Tilstanden i verdenshavene er på dagsordenen. Klimaendringer, forurensing, overbeskatning av ressurser og andre problemer krever mer og bedre forskning for å forstå disse og skaffe kunnskapsgrunnlaget for en bedre og mer effektiv forvaltning. FNs generalforsamling har erklært perioden 2021-2030 som FNs tiår for havforskning. Dette gir oss en mulighet til å styrke både forskning og forvaltning tilknyttet våre havområder.

Kunnskap for bærekraftsmålene

Den viktigste drivkraften bak tiåret er realiseringen av de 17 bærekraftsmålene (SDG) som FNs generalforsamling vedtok i 2015. Disse skal legge til rette for at verdenssamfunnet bygger på en bærekraftig vekst i 2030. Bærekraftsmålene omfatter blant annet utrydding av fattigdom og sult, god helse, ren energi og bekjempelse av klimaendringer.

Det er et eget bærekraftsmål for hav: å bevare og bruke havene og naturressursene der på en måte som fremmer bærekraftig utvikling. En rekke delmål her dreier seg om å forhindre og redusere forurensing, forvalte økosystemer på en bærekraftig måte og utøve effektiv fiskeriforvaltning.

Forskning og ny kunnskap er grunnleggende for at bærekraftsmålene skal nås. Dette gjelder ikke minst hav og havforvaltning. Eksempelvis er vitenskapelig kunnskap om fiskebestander og økosystemene der er en del av en forutsetning for effektiv fiskeriforvaltning. Man kan ikke forvalte det man ikke vet noe om.

Havforskningen skal bidra til at bærekraftsmålene nås

Dette er da også reflektert i havforskningstiåret. Et overordnet mål er at havforskningen globalt skal bidra til at bærekraftsmålene, og spesielt mål nummer 14, kan nås. Dette er uttrykt gjennom en serie ambisjoner for samfunnsmessig nytte av tiåret, som rene, sunne, forutsigbare, trygge og godt forvaltede hav. Det er også en ambisjon at alle skal ha tilgang til informasjon og kunnskap om havene.

Disse ambisjonene er tenkt nådd gjennom innsats på prioriterte områder, så som et globalt digitalt atlas for havene, et globalt system for havobservasjon og kapasitetsbygging i utviklingsland. Dette er i praksis oftest styrking av igangværende initiativer, som det globale havobservasjonssystemet Global Ocean Observation System GOOS.

Det er også et poeng at man her inkluderer samfunnsfag som økonomi og jus i begrepet «havforskning» og ikke bare naturfag. Disse fagene er grunnleggende viktige for å utvikle bedre og mer effektive forvaltningsregimer.

Hva kan Norge bidra med?

Den mellomstatlige oseanografiske kommisjonen (IOC) har ledet planleggingen av gjennomføringen av tiåret i samarbeid med andre FN-organisasjoner og andre aktører som Det internasjonale rådet for havforskning (ICES). Planleggingen har bestått av en serie internasjonale møter på globalt og regionalt nivå. Den samfunnsmessige nytten av forskningen har vært et sentralt tema i disse møtene.

Hva kan så Norge og norsk havforskning bidra med i tiåret? Global Ocean Science rapporten fra 2020 viser at Norge er en stormakt innenfor havforskning. Blant annet har Norge den høyeste innsatsen i havforskning per hode i verden, og er blant de land som bruker mest offentlige ressurser på dette. Dette skyldes at vi har store havområder – over to millioner kvadratkilometer, over fem ganger kongerikets landareal – og at naturressursene i disse havområdene er av stor betydning for norsk økonomi og dermed vår velferd.

Norge har deltatt i den internasjonale planleggingen av tiåret, har foreslått norske satsinger, og Norges forskningsråd har etablert et havsekretariat som vil ha en sentral rolle i gjennomføringen. Det er også opprettet en nasjonalkomité for tiåret.

80 prosent av norske havområder ligger nord for polarsirkelen

Norsk havforskning står sterkt på en rekke områder, og vil kunne bidra til mange av ambisjonene for samfunnsmessig nytte av tiåret. I tillegg til innsats i Norge, gjelder dette ikke minst kapasitetsbygging i utviklingsland der vi har sterke tradisjoner gjennom blant annet Fisk for utvikling-programmet i NORAD.

Men tiåret må også være motivasjon til en satsing på marin forskning i våre egne hav- og kystområder, og spesielt i nord. Over 80 prosent av norske havområder ligger nord for polarsirkelen, og rommer både store naturverdier og naturressurser som er grunnlaget for næringsliv og bosetting i nord. En god forvaltning av disse ressursene krever god forståelse av både ressursene og økosystemene de er en del av.

Hva kan økosystemene tåle?

Mens fiskeriene allerede er godt utnyttet og forvaltet, vil vi de kommende årene se vekst innen akvakultur og nye næringer som mineralutvinning til havs, vindkraft og marin bioprospektering. Også annen bruk som transport vil øke. Samtidig vil også klimaendringene gjøre seg enda mer gjeldende utover i århundret.

Med en økende bruk av havene, må vi også i større grad se på helheten og samlet belastning og legge økosystemenes bæreevne til grunn i havforvaltningen. Dette krever omfattende tverrfaglig forskning og overvåkning hvor vi tenker helhetlige systemer heller enn konsekvenser av enkeltstående aktiviteter. Det krever også nytenkning rundt hvordan vi innretter oss, eksempelvis når det gjelder bruk av ny teknologi og digitalisering innen både forskning og forvaltning.

Nordområdene er også et av våre fremste interesseområder i et geopolitisk perspektiv, der kunnskap og forståelse av egne havområder og ressurser er en viktig valuta. Tiåret er en gyllen anledning til å forme en ny visjon for den marine forskningen i Norge, der vi i større grad lar FNs bærekraftsmål være styrende for innretningen på forskningen. Det langsiktige målet er rike og levedyktige havområder også i et evighetsperspektiv.

LES OGSÅ:

Et hav i endring:
Vannet langs kysten blir varmere, ferskere og brunere

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap