Forbruket vårt er vanestyrt. Det at vi går på den butikken, lager og spiser den maten, kjører den bilturen eller kjøper de plaggene, kan være relativt lite gjennomtenkt, skriver kronikkforfatterne.
(Foto: Shutterstock / NTB)
Å uffe seg over høyt forbruk fører ikke til endring
KRONIKK: De fleste nordmenn føler de har et helt normalt forbruk. Dette er en av grunnene til at bærekraftig omstilling ikke kan overlates til forbrukerne alene.
Det er et velkjent faktum at nordmenns forbruk ikke er bærekraftig, og vi ligger godt over de fleste andre europeiske land. Likevel føler de fleste nordmenn at de har et helt normalt forbruk. Dette er en av grunnene til hvorfor forbrukeren alene ikke kan få til bærekraftig omstilling.
Det normale overforbruket
Vi er verdensmestere på nesten alle forbruksområder. Vi eier egen bolig og flytter ofte, derfor pusser vi opp mer enn noen andre. Vi kjører mer bil enn noen gang, vi spiser dobbelt så mye kjøtt som på 1960-tallet, og kaster over 40 kilo mat pr. innbygger årlig.
Gjennomsnittsnordmannen har over 350 klesplagg i skapet, vi kjøper 1,6 millioner mobiltelefoner i året og har den høyeste avfallstrømmen på elektronikk i Europa. I tillegg flyr vi mer enn noen andre.
Mange håpet at pandemien skulle bremse forbruket fordi vi fikk bedre tid til surdeigsbrød og hekling, men det samlede vareforbruket økte med nesten 13 prosent under pandemien. Planen på nasjonaløkonomisk nivå er at det skal fortsette å øke i all overskuelig fremtid. Og for de fleste kjennes dette helt normalt.
Det sosiale forbruket
Det kan oppleves både personlig og moraliserende å snakke om forbruk. Det handler om deg og meg, og ingen vil jo egentlig endre seg? Når politikere en sjelden gang tør ytre seg om forbruk blir de beskyldt for å ville ta Norge tilbake i tid og ned i levestandard.
Forbruk oppleves som vanskelig å gjøre noe med. En av grunnene er at det meste av forbruket vårt ikke skjer for forbrukets skyld, men er sosialt betinget. Vi lever rett og slett liv som fordrer høyt forbruk, og forbruk er med på å definere hvordan vi kan delta i samfunnet.
Forbruket vårt er vanestyrt. Det at vi går på den butikken, lager og spiser den maten, kjører den bilturen eller kjøper de plaggene, kan være relativt lite gjennomtenkt. Hjernen vår gjør det automatisk – den ønsker å bruke lite energi, ta snarveier og unngår å måtte gjøre valg.
Derfor er det mye lettere å gjenta det vi har gjort før enn å gjøre endringer. Alle som har hatt nyttårsforsett kan nok kjenne seg igjen i dette. Men vanene er ikke noe som oppstår i enkeltmennesket, men skapes, formes og forsterkes av våre sosiale og materielle omgivelser og gjør at noen handlinger fremstår som enklere og riktigere i en gitt situasjon.
Normer begrenser alternativ
Vanene våre bidrar til å etablere sosiale normer. Normer er ikke nødvendigvis noe man tenker over, vi vet gjerne intuitivt hva som er forventet av oss. Når det oppstår konflikter mellom idealer (for eksempel om å forbruke mindre) og hva det vil si å passe inn og delta, ender mange med å gjøre det omgivelsene forventer i frykt for å bryte med etablert praksis.
Ettersom høyt forbruk har blitt det normale, blir dette også en sterk barriere mot endring. Våre normsystemer fungerer nettopp som korreksjoner mot endring og begrenser eksperimentering med alternativ.
Bekvemmelighet som styrende
«Bekvemmelighet» har blitt sentralt, og forbruk skal oppleves enkelt, praktisk og komfortabelt på samme tid. Også dette kan komme i konflikt med idealer, f.eks. mellom bærekraft og tidseffektivitet.
Arbeidstid spiser opp store deler av hverdagen. I tillegg er det stadig flere arenaer vi skal delta i og prestere på utover jobb – noe som bidrar til den velkjente tidsklemma. Når vi først har fri skal det være kvalitetstid.
Forbruk må derfor skje på den mest bekvemmelige måten. Her får vi god hjelp av markedsaktører som stadig finner flere tjenester som skal gjøre det enda lettere for oss å forbruke – og forbruke mer.
Vi lever rett og slett liv som fordrer høyt forbruk, og forbruk er med på å definere hvordan vi kan delta i samfunnet.
For eksempel er det praktisk å bestille nye sko fra andre siden av kloden på vei fra jobb som lander på dørmatten etter et par dager. Vi kan enkelt ta med et par forskjellige størrelser for å prøve hjemme og returnere fra egen dør (inn i et system som potensielt ender i den chilenske ørkenen).
Ekstra bekvemmelig er algoritmene som gjør at vi kan inspireres av kjøpere med samme smak og få med noen ekstra varer. Eventuelt returnere dem også.
Ute av syne – ute av sinn?
Forbruket ligger helt i sentrum av bærekraftskrisene, men blir i merkelig stor grad ignorert av politikerne. På klima- og miljøsiden fokuseres det på utslippene innenfor landets grenser, ettersom det er slik vi måler klimautslipp. Dermed usynliggjøres så mye som halvparten av utslippene fra norsk forbruk, fordi det skjer i Asia, ikke i Norge.
Den manglende oppmerksomheten på politisk nivå hjelper oss forbrukere å fornekte koblingen mellom klima- og miljøkonsekvenser og eget forbruk. Parallelt med utflytting av produksjon (og mye avfallshåndtering) til steder med lavere kostnader, har stadig færre nordmenn en forbindelse til annet enn forbruket selv.
Avstand og fornektelse
Når vi forholder oss til mat, møbler, elektronikk eller klær som noe som finnes i butikken eller på nettet, mister vi grep om de komplekse produksjonsprosessene forbruket krever og de store avfallsmengdene det genererer.
Det betyr ikke at vi ikke innerst inne vet hvordan alt henger sammen, men den geografiske og kulturelle avstanden til produksjon og avfall gjør det enklere for oss å fornekte koblingen til forbruk.
Dermed kobler vi ikke lønninger og arbeidsforhold på asiatiske tekstilfabrikker eller Kongos metallgruver til ‘3 for 2’ på HM eller SWAP-abonnement på mobiltelefoner. Og vi kan kritisere den norske svineindustrien for dyrevelferdsbrudd, samtidig som salgstallene på svinekjøtt opprettholdes.
Og her nærmer vi oss kjernen for hvorfor forbrukstiltak så ofte feiler.
Feilslått individfokus
Når forbruk i det hele tatt snakkes om, er det den individuelle forbruker som er forventet å ta ansvar for omstilling. Dette er basert på en feilslått tro på at kunnskap og informasjon automatisk fører til atferdsendring, der forbrukeren som rasjonelt individ veier alle fordeler og ulemper opp mot hverandre før hen tar et valg. Med andre ord, slik forbrukeren ser ut i et begynnerkurs i økonomi.
Problemet er at dette er for langt unna slik vi er skrudd sammen. Skal vi få til forbruksendringer må det tenkes helhetlig, tilrettelegges og skapes gode alternativ. I svært mange tilfeller vil det også være vinn-vinn-situasjoner knyttet til forbruksendring, slik for eksempel mindre kjøttspising kan ha positiv effekt på klima, miljø, helse og dyrevelferd.
Røykeloven hadde aldri vært så effektiv om den bare var en holdningskampanje. En klarer ikke å redusere bilbruken i sentrum av byer uten å gjøre det dyrere eller mindre attraktivt å kjøre. Og en får ikke opp sykkelbruken uten å styrke sykkelinfrastrukturen og gjøre det tryggere å ferdes på to hjul.
Ønskede forbruksendringer må gjøres billigere og enklere. Samtidig må vi kunne diskutere hva redusert forbruk betyr uten frykt for å stemples som ‘økofjott’, slik at det kan skape nye forestillinger om hva fremgang og velstand betyr utover økt materiell standard.
Forbruket har blitt noe vi uffer oss over, men som ingen tar tak i. Veien til et mer bærekraftig samfunn burde starte med forbruket, men er ikke noe forbrukeren kan få til alene.
LES OGSÅ:
Vi vil gjerne høre fra deg!
TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding på denne kronikken. Eller spørsmål, ros eller kritikk til Forskersonen/forskning.no? Eller tips om en viktig debatt?
