Ser vi til den tidlige barnelitteraturen, florerer det av tekster som skulle lære barn vettug pengebruk.

Ofte tok denne opplæringen form av fortellinger. Et tidlig eksempel er Mary Wollstonecrafts Original Stories from Real Life (1788) om den unge Caroline som bruker alle sine penger på leketøy under en bytur med sin søster Mary og huslæreren Mrs. Mason. Når de like etter møter på en fattig familie, gir de to almisser mens Caroline står skamfull tilbake, flau over pengebruken sin.

En tilsvarende moral finner vi i fortellingen The Purple Jar fra 1796, skrevet av Maria Edgeworth. Her får hovedpersonen Rosamund velge mellom nye sko, som hun trenger, eller en purpurfarget krukke, som hun ikke trenger. Rosamund velger selvsagt det siste og får en rekke lærepenger med på kjøpet.

Den første får hun når hun ser nærmere etter og oppdager at krukken ikke er purpurfarget i det hele tatt, men fylt med en mørk væske. Den andre lærepengen melder seg når hun etter kort tid ødelegger de gamle skoene sine. Den siste lærepengen får hun når faren hennes nekter å ta henne med på en utflukt som hun har gledet seg lenge til, nettopp fordi hun har så ødelagte sko.

Vi finner lignende historier også i den tidlige dansk-norske litteraturen for barn. Allerede i 1770 ble barnebladet Ungdommens Ven utgitt anonymt i København. I siste halvdel av 1700-tallet var Danmark preget av økt levestandard og fremveksten av en kjøpesterk befolkningsgruppe, spesielt i byene. Mest sannsynlig var barnebladet rettet mot barna i dette sjiktet. Her finner vi flere tekster om barn og bruken av lommepenger, og som veileder barneleseren i å bruke penger på måter som er både moralsk og økonomisk forsvarlige. Ofte fremstilles barna med en viss råderett over pengene, og følgelig et visst ansvar.

Barna som sløser bort lommepengene sine på luksusvarer som silkebånd og makroner blir latterliggjort, mens de som gir av det de har til de fattige får ros.

Penger eller stevnemål!

Flere av tekstene i Ungdommens Ven handler dessuten om barn som abonnerer og bruker lommepengene sine på nettopp barnebladet. Andre tekster, derimot, viser de potensielt alvorlige konsekvensene for de som ikke evner å betale for bladet. Et eksempel er gutten som i et mest sannsynlig fiktivt brev forteller om hvordan han begynte å abonnere på bladet og hver uke la penger i sparebøssen. Etter åtte uker med sparing går det galt, og han knuser sparebøssen for å kjøpe makroner. Med ødelagt sparebøsse blir det umulig å spare noe som helst, og nå mangler han de pengene han skylder for bladet. I brevet ber han en fetter om lån slik at han kan betale og dermed unngå å bli hengt ut til spott og spe av den anonyme utgiveren av bladet som går under navnet «Ungdommens Ven»:

I sitt svar, gjør «Ungdommens Ven» lite for å endre på det inntrykket gutten har av ham. Han benytter i stedet anledningen til å opplyse sine lesere om de alvorlige konsekvensene ved uteblitt betaling og skriver:

Med det er ikke «Ungdommens Ven» fullt så vennlig lenger. Den strenge tonen er nok humoristisk ment og det spørs om utgiveren virkelig var en skånselløs pengeinnkrever, men budskapet trer ikke desto mindre tydelig frem: Barna får her en slags avskrekkende opplæring i personlig økonomi, som gir klar beskjed om det fornuftige i å spare, og om konsekvensene av å ikke betale det man skylder.

Barn som forbrukere

Ved å lese Ungdommens Ven og andre tidlige barneblader, kan vi lære mye om datidens forestillinger om barn og barnelitteratur, men også om hvilken rolle barn hadde i både tekst- og forbrukerkulturen.

Barnebladet har til hensikt å oppdra barn til å bli lesere og abonnenter, men også forbrukere ved å skildre – og moralisere over – barns pengebruk. Dette skjer blant annet ved å iscenesette dem som abonnenter og betalere av selve barnebladet. Det var nok ikke snakk om at barneleserne var de egentlige betalerne av barnebladene, men ved å plassere barneleseren i rollen som betaler, bidrar barnebladet til å gi leserne en slags økonomisk oppdragelse.

På denne måten viser disse tidlige barnebladene hvordan barnet blir stadig viktigere i siste halvdel av 1700-tallet, som leser, men også som forbruker.