Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap

Har du sett gutten som skaper mye uro på treningene og tenkt at laget hadde vært bedre uten han? Har du sett jenta som er redd for ballen, som har blikket mer ned enn opp og tenkt at hun er grunnen til at laget tapte kampen?

Kjenner du deg igjen? Vit at disse barna har mer til felles enn du kanskje tror.

Trygghet skaper bedre opplevelser

Med vårens anmarsj er også fotballkampene for barn og unge i gang. Den største idretten i Norge innebærer kamper med mye glede og positivitet fra heiagjengen på siden, men dette er også arenaen som får frem det verste i noen trenere og foreldre, og de vondeste følelsene i noen barn.

En større forståelse for barnas oppførsel og følelsesuttrykk kan gjøre idrettsarenaen mer trygg og dermed gi bedre opplevelser for alle.

Barns utrygghet kommer til uttrykk på mange ulike måter, for eksempel gjennom motorikk, konsentrasjon og fokus. Ikke alle uttrykk er så lett å forstå. Når du ser et barn som nøler eller snur seg bort i det ballen kommer, er det lett å tenke at barnet er utrygt.

I den andre enden av skalaen er det vanskeligere å forstå barnet som bråker på treningene. Barn med slike uttrykk passer kanskje dårlig inn i den planlagte økten? Utrygghet kan kamufleres godt, har du tenkt på at den tilsynelatende mest skråsikre kanskje er den som er mest utrygg?

Idretten er én av de viktigste arenaene for inkludering og fellesskap. Til tross for dette viser internasjonale studier at de fleste barn faller fra ved 13-årsalder (Foley Davelaar, 2021).

De som slutter med idrett fordi de hadde andre ting de heller ville prioritere er ikke vår bekymring. Vår bekymring er rettet mot det ufrivillige frafallet av barn og unge som opplever at verken idretten eller andre arenaer har plass til dem.

Frafall er et folkehelseproblem

Siden lavt fysisk aktivitetsnivå, ensomhet og utenforskap er definert som viktige folkehelseutfordringer, er frafallet også et folkehelseproblem. Det er sammensatte årsaker for barns frafall fra idretten, men psykososiale faktorer som manglende opplevelse av tilhørighet til laget og trenerne er av stor betydning (Balish, McLaren, Rainham, & Blanchard, 2014).

Kropp, prestasjon og mestring har også betydning for frafallet. Barn i 7-10 årsalderen vurderer sine ferdigheter og sin kropp i sammenligning med jevnaldrende (Foley Davelaar, 2021). Disse barna er derfor spesielt sårbare for prestasjonspress og lav mestringsopplevelse i den organiserte idretten.

Sammenligning med jevnaldrende blir enda viktigere i tenårene, og et positivt kroppsbilde er en viktigere årsak for fortsatt deltakelse i organisert idrett fremfor faktisk ferdighetsnivå.

Overvekt og fedme er også beskrevet som en hindring for barns deltakelse i barneidrett, og etter fylte 12 år er mobbing beskrevet som en tydelig årsak til frafall fra idrett. Barneidretten har kanskje ikke plass til alle typer kropper?

Treneren, laget og samholdet er enda mer viktig for sårbare unge med få ressurser hjemme, og frafallet er større blant disse enn blant barn fra mer ressurssterke hjem (Bakken, 2019).

Organisert idrett med plass til alle er derfor en viktig motvekt til de impulser barn og ungdom opplever i andre områder i livet, hvor perfeksjon, prestasjon, vurderinger, kroppspress og sosiale medier gjør dem utrygge, ensomme og noen gang syke.

Legg til en pandemi med hjemmeskole og strenge restriksjoner for sosial interaksjon, samt en krig i Ukraina som vi alle lurer på hvordan skal ende, så blir det tydelig at barn trenger arenaer som representerer tilhørighet, stabilitet og forutsigbarhet.

På leit etter fellesskap

Viktigheten av idrett og lek for personer i flyktningeleirer, og for barn, ungdom og voksne som har opplevd traumatiske hendelser er godt dokumentert. Idretten er også en trygg og viktig havn for sårbare barn og unge som er på leit etter et fellesskap og tilhørighet.

I et postpandemisk Norge hvor frafallstallene fra organisert idrett er store, ønsker vi å løfte fokuset på idrettens viktige samfunnsrolle og behov for trygge voksne. Idretten trenger både fagpersoner og frivillige som bidrar til at alle barn, spesielt de utrygge, blir sett, møtt, forstått og inkludert.

Noen barn vil av ulike årsaker ha mindre evne til å både mestre fysisk aktivitet og håndtere relasjoner til andre (Siegel, 2012). Barn med slike utfordringer kan slite mer i spesielt lagidrett grunnet disse idrettenes krav til samspill og relasjonell kompetanse. Disse barna bør møtes på treningene med det som på fagspråket kalles «reguleringsstøtte».

Gode trenere kan gjøre en stor forskjell

En trener kan støtte barnet i å regulere følelser og kroppslig tilstand uten å gå på akkord med grensesetting, men for å få til det må treneren ha kompetanse til å forstå atferden og følelsene bak.

Hva skjer med den bråkete gutten når en trygg voksen forstår herjingen og tar hensyn til utryggheten som ligger bak? Hva skjer med den klønete jenta når treneren er nysgjerrig på det usikre blikket?

Utrygge barn kan lettere samhandle med både medspillere og trenere, og dermed oppleve mer mestring, hvis treneren kan bekrefte følelser og veileder i situasjonen med eksempelvis rolig stemme og kroppskontakt (Nordanger, 2014).

Kanskje vil slik reguleringsstøtte fra trenere gjøre at færre barn faller fra og at flere får oppleve idrettens magiske evne til å skape trygghet og glede i fellesskap med andre.

Store studier innen psykologi har vist at barn trenger å få følelsene sine bekreftet av andre for å håndtere følelsene sine bedre. Denne kunnskapen kan alle voksne i idretten bruke for å forstå og håndtere barns uttrykk på treninger, konkurranser og i garderoben.

Vi ønsker at alle trenere i idretten kan tilegne seg kunnskap om hvordan vi kan forstå og møte utrygge barn, slik at idretten får utnyttet sitt potensiale som en trygg arena for vekst, utvikling, fellesskap og lek. Akkurat slik barn og ungdom trenger og etterlyser.

LES OGSÅ:

— At skolen ikke klarer å drive tilpasset opplæring, har jeg og de fleste lærere i norsk skole visst i mange år