Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Det er alvorlige påstander om retts- og hjelpeinstansene som fremsettes i Margunn Bjørnholts kronikk «Det er ikke alltid det hjelper å gå fra en voldelig partner». 

Den etterlater et inntrykk av familievern, barnevern, politi og domstoler som passive vitner som godtar og «velsigner» vold, endatil som medspillere som kan mobiliseres av fedre for å ramme voldsutsatte mødre ytterligere. 

Med bakgrunn i vår kjennskap til familievern og domstol, ser vi det nødvendig å imøtegå påstandene.

Fremmer systemene vold?

Bjørnholts artikkel gir innsikt i noen mødres opplevelser av å være utsatt for krenkelser fra ekspartner og retts- og hjelpeinstansene. Fortellingene reiser viktige spørsmål om hvorvidt instansene er gode nok på å avdekke vold i samværskonflikter. Den diskusjonen må vi ta på største alvor.

Det problematiske i artikkelen er at fortellingene presenteres som eksempler som viser at retts- og hjelpeinstansene fremmer og viderefører vold, uten forbehold om at det kan ha vært andre sider av saken som ikke kommer frem i fortellingene. 

Bekymringsmeldinger til barnevernet, rettssaker om barna og rettsavgjørelser der mor taper, presenteres som eksempler på systemfasilitert fortsettelsesvold mot mor. Det er belastende for foreldre å bli meldt til barnevernet eller stevnet for retten, men kan like fullt være nødvendig av hensyn til barna. 

Å hevde at dette er systemfasilitert fortsettelsesvold, forutsetter at systemene utsetter mødre for slike belastninger, uten at det foreligger gode grunner for det.

Slik vi kjenner retts- og hjelpeinstansene er det stor forståelse for hvor vanskelig både barn og foreldre har det når samværskonflikter blir langvarige. Når vi likevel kommer til kort, og mange opplever møtet med systemene som en ytterligere belastning, mener vi det handler om noe annet enn at systemene ikke tar vold på alvor.

Foreldrekonflikt - eller vold og omsorgssvikt fra den ene

I mange samværskonflikter bidrar begge parter til opprettholdelse av en konfliktdynamikk, gjennom gjensidig mistillit og anklager. Ofte er det påstander om vold, psykisk uhelse og omsorgssvikt, som kan være mer eller mindre alvorlige. Det er ofte utfordrende å få oversikt over hva som faktisk har hendt, og hvor stor betydning dette har for foreldrenes ivaretakelse av barna i dag.

Felles for mange er at egen problematiske atferd benektes eller bortforklares, mens den andres atferd får stor oppmerksomhet og tolkes i verste mening. Det ville derfor vært en grov forenkling om vi kun la til grunn den ene forelderens beskrivelse av barna, seg selv og den andre.

Først når saken er bredt belyst, kan vi se at det i en del samværskonflikter er den ene forelderen som er mest konfliktdrivende og/eller utøver vold og omsorgssvikt. Når konflikten er en konsekvens av at en forelder forsøker å beskytte seg selv eller barna mot vold og omsorgssvikt, trenger de at retts- og hjelpeinstansene forstår hva som er problemet, og bidrar til nødvendige beskyttelsestiltak.

Omsorgssvikt er mer enn vold

Mødre som forteller om vold, kan i noen tilfeller selv utgjøre en like stor eller større risiko for barna enn faren som anklages. Hvis far og/eller barna forteller om vel så problematisk atferd fra mor, må vi ta det på like stort alvor som det mor forteller om. Det er med andre ord ikke alltid opplagt hva, eller hvem av foreldrene, det er viktigst å beskytte barna mot.

Vold er et vidt begrep, og spenner fra mindre alvorlig enkelthendelser som forelderen har erkjent og tatt ansvar for, til gjentakende og alvorlig vold som krever beskyttelsestiltak. I bredden av saker vi møter er det ikke alltid at påstanden om vold er det som gir mest grunn til bekymring.

Kjønnet fremstilling

Bjørnholts artikkel etterlater et inntrykk av at det i hovedsak er mødre som blir utsatt for vold etter samlivsbrudd. Det stemmer ikke med den virkeligheten vi ser. Vi møter både mødre og fedre som er utslitt av å måtte samarbeide med en ekspartner som opptrer kontrollerende, truende og krenkende. At barna blir «kontrollert, brukt og manipulert» av ekspartneren, vil også mange fedre kunne fortelle om. 

Det er like fortvilende for fedre å bli beskyldt for «foreldrekonflikt» og å være lite samarbeidsvillig, når de forsøker å beskytte seg selv og barna. Å fremstille dette som et kjønnet problem er derfor best egnet til å fyre opp under en polarisert «kjønnskamp» som er mer til hinder enn til hjelp.

Undergraver tilliten

Vi er enige i at systemene ikke er gode nok til å avdekke maktmisbruk og vold i samværskonflikter. Vi ønsker derfor velkommen all kunnskap, diskusjon og tiltak som kan styrke retts- og hjelpeinstansenes håndtering av de alvorligste sakene. Men vi kan ikke se at det er dekning for, eller formålstjenlig, å hevde at hjelpeapparat og rettsvesen viderefører, fasiliterer og godtar vold, og dermed undergrave tilliten til systemene. 

Slik Bjørnholt selv påpeker kan tap av tillit til samfunnets institusjoner representere «et grunnleggende tap av trygghet i tilværelsen». Da bør vi unngå slike unyanserte fremstillinger av retts- og hjelpeinstansene.

Les også:

Kraftig økning i ADHD-diagnoser: Har vi begynt å sykeliggjøre normale fenomener?

Er menns problemer et likestillingsproblem?