville bli godt nok til å si noe om denne gruppen spesifikt. Men begrensede tids- og økonomiske rammer for gjennomføring av forskningsprosjekter kan være uttrykk for en form for strukturell diskriminering dersom de inngår i et bredere mønster på tvers av forvaltningsområder.

Vi mener forfatterne reiser en svært viktig problemstilling – som i seg selv bør gjøres gjenstand for videre forskning og som gjerne bør undersøkes ikke bare med tanke på personer med funksjonsnedsettelser, men også andre grupper, for eksempel minoriteter. Når vi nå vet mer om hvordan barnehusene fungerer mer generelt og hvor det er utfordringer, har vi et bedre grunnlag til å vurdere hvordan tilbudet fungerer overfor ulike grupper, inkludert sårbare voksne, i senere studier.

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap