Copenhagen Fashion Week avfyrte moteukekarusellens startskudd i august med et blinkskudd av norske influensere i knall oransje, knæsj lilla og et klart skjær av grønt. Men, hvor grønt er det?

Farger på catwalken

Neonfarger, skimrende kritthvitt og kølasvart. Back in business, etter to år med pandemi og på tross av krig og uro på alle kanter. Da er det farger som gjelder, og man behøver ikke være verken Einstein eller Elle for å si at oransje er det nye svarte.

Men under Copenhagen Fashion Week (CFW) var det bærekraft som sto i sentrum, ikke minst i kjølvannet av at danskene allerede første dag lanserte et nytt og ambisiøst samarbeid mellom myndigheter og bransjen.

Resirkulerte fiber

Der er et av hovedmålene at danske motemerker skal inneholde 40 prosent resirkulert materiale, «herunder mindst 10 pct. genanvendt direkte fra tekstilfibre innen 2030».

En rask kikk på tekstene om de som deltok under CFW, viser at mange av motemerkene er på god vei til å nå målet, iallfall det første, med 40 prosent resirkulerte materialer, være det seg resirkulert plast (brorparten), ull, kasjmir eller bittelitt silke.

Da er 100-kroners spørsmålet: Er dette grepet som skal redde oss fra klimakollaps? Og hvor kommer denne ideen fra?

En mektig bransje leder an i feil retning

Noen har kanskje fått med seg at det norske Forbrukertilsynet på forsommeren veltet et stort grønnvaskingslass ved å påpeke at å bruke HIGG MSI i markedsføringssammenheng bryter norsk lov.

Det er samme HIGG MSI som gir resirkulert plast toppscore, og fremmer resirkulerte materialer som et mye bedre alternativ enn nye materialer. Dette er grunnlaget for Textile Exchanges «preferred fiber» liste, og ikke minst TEs «recycled polyester challenge».

Vi kan ellers nevne at danske Global Fashion Agenda, Textile Exchange, Federation of European Sporting Goods og Sustainable Apparel Coalition (SAC) alle sitter sammen i The Policy Hub, antagelig verdens mektigste samarbeidsplattform for mote- og sportsbransjen.

En av de mektigste stemmene i dette rommet leder også EUs tekniske gruppe for Product Environmental Footprint (PEF) for tekstiler og fottøy. Litt problematisk hattebruk? Det er bare fornavnet.

Hovedproblemet med det som er blitt et slags VM i «bærekraftige fiber og materialer», er at fibrene kun utgjør 12 prosent av klærnes klimaavtrykk gjennom et helt livsløp.

Det som utgjør den aller største belastningen er farging og etterbehandling, nemlig 36 prosent. Og da er vi tilbake til neonfargene, knall oransje og skimrende kritthvitt og kølasvart.

Farger og etterbehandlinger forurenser mest

I en rykende fersk artikkel i Vogue Business kan vi lese at «moten må revurdere sitt forhold til farge om den skal bli bærekraftig. I tillegg kommer alle etterbehandlingene som inneholder problematiske og «forever» kjemikalier, for at klær skal være vann- og smussavstøtende, og mye annet.

Norske myndigheter leder an et arbeid med å forby nettopp disse, noe som ble enda mer aktualisert av en nyhetssak om at regnvann over hele verden inneholder høyere nivå av miljøgiften PFOA, som er nettopp evighetsmiljøgifter, enn anbefalt i drikkevann.

Gråbrødrene har noe å lære oss

Fransiskanermunkene gikk under navnet Gråbrødre, fordi deres ufargede munkekapper var lett gjenkjennelige. Tekstilfarger var luksus og uforenlig med et enkelt gudfryktig liv. Det har til og med vært lover som regulerte bruken av farger, etter hvilken stand man tilhørte. Må vi tilbake hit?

Bransjen må slutte å tro at valg av fiber vil «redde verden». Det er betraktelig mer å hente på å sløyfe de mest miljøfiendtlige prosessene. Farger og etterbehandlinger kan velges bort og særlig om produsenten i utgangspunktet har valgt en fiber med de ønskede egenskapene.

Noen fibre er ikke lett antennelige, og kan veves på en måte som gjør dem vindtette. Mange naturfibre har vakre farger fra naturens side, som ofte har blitt bleket ned for så å bli farget oppå.

Mindre klær og mindre farger

Vi gjentar: 36 prosent av miljøavtrykket kan ved et trylleslag kan bli borte ved å velge bort farging og etterbehandling. Enda mer er det å spare på å produsere færre klær. Det er det som raskt vil monne mest.

Det er en viss ironi i at artikkelen fra CFW, med de norske influenserne i høstens motefarger, handler om å bruke klærne mest mulig som det mest miljøvennlige vi kan gjøre; med utgangspunkt i Livia Firth og Lucy Siegles #30wears emneknagg.

Oransje og neonfarger sliter nok med lang brukstid, de mister fort glansen sin og havner bakerst i skapet, nettopp fordi de er så iøynefallende.

I motsetning til Gråbrødrenes kapper, som neppe inneholdt resirkulerte fibre, siden de skulle holde minst et helt munkeliv, men derfor også var grønne. Dagens grønnvaskede mote derimot, den fortsetter med å konsentrere seg om spørsmål uten potensiale for reduksjoner som monner.

LES OGSÅ:

Hva slags kunst bør staten prioritere?

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap