I sommer publiserte Dagsavisen en kronikk jeg skrev om torturen ved Judge Rotenberg Center (JRC). Det er dokumentert en rekke tilfeller av at beboere ved dette senteret — autister og andre funksjonshindrede personer — blir straffet med elektriske støt når de ikke føyer seg etter de ansattes pålegg. Dette har jeg også omtalt i en kronikk på Forskersonen.no.

Association for Behavior Analysis International (ABAI) støtter overgrepene ved JRC. Norsk atferdsanalytisk forening (NAFO) er den norske avdelingen av ABAI.

Norske «atferdsanalytikere» har nå ved fire anledninger benektet at de ved sitt medlemskap i ABAI er med på å legitimere tortur. Først Christoffer Eilifsen i Dagsavisen 23. juli, deretter NAFO 26. juli. Jeg tilbakeviste Eilifsen og NAFO i Dagsavisen 10. og 12. august i år ved å dokumentere min påstand om at ABAI støtter torturen ved JRC. Likevel har både Christoffer Eilifsen og Per Holth, begge ved OsloMets Institutt for atferdsvitenskap, nå igjen benektet påstandene om at ABAI støtter torturen ved JRC og at NAFO dermed er med på å legitimere den.

Problemet for disse norske «atferdsanalytikerne» er at en løgn ikke blir sannere av å gjentas fire ganger. I programmet for sin årskonferanse i 2015 skrev ABAI at de hadde nedsatt en komité for å granske virksomheten ved JRC. På dette tidspunktet var det velkjent at JRC praktiserte tortur med elektriske støt som straff for ulydighet. ABAIs komité fant at virksomheten ved JRC var «aligned with ABAIs mission».

Det er fint hvis norske «atferdsanalytikere» tar avstand fra tortur, men med sitt medlemskap i den norske avdelingen av ABAI bidrar de likevel til å legitimere tortur.

Positivisme på speed

«Atferdsanalysens» vitenskapsteoretiske grunnlag er en ekstrem form for positivisme. Som et resultat av dette mener «atferdsanalytikere» at de kan forstå et menneskes atferd helt uten å ta hensyn til hvordan mennesket selv forklarer denne atferden. Dette hevdet jeg i det minste i min kronikk på Forskersonen.no, men nå hevder altså Eilifsen at jeg tar feil: «Denne typen ideer er ukjent for meg og er i alle fall ikke beskrivende for noen ideer knyttet til atferdsanalyse.»

Dette er et særdeles besynderlig utsagn fra en person som undertegner med «Ph.D. i atferdsanalyse». Nå kunne jeg ha sitert B. F. Skinner, «atferdsanalysens» opphavsmann som mange «atferdsanalytikere» fortsatt tilber nærmest som en Gud. Eller jeg kunne sitert mer samtidige amerikanske «atferdsanalytikere». Men siden norske atferdsterapeuter innimellom hevder å ha en praksis som skiller seg skarpt fra sine amerikanske fagfeller, siterer jeg heller den nyeste norske innføringsboken i «atferdsanalyse», skrevet av Jørn Isaksen og Are Karlsen, som kom i 2. utgave på Universitetsforlaget i 2018. På side 25 står dette:

«Private hendelser er hendelser som ikke er observerbare for andre enn den det gjelder. Eksempler på slike hendelser er tanker, følelser og drømmer. Det er ikke hensiktsmessig å forklare atferd med private hendelser. Eksempler på slike forklaringer kan være: «Jeg gikk på kino fordi jeg hadde lyst på en god latter.» Å gå på kino forklares med følelsen å «ha lyst på en god latter». «Jeg slo ham fordi jeg var sint.» Atferden å slå blir forklart med følelsen sinne. Atferdsanalytikere benytter en naturvitenskapelig metode for å studere og forstå atferd. Dette innebærer at en fokuserer på miljømessige hendelser — ikke private hendelser — som forklaring på atferd.»

Den «naturvitenskapelige» metoden det siktes til, er rett og slett at «atferdsanalytikeren» observerer en persons atferd, uten å ta hensyn til hva personen selv sier om hvorfor hen gjør som hen gjør. Er dette ikke ekstrem-positivisme? Er dette ikke å forklare en persons handlinger uten å ta hensyn til hva personen selv mener?

Naturvitenskap?

Mens Eilifsen benekter at «atferdsanalyse» bygger på ekstrem-positivisme, aksepterer Holth tilsynelatende at dette er tilfelle, men hevder i stedet at positivisme-kritikken er «for lengst grundig tilbakevist». Eilifsen og Holth jobber ved samme institutt, men har motstridende oppfatninger om grunnlaget for «vitenskapen» de hevder å bedrive.

Som historiker har jeg jobbet mye med universitets- og vitenskapshistorie. Mot denne bakgrunnen gav det noen store sjokkopplevelser å sette seg inn i hva «atferdsanalysen» sto for. Teorier og menneskesyn som andre vitenskaper har forlatt for et halvt århundre siden, lever i beste velgående i «atferdsanalysen», som på sin side har avsondret seg fra resten av vitenskapene.

Innenfor samfunnsvitenskapene var det vanlig inntil 1960-tallet å ha et mål om å kunne nå naturvitenskapenes nivå av presisjon og evne til forutsigelse. Ingen hevdet imidlertid å allerede ha nådd dette nivået. Og gjennom det siste halve århundret har pretensjoner om å kunne imitere naturvitenskapene mer eller mindre forsvunnet fra samfunnsvitenskapene. «Atferdsanalysen», derimot, hevder å allerede være en naturvitenskap, som dermed kan se helt bort fra de meningene mennesker selv tillegger handlingene de utfører.

Holths påstand om at 1960- og 1970-tallets kritikk av positivisme og behaviorisme nå er «grundig tilbakevist» er kanskje best å overlate til Forskersonens lesere å gjøre seg opp sin egen mening om. Er positivismekritikken tilbakevist til en slik grad at det nå er legitimt å hevde at man bedriver naturvitenskap basert på observasjon av menneskers atferd, uten å spørre hva forskningsobjektene selv mener? Eller må man ha tilbrakt et halvt århundre fordypet i «atferdsanalytiske» tidsskrifter for å få et slikt inntrykk?

Legg ned atferdsvitenskap

Hvordan kunne det skje? Hvordan kunne et så utdatert, avsondret og diskreditert fagfelt få så mye ansvar for skole- og helsevesenets tilbud til autistiske barn? Det ville vært en god idé å opprette en undersøkelseskommisjon for å svare på dette spørsmålet, samt undersøke hvordan noe av den urett som den norske stat har begått mot nevroatypiske barn og voksne kan kompenseres for.

Det er godt Christoffer Eilifsen ønsker nevromangfold-bevegelsens perspektiver velkommen. Disse perspektivene er imidlertid ikke forenlige med hans eget «fagfelts» videre eksistens. Avskaffelse av alle former for «anvendt atferdsanalyse» er nevromangfold-bevegelsens viktigste krav i dens arbeid for nevroatypiske menneskers rettigheter.

Jeg vil avslutte med å rette en oppfordring til Eilifsens og Holths overordnede ved OsloMet: OsloMet har på flere måter markert seg som et universitet med en positiv innstilling til mangfold. Om OsloMet ønsker å gjøre en virkelig betydelig innsats for mangfold i akademia, bør man legge ned Institutt for atferdsvitenskap og benytte ressursene som frigjøres til å opprette et tverrfaglig Senter for nevromangfoldsforskning.

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap