Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap

Arbeidet med å bekjempe såkalt fast fashion har ikke kommet i gang, på tross av at EU la fram en omfattende strategi for tekstiler med dette formålet i mars 2022. Det mangler pålitelige data, industrien opererer med svært lite regulering, og de politiske verktøy som er foreslått favoriserer plast. 

Men det er ikke nødvendig for Norge «å vente på EU». Både norske myndigheter, norske kleskjeder og brands kan innføre produksjonsår på klær nå, med en gang. Det vil sette en standard for resten av Europa med hensyn til å regulere det som faktisk betyr noe. 

les også

Vi har nok klær, og hele fast fashion-industrien burde avvikles

Dyktige studenter dykket dypt i tekstilavfall

Vi må bekjempe ideen om at klær er døgnfluer. Selve ideen om rask mote bygger på uansvarlig produksjon og forbruk basert på at industrien forteller oss hva som er «in» og hva som er «ut», men ikke fakta om produktene.

De nye tallene vi har fått fra et studentprosjekt i regi av Avfall Norge denne sommeren har i så måte både overrasket oss og understreket at det er mulig å stagge overproduksjonen med kunnskap og data. 

I prosjektet deltok fire studenter med en kompletterende og tverrfaglig studiebakgrunn, med følgende problemstilling: Er det mulig å identifisere hvilke brands tekstilene stammer fra og er de merket med produksjonsår på noen slags måte?

I løpet av de seks sommerukene prosjektet varte er det utrolig hva de fikk gjort.

Oppgaven til Camilla Sunde, Eva Valborg Hovda, Saeid Sheikhi og Siri Vestengen var blant annet å teste ut plukkanalyser med avfall som kilde til kunnskap om hvor lenge klærne har vært i bruk.

I løpet av de første 13 dagene av sommerprosjektet analyserte de mer enn 3000 enheter, til sammen over 1 tonn tekstiler. 

Noen har allerede kommet i gang

Ikke overraskende manglet de aller fleste tekstilene informasjon om produksjonsår. Bare 95 av de 3024 tekstilene som ble analysert hadde informasjon eller en forståelig kode på «vaskelappen» som ga informasjon om når de var produsert. Flere hadde en egen produksjonskode, men denne var ikke lett å tyde.

Mange av firmaene med kode som ikke var lesbar ble kontaktet, og de var ikke uvillige til å identifisere sine egne koder for å bidra til å besvare spørsmålet studentene stilte: Hvor gamle er tekstilene når de går ut av bruk? 

Dette er informasjon som er viktig i arbeidet med å øke kunnskapen om hvordan vi kan minimere produksjonen av tekstilavfall - og spesielt den delen av avfallet som knapt er brukt. 

Alle mener det er galt å destruere usolgte klær og tekstiler, sikkert også solgte og ubrukte. Men skal vi forebygge at de produseres trenger vi metoder for å identifisere dem og de ansvarlige produsentene. 

Et minstekrav til informasjon bør derfor være å kunne identifisere en produsent og tidspunkt for produksjonen eller når produktet var tenkt å settes på markedet. Noen gjør det altså allerede, og i plukkanalysene av de 3000 produktene fra norsk tekstilavfall (mesteparten sortert ut av husholdninger som “ødelagte tekstiler”), fant studentene flest med datomerking fra Bestseller, og de fant flere og flere med slik merking fra de seneste årene.

Vi vet også at noen norske klesmerker går foran. Voice Norge har en kodet merking, med sesong og årstall produktet slippes på markedet, altså FW for “fall winter” og SS for “spring summer”. Northern Playground har gått enda lenger og har klar og tydelig merking av årstall, ikke helt unaturlig for et selskap som tilbyr gratis reparasjon og livstidsgaranti på sine produkter. 

Gladmeldingen er altså at ingen trenger å vente på noen, det er bare å brette opp ermene. Norske myndigheter kan sporenstreks innføre dette kravet. Frankrike har for lengst innført nasjonale krav til merking av klær som selges i Frankrike, inkludert krav om at alt som er mer enn 50 prosent syntetisk skal merkes med at det inneholder plast og dermed bidrar til mikroplast-utslipp.

EU jobber med en revisjon av forordningen om tekstilmerking samt et nytt regelverk i sammenheng med et digitalt produktpass (DPP), men vi trenger datomerkingen nå. Vi har verken tid eller klær å miste. For en gangs skyld kunne kanskje lille Norge innføre god miljøpolitikk i forkant av EU? 

Enkel vei til mer kunnskap

Studentens analyse viser også at den merkingen vi har i dag er godt egnet for slik type informasjon. Noe av det som overrasket flere, var at kun 20 prosent av klærne manglet vaskelappen - og av de 80 prosent som hadde lappen intakt var bare 4,2 prosent uleselige. 85 prosent av merkene hadde informasjon som identifiserte klesmerket, og dermed også merkevaren eller importør.

Den formen for merking vi har i dag er med andre ord god nok til å kunne brukes til informasjonsinnhenting om mer enn fiber og vask. 

Heller ikke kostnadene ved plukkanalyser er avskrekkende. Med litt justering av opplegg og rasjonalisering av datafangsten, i såkalt “fast TPR”, kom studentene opp i en hastighet på mellom 21 og 36 plagg analysert per 30 minutter per person . 

Frankrike som har kommet lengst med regulering av tekstiler har for lengst startet med grundige plukkanalyser for å kartlegge råstoff for den fremtidige resirkuleringsindustrien. 

Bedre data om tekstilavfall ligger nå inne som noe av det mest konkrete og nye i EU-kommisjonens forslag til revidert avfallsdirektiv og er på generell basis et viktig element for all god regulering. Manglende data er et erkjent, men løsbart problem. Analyser av alder og klesmerke kan gjøres parallelt med andre analyser av avfallet og dermed ikke by på mye ekstra kostnader.

I prosjektet har studentene også analysert potensial for bruk av kunstig intelligens og maskinlæring i arbeidet og også her er det store muligheter for effektivisering. 

Hvorfor er dato så viktig?

Et hovedproblem med forsøkene på å regulere klesbransjen så langt er problemene med å identifisere enkeltprodukter som miljømessig bedre enn andre. De fleste er enige om at det som vil monne mest miljømessig er at færre klær blir produsert, men hvordan oppnå det?

I EUs før omtalte tekstilstrategi operasjonaliseres dette som «levetid», som igjen antas å kunne forutsies gjennom å stille krav til «durability» altså styrke, «repairability», altså reparerbarhet og «recyclability», altså resirkulerbarhet. Problemet er bare at ingenting er sterkere enn plast, altså polyester og andre syntetiske fibre.

Kravet om «sterkere» produkter vil dermed ytterligere akselerere den plastifiseringen av klærne som vi er inne i. Dette vil bare styrke fast fashion, siden disse fibrene også er de billigste. 

Dermed er dette en katastrofe både for miljøet og i siste instans for oss forbrukere, som ender opp med en masse klær vi ikke trenger. Studentens analyser viser som andre analyser av tekstilavfall at svært mye ikke er ødelagt. Det er med andre ord mer enn sterkt nok, men blir likevel ikke brukt. 

I den nye rapporten “Kunnskapsstatus for tekstiler og tekstilavfall i Norge” som kom i vår fra Norsus og Norion, bestilt av arbeidsgruppa for produsentansvar i Norge, nedsatt av regjeringen og ledet av Virke, konkluderes det også med at det ikke er mulig å benytte fiber som utgangspunkt for økomodulering, altså for å bestemme hvem som skal betale mest i et produsentansvarssystem.

Vårt forslag er å se den andre veien. Hvilke klær brukes kort tid eller brukes ikke opp? Og hvem er det som produserer slike klær? Slik informasjon kan brukes til å modulere avgiften i et EPR system, eller i en frivillig bransjeavtale, men kan også brukes i å utvikle kunnskap om hvordan overproduksjonen kan motvirkes på andre måter. 

God regulering bygger på kunnskap. Men regulering fører også til kunnskap. De store problemene med å regulere tekstilbransjen kommer delvis av at vi siden 1980-tallet har hatt for lite regulering, og dermed tilsvarende lite kunnskap.

Et godt sted å starte er derfor å gjøre det enklere både for kundene, bedriftene og oss forskere å innhente kunnskap om tekstilers viktigste miljøparameter: hvorvidt det er noen som vil ha dem. 

• Les mer om prosjektet her 

les også

Dette er «soundtracket» til kriminelle karrierer