Finnes det liv på andre planeter i universet enn på jordkloden? Spørsmålet slutter aldri å fascinere oss. Det er noe eget ved det å se opp mot stjernehimmelen og tenke: «er vi alene?»

I løpet av det siste tiåret har astronomer funnet flere indikasjoner på at det kan finnes liv på andre planeter og måner i vårt eget solsystem. Oppdagelsen av tusenvis av planeter utenfor solsystem vårt, såkalte eksoplaneter, har også bidratt til at søken etter ekstraterrestrielt liv har skutt fart. Men hvilken type liv kan man forvente å finne? Og hvor?

Ved årsskiftet ble det publisert en vitenskapelig artikkel av en gruppe japanske forskere som hevdet at det kan finnes liv under overflaten til planeten Mars.

Hvordan kom forskerne opp med den tanken? For å svare på det må vi først se litt nærmere på vår egen klode.

Livet i jordskorpen under havet trenger ikke lys

På jordas overflate drives økosystemene med energi fra sollys. Men det finnes noen livsformer på jorda som lever helt uavhengig av sola.

Lenge var det bare en teori om at slike organismer fantes, men i 2013 kunne forskere rapportere at de endelig hadde funnet dem. Det disse forskerne hadde gjort var å føre et bor ned til Stillehavets bunn, bore seg gjennom 265 meter med sediment og videre 300 meter inn i jordskorpen under sedimentene. Der var det liv.

Jordskorpen under verdenshavene er for det meste mellom 10 og 30 kilometer tykk. Den består i hovedsak av en bergart som kalles basalt. Basalten er helt svart og dannes når lava størkner. Beveger man seg nedover i basalten og mot jordens indre, blir det gradvis varmere. I et tykt lag av jordskorpen er det sydentemperaturer og vel så det.

Basalten er også delvis porøs slik at sjøvann kan trekke inn i den gjennom små sprekker og hulrom. Og nå begynner det å bli spennende. Når vann kommer i kontakt med basalt kan det dannes hydrogengass.

Vi har alle hørt om hydrogenbiler. Inne i basalten finnes det bakterielignende celler, såkalte arker, som også bruker hydrogen som drivkraft. Det har de gjort i milliarder av år. Størrelsen på habitatet som de hydrogenspisende arkene lever i er enormt. Det er faktisk det største habitatet på jorda og dekker et areal som utgjør 60 prosent av jordas overflate.

Livet inne i basalten er altså avhengig av varme fra jordens indre, vann, og basalt. Hva så med sollys?

I økosystemene vi kjenner fra jordens overflate, er det sollyset som er selve drivkraften. Uten sol ingen planter, uten planter ingen planteetere og dermed heller ingen kjøttetere.

Slik er ikke livet i jordskorpen. Her det kjemiske reaksjoner med hydrogen som er drivkraften.

Hva om sola forsvant?

Vi kan gjøre et lite tankeeksperiment: Hva hadde skjedd med livet på planeten vår om jorda hadde blitt brakt ut av sin bane rundt sola og begynt å sveve helt på egen hånd i det mørke og kalde verdensrommet?

Det er liten sannsynlighet for at dette skal skje, men det er teoretisk sett fullt mulig. Et stort himmellegeme fra rommet kan komme så nært oss at den påvirker jordas bane og slynger oss vekk fra solsystemet.

I denne apokalypsen over alle apokalypser, ville overflaten på jorda raskt blitt veldig kald og livløs. Verdenshavene ville blitt dekket av et tykt lag med is. Men jordas kjerne ville fortsatt holdt seg varm i milliarder av år. Sydentemperaturene i jordskorpen ville blitt opprettholdt. Livsformene i basalten ville kunne ha fortsatt med å leve sine ubekymrede liv i beste velgående, upåvirket av solas plutselige fravær.

I dyphavet på jordkloden slik den er i dag, finnes det enkelte områder med vulkansk aktivitet. I flere av disse områdene, i såkalte hydrotermale systemer, foregår det en sirkulasjon av sjøvann: Vannet trekkes ned i jordskorpen og varmes opp til flere hundre grader før det strømmer tilbake til havbunnen gjennom kanaler i jordskorpen. Dette vannet kan også bære med seg hydrogengass i store mengder. Når vannet avkjøles ved at det blander seg med omkringliggende sjøvann dannes det oaser for arker, bakterier og dyr som spiser bakterier eller hverandre.

Uten sola ville også disse økosystemene kunne leve videre, men i en lukket verden avgrenset av isen over den og havbunnen under den.

Livet på Mars – og i resten av universet

La oss vende tilbake til Mars. Under overflaten på denne planeten finnes nettopp vann og basalt. Noe av det forskerne prøver å finne ut nå, er om betingelsene er akkurat riktige til at grunnlaget for liv er lagt.

Basalt utgjør sannsynligvis også en betydelig andel av de fleste andre steinplaneter i universet. Mange av disse planetene har kanskje også vann. Enkelte forskere har også hevdet at det antagelig finnes milliarder av planeter bare i vår egen galakse, melkeveien, som ikke er fanget i et solsystem men flyr ensomt i det store tomme rom.

Når vi ser opp mot stjernehimmelen og spør «er vi alene?», så trenger vi ikke lenger bare se for oss planeter badet i sol. Liv kan finnes på planeter som er langt fra en sol og som er kalde og livløse på overflaten. Så lenge de har en varm kjerne, er vulkansk aktive og er i besittelse av vann, kan det være nok.

For alt vi vet er det et yrende liv i universet, men kanskje det meste av det blir levd i stummende mørke og uavhengig av sollys. Selv om noen av disse livsformene skulle utvikle seg til intelligente livsformer, vil de kanskje, fra sin lukkede verden, aldri bli i stand til å betrakte stjernehimmelen i undring.

Les også:

Endelig skal forskerne få svar. Hva er egentlig inni Mars?

Les også:

Dette har forskerne funnet ut om Mars det siste tiåret