Silje-saken, Kevin-saken, Bjugn, Fritz Moen, Erik Solbakke Hansen og «Making a Murderer» … vi gjenkjenner navnene, men hva har de til felles? Jo, alle sakene handler om barn eller funksjonshemmede som mistenkte eller vitner og om grove feil i politietterforskningen. Feil som har fått fatale følger for alle de mistenkte.

I Silje-saken som nylig ble belyst i NRK-dokumentaren «Drapet i Akebakken», ble barn beskyldt og holdt ansvarlig for drapet på sin lekekamerat. Fritz Moen ble dømt og sonet en straff for voldtekt og drap han ikke hadde begått og i Netflix-serien «Making a Murderer» ble Brendan Dassey, en ung gutt på 16 år med lett utviklingshemming manipulert til å tilstå medvirkning til drap. I alle sakene handler det om hvordan avhørene blir gjennomført, hvordan press, manipulasjon og makt misbrukes og i verste fall leder til justisfeil.

Politiet føler seg utrygge på avhør av utviklingshemmede

Slike saker har bidratt til økt fokus på hvordan politiet avhører sårbare grupper både som vitner og mistenkte, og politiet i Norge har jobbet systematisk innenfor avhørsfeltet de siste tiårene. Et viktig tiltak har vært innføring av Barnehusene samt lovendringen som fant sted i 2015 som fastsetter at barn og utviklingshemmede som er antatt fornærmede i volds- og overgrepssaker har rett til å bli avhørt på et Barnehus.

Den landsomfattende evalueringsrapporten om Statens Barnehus ble lansert 20. januar. Vi som forskere innen feltet, er spente på hvordan tjenestene til barn og voksne med utviklingshemming evalueres. Vi blar og blar i den over 200 sider lange landsomfattende evalueringsrapporten. Til slutt må søkefunksjonen brukes for deretter å finne en liten side der jurister uttaler seg om avhør av utviklingshemmede. Kort oppsummert. Juristene sier at det er de vanskeligste sakene, politiet føler seg utrygge, og de har mer behov for bistand fra ansatte på Barnehuset.

Barnehusrådgiverne synes å være viktige når det gjennomføres avhør av utviklingshemmede, men i rapporten er det ikke funnet plass til en skikkelig evaluering av deres rolle og kompetanse i slike saker.

Hva er oppgavene til Barnehuset?

Et Barnehus skal bidra til å sikre barns rettssikkerhet og ivareta deres behov som barn i en eventuell straffesak. Men, i tillegg skal Barnehusene også ivareta voksne utviklingshemmedes behov for tilrettelegging når de skal gi en vitneforklaring i volds- og overgrepssaker. Målgruppen er tydelig beskrevet både i Barnehusenes felles retningslinjer og i Straffeprosessloven §239.

Forskning viser at utviklingshemmede har en økt fare for å bli utsatt for vold og overgrep enn befolkningen for øvrig. De skal i henhold til FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne ha likhet for loven (artikkel 12) og tilgang til rettssystemet (artikkel 13). Men har de egentlig det? Ikke når vi vet at utviklingshemmede som er mistenkt eller siktet for straffbare forhold ikke har en rett til å få avhør tilrettelagt. De har heller ikke rett som fornærmet i volds- og overgrepssaker, å bli avhørt av en person som har kompetanse i å avhøre utviklingshemmede.

Har Politidirektoratet glemt en viktig målgruppe i evalueringen eller handler dette om en mer omfattende og strukturell utfordring?

Økt bevissthet fører ikke til handling

Det er gjennomført flere studier og kartlegginger av utviklingshemmedes møte med strafferettssystemet. Et gjennomgående funn er manglende kunnskap, prosedyrer og retningslinjer som ivaretar deres rettigheter, men det er en økt bevissthet om at utviklingshemmede har behov for spesielle tilrettelegginger i rettssystemet. Både dommere, jurister, barnehusansatte, statsadvokater og politibetjenter erkjenner dette når de blir spurt.

Økt bevissthet derimot, leder ikke nødvendigvis til handling. At et politidistrikt, i 2021, er felt i Diskrimineringsnemda for to henleggelser i overgrepssaker mot utviklingshemmede på grunn av mangelfull etterforskning, og dårlig tilrettelagte avhør, viser nettopp dette.

Over 500 avhør med utviklingshemmede

I 2012 ble Barnehusene første gang evaluert, også den gangen var utviklingshemmede en uttalt målgruppe for Barnehusene. På grunn av manglende tall den gangen på hvor mange avhør Barnehusene hadde bistått med hvor utviklingshemmede var vitner, ble de ikke med i evalueringen.

Nå foreligger det tall. Fra 2016 til 2019 har det vært gjennomført mellom 131 og 157 tilrettelagte avhør hvert år, langt over 500 avhør med utviklingshemmede. Kunne ingen av disse bidra i evalueringen i 2021?

Overgrepssaker med utviklingshemmede når sjelden retten

Vi vet at det er sjelden volds- og overgrepssaker med utviklingshemmede når retten. I 2020 uttalte en aktor seg i en straffesak hvor en mann ble dømt for overgrep mot en kvinne med Downs syndrom. Han sier at saken er spesiell fordi det er så få rettssaker, hvor den fornærmede har en utviklingshemming som når retten, og som ender med domfellelse. Det handler blant annet om at avhørene er krevende fordi utviklingshemmede har utfordringer med språk og kommunikasjon.

Det er dette Barnehusene skal ha kompetanse på, slik at de kan hjelpe politiet med å tilrettelegge best mulig, før, under og etter avhøret.

Men, hvordan skal rettssystemet og Barnehusene kunne vite hva de gjør bra overfor denne gruppen? Hva de kan bli bedre på? Og ikke minst hvordan skal avhørsmetoder utvikles for å forhindre henleggelser og styrke rettsikkerheten for en sårbar gruppe, når de utelates fra kunnskapsutviklingen?

Strukturell stigmatisering

Rettssystemet har blitt beskyldt for å være en sektor som ikke har tatt integrering på alvor. Når vi nå ser at det i nok en kartlegging er en gruppe som ikke involveres, undres vi på hvordan vi kan forstå dette. Stigma er et begrep som ofte er knyttet til egenskaper ved en person og disse egenskapene kan lede til avvisning, stereotypiske holdninger og diskriminering.

I denne sammenhengen er det ikke personene i seg selv som blir avvist, men avvisningen synes å ha rot i manglende prioriteringer. En slik avvisning kan dessverre forstås som strukturell stigmatisering. I rettssystemet kan slik strukturell stigmatisering i verstefall bidra til justisfeil og mangelfulle tjenester til en gruppe mennesker vi vet er særlig utsatt for vold og overgrep.

Vi ser frem til at oppfordringen som ble gitt i 2012, og som gjentas i 2021, om å evaluere tjenestene barnehusene gir til voksne utviklingshemmede, følges opp av de ansvarlige aktørene.

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap