På forskning.no presenterer Nord Universitets kommunikasjonsavdeling en artikkel fra Tidsskrift for samfunnsforskning under overskriften «Det bør bli enklere å kontakte barnevernet». Artikkelen er basert på intervjuer med 16 informanter i 15 ulike etater i to kommuner. Informantene arbeider iblant annet skole, flyktningetjeneste, barnehage og helsestasjon. Disse tjenesteyteres redegjørelser for sine opplevelser av melde/ikke-melde-situasjoner er grunnlaget for fremstillingen.

Det offisielle temaet for artikkelen er å forklare hva som forhindrer yrkesutøvere med taushetsplikt fra å melde bekymring til barnevernet (altså, hvorfor de vegrer seg). Mens det virksomme temaet ser ut til å være forfatternes egen bekymring for denne vegringen, og hvordan den kan overvinnes (altså, hvordan slik vegring kan avhjelpes).

Sendes det for få bekymringsmeldinger?

Sammenkoblingen kan bero på at forfatterne av tidsskriftartikkelen tar det for gitt at det sendes for få bekymringsmeldinger til barnevernet, uten at denne forståelsen utdypes. De oppgir et årlig antall bekymringsmeldinger, men ikke andelen henleggelser. De nevner heller ikke muligheten for at meldinger kan være grunnløse eller lovstridige.

Det gode spørsmålet må her være: «Får barnevernet melding i de tilfellene der dette er velbegrunnet og i samsvar med loven?» Og hvis ikke: «Hvorfor ikke?»

(Det er fristende å sitere Landbruks- og matminister Bollestad, når hun påpeker at det – i dyrevelferdssaker – ikke er om å gjøre å få så mange meldinger som mulig, men å få de riktige meldingene.)

Ulovlige bekymringsmeldinger

I presentasjonen av informantenes redegjørelser gir artikkelforfatterne eksempel på

1. meldinger som sendes «rutinemessig», det vil si uten en konkret vurdering i det enkelte tilfelle, slik loven krever
2. meldinger som sendes for å opprette kontakt og samarbeid med barnevernet i enkeltsaker, slik bekymringsmeldinger ikke skal benyttes
3. meldinger som sendes i en erkjennelse av begrensninger i egne ressurser og kompetanse når det gjelder å hjelpe en familie, noe som krever andre former for kommunikasjon enn bekymringsmeldinger og
4. meldinger som sendes lovstridig, fordi melder ikke tar ansvar for egen vurdering av om det er grunn til å tro at en situasjon tilsier melding til barnevernet. Melder overlater i stedet til barnevernet å gjøre denne vurderingen. Artikkelen framstiller dermed lovstridig praksis blant sine 16 informanter, noe som bekrefter at mange bekymringsmeldinger til barnevernet ikke skulle vært sendt.

Man bør bekymre seg for å sende bekymringsmelding

At dette ikke kommenteres, kan selvsagt bero på at forskningsinteressen gjelder hva som forhindrer personer som vurderer å melde fra, å gjøre det. Men fraværet av kommentar ser i stedet ut til å skyldes at forfatterne i liten grad har vurdert om det er en grunn til at loven er utformet slik den er. De overser dermed også den mulige profesjonelle og moralske verdien av informantenes vegring.

Informantenes grunner er normalt forståelige og synes i mange tilfelle å være profesjonsetisk berettiget. Det er berettiget og klokt å være usikker på om man tar feil. Loven krever at man skal ha grunn til å tro. Det er berettiget å tenke over konsekvensene for framtidige samarbeidsrelasjoner. Og det er åpenbart berettiget å bekymre seg for hva barnevernets involvering vil medføre for den familien det meldes om.

Alvorlige saker skal meldes

Forfatterne tar ikke opp rettsforståelsen hos sine informanter. De foreslår i stedet langt på vei å tilpasse rettstilstanden til den atferden de ønsker å se hos yrkesutøverne. Perspektivet ser ut til å ha et rettspolitisk siktemål om at all bekymring bør medføre melding.

Dette kommer blant annet til uttrykk når de beskriver det som et problem at offentlige tjenesteytere ikke har meldeplikt når det oppstår utfordringer for eksempel med økonomi eller rus i en familie. Men dette ville være å legge til rette for vegring mot å benytte grunnleggende helse- og velferdstilbud i samarbeid med de som ønsker hjelp.

Det er selvsagt at alvorlige saker skal meldes, det vil si når det faktisk foreligger grunn til å tro at et barn kan lide alvorlig overlast. Men avsenderen skal selv gjøre en skjønnsmessig vurdering av alvorlighetsgraden, på bakgrunn av kjennskapen vedkommende har til barnet og familien. Skjønnskravet kan ikke delegeres til barnevernet, slik noen av informantene tror. Artikkelforfatterne ser imidlertid ut til å applaudere og ønske seg en annen praksis og en rettstilstand som legger til rette for dette.

Stor belastning

Forfatterne er øyensynlig ikke oppmerksomme på at urettmessige, grunnløse, meldinger til barnevernet kan medføre store belastninger for familier som rammes av slike meldinger, til de grader at dette utgjør et betydelig rettssikkerhetsproblem. En bekymringsmelding kan ikke uten videre kanselleres om den skulle vise seg å være grunnløs. Den kan prege en families liv svært negativt i svært lang tid.

Å levere en bekymringsmelding bør derfor bare gjøres etter grundig overveielse. Dette ser mange av artikkelforfatternes informanter ut til å ha en bedre forståelse av enn forfatterne selv, uten at disse har oppfattet dette.

LES OGSÅ:

Vi krever koronapakke for barn og unge

KRONIKK: Regjeringen bør legge frem en koronapakke for barn og ungdom for å kompensere for tapt helse, undervisning og velferdstiltak.

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap