Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap

Det pågår en debatt om grøt for tiden, om hva som er best når de små skal få sin første faste føde - hjemmelaget eller kjøpt, pulver eller korn?

Striden står mellom helsesykepleiere med en gruppe eksperter i ryggen, og mamma-bloggere med bakgrunn i faget samfunnsernæring. Eksperter anbefaler jernberiket kjøpegrøt, bloggere deler oppskrifter på hjemmelaget grøt.

Debatten ble svært polarisert, og var som et ekko fra en debatt om grøt for snart 160 år siden. Da sto striden mellom eventyrsamler Peter Christen Asbjørnsen og samfunnsforsker Eilert Sundt, og ikke om barnegrøt, men om bondekoners grøtkoking.

Opptakten

Asbjørnsen (1812-85) samlet ikke bare eventyr og sagn, som vitenskapsmann og naturforsker var han opptatt av «det tidsmæssige». Under pseudonymet Clemens Bonifacius (den god velgjører) ga han i 1864 ut kokeboka «Fornuftigt Madstel» med undertittel: En Tidsmæssig Koge- og Husholdningsbog. 

På en studietur i Tyskland i 1850-årene ble han kjent med den nye ernæringsvitenskapen som delte maten i næringsstoffer som vedlikeholder legemets organer og de som gir energi og muskelkraft. Det gjaldt å utnytte næringsstoffene mest mulig økonomisk. Kostholdspørsmålet ble et nasjonal-økonomisk anliggende. 

Å røre ekstra mel i gryta etter at grøten var kokt slik skikken var i enkelte bygder, skapte røre og furore. Næringsstoffene ble ikke utnyttet, melet gikk ufordøyd gjennom kroppen. Bondekoners grøtkoking var et nasjonal økonomisk sløseri som rammet den enkelte husholdningen og nasjonen som helhet.

Sundt (1815–75) var av en annen oppfatning. Som medlem av fattigkommisjonen og med stipend fra Stortinget kartla han allmuens seder og skikker. I dette arbeidet fikk han god kontakt med kvinner, og matlaging var ofte inngangen til samtalene. 

Da det kom ham for øret at noen hevdet at bondekoner ikke kokte grøten rett, publiserte han artikler om det kvinnelige stellet i tidsskriftet «Folkevennen», som han var redaktør for. Han ville «standse slige ord i farten». Det klarte han ikke. Artikklene utløste en strid, en strid om grøt. Sundt ga senere uttrykk for at ikke kjente til at han ikke bare sa imot «flyktige ord», men «en skreven bog». 

Grøtkampen 1865

I februar var Sundts ytringer tema i Selskabet for Folkeopplysningens Fremme. Sundt hadde mange gode venner i selskapet, men nå var tonen snudd. Diskusjonen må ha vært heftig. Den 4. mars gir det satiriske ukebladet «Vikingen» sin versjon av hendelsen. Under overskriften «Eilert Sundt – Grødlavning og Historieskriving» fremstilles Sundt som en bråkmaker uten respekt for faglige autoriteter. Som venn av folket, var han kanskje litt for mye venn? 

Debatten er blitt omtalt som «den morsomste debatten i samfunnsforskningens historie», noe illustrasjonen som følger innlegget tegnet av August Schneider, understreker.

Satire er ikke lett å tolke i ettertidens lys, Schneiders skarpe strek får likevel frem at debatten var svært polarisert. Tegningen viser den «milde velgjører» som velvillig rekker frem sine hender mot en svært aggressiv «hr. Sundt». Sistnevnte truer med ei ’turu’mot Asbjørnsens «kartlott». 

Ei ’turu’ er et redskap laget av en tretopp som regel et grantre som er velegnet til å røre i grøtgyta med. Ved Sundts andre side står ei avmagret kone som understreker at det sto ikke særlig godt til med kvinnene (og grøtkokingen) han forsvarte. 

Illustrasjonen er blitt ikonisk tolket som et bilde på to ulike kunnskapstradisjoner; vitenskap vs. erfaring. Mens Sundt sto på den erfaringsbaserte kunnskapens side, sto Asbjørnsen godt plantet i den nye ernæringsvitenskapen. Modernitet sto mot tradisjon. 

Striden fikk følger. Sundt mistet først sine venner, så sine penger. Fra 1869 fikk han ikke lenger stipend fra Stortinget og endte mot sin vilje, sine siste år som sogneprest på Eidsvold. Dessverre for mathistoriske interesserte, fikk han ikke fullført sitt prosjekt som var å utgi en egen bok om mat. 

Prestefamilien på Eidsvold var visstnok av det lystige slaget. Til tross for motgang tegnes det et noe annet bilde av Sundt. Det var mye sang og dans i prestegården. Det fortelles at presten var særdeles interessert i naturvitenskap og godt orientert om nye kunnskaper, særlig innen ernæring.

En mathistorisk brytningstid

Mens samtiden ga Asbjørnsen rett, har ettertiden gitt Sundt rett, uten at polariseringen mellom posisjonene er nyansert. Det har snarere oppstått en glorifisering av tradisjon. Men var Sundt virkelig imot vitenskap, og hva med Asbjørnsen, hva slags kunnskapstradisjon sto han i? 

Begge var menn av sin tid, mens Sundt bidro med banebrytende forskning innen statistikk, likte tall og tabeller, samlet Asbjørnsen eventyr og fortellinger. I det perspektivet er det vanskelig å tolke Sundt som motstander av vitenskap og Asbjørnsen motsatt.

Asbjørnsen var naturvitenskapsmannen og forstmester som blant mye annet skrev naturhistorie for barn og unge, samlet eventyr og sagn. Mens Sundt innlemmet dagliglivets erfaringer i sin vitenskapelige verktøykasse, innlemmet Asbjørnsen huldra og huldrefolket i sin skattekiste. Begge hadde et dobbelt kunnskapsprosjekt, sto plantet ikke bare i én kunnskapstradisjon, handlet og agerte i en kunnskapshistorisk brytningstid. 

Kan vi lære noe av historien? 

Kan en debatt om bondekoners grøtkoking for snart 160-års siden ha relevans for dagens barnegrøtdebatt? Er det noe å lære og hva kan vi lære? 

Selv om avstanden mellom grøtkampen på 1800-tallet og dagens barnegrøtdebatt er stor, handlet begge ikke bare om grøt, ikke engang bare om mat, men om kunnskapssyn og posisjoner. Begge ble svært polariserte. I barnegrøtdebatten sto striden mellom influenser og helsepersonell, 1800-tallets debatt mellom opplyste menn. 

Mens 1800-tallets strid er historie og avsluttet og eksisterer bare i våre fortolkninger, er dagens debatt noe som pågår. Den er ikke avsluttet, det vil alltid komme nye mødre og fedre som trenger gode samtaler, råd og veiledning om hva de skal gi sine små når de skal få sin første faste føde. Da er det ikke bare et syn som gjelder. Hvis vi lære av historien er det nettopp dette, at polariseringer sjeldent fører frem, og at mat ikke bare næringsstoffer, men kjærlighet, omsorg og glede.

LES OGSÅ

Kostråd: Så hva kan vi egentlig spise til jul da?

På sporet av de norske ur-ostene