Innskriften fra Øverby kan bety «Hogg raske/dyktige iril runer inn for Isni!». Disse få ordene kan fortelle oss mye om en gåtefull tid og kultur. (Foto: Frode Iversen)
Innskriften fra Øverby kan bety «Hogg raske/dyktige iril runer inn for Isni!». Disse få ordene kan fortelle oss mye om en gåtefull tid og kultur. (Foto: Frode Iversen)

Nytt runefunn fra 400-tallet gir ny kunnskap om de første jarlene i Skandinavia

POPULÆRVITENSKAP: Iril og Jarl, et nytt runefunn på Øverby i Rakkestad, forteller oss at jarlene var militære ledere som voktet landskapsgrenser og deltok i store slag. De brukte runer i militær kommunikasjon, men også på minnesteiner over nær familie.

Det er sjelden kost at det dukker opp nye runeinnskrifter i Norge i skriftsystemet vi kaller eldre futhark. Øverbysteinen er den største runologiske sensasjonen siden Hogganviksteinen ble funnet i Mandal i 2009.

Den «nye» steinen er fra 400-tallet e. Kr. og inneholder en innskrift på minst 35 runer og mange flere såkalte staver fordelt over to flater på en stor, to tonn tung steinhelle. Innskriften er på urnordisk – et språk som ingen lenger snakker og som få kan lese og forstå.

I over ett år har forskere ved Universitetet i Oslo arbeidet for å frariste runesteinen flest mulig av dens hemmeligheter. Disse deler vi i en fersk forskningsartikkel om runeinnskriften på Rakkestad og 10 andre «jarleinnskrifter» i Skandinavia.

Eksperter på språkhistorie, filologi, arkeologi og digital dokumentasjon har samlet seg om oppgaven. Deler av innskriften er sterkt skadet og arbeidet har derfor vært tidkrevende. Vi har lykkes i å identifisere i overkant av 30 runer, og satt dem sammen til meningsfulle ord og setninger. Nye metoder og høyoppløst skanning har vært avgjørende for resultatene.

I samarbeid med Viking

Dette er en populærvitenskapelig utgave av en fagfellevurdert artikkel i det arkeologiske tidsskriftet Viking. Du kan lese originalartikkelen her.

Gir svar om en gåtefull tid med krig og konflikt

Romer- og folkevandringstiden fra år 1 til 575 var en urolig periode i Skandinavia. Det at det fantes nærmere 1800 borger i Sverige og Norge vitner om krig og konflikt. Store offerfunn i myrer i Danmark har avdekket hele hærer med over 1000 krigere. Seierherrene ofret militært utstyr, mennesker og hester, kanskje til guden Tyr. Mange av krigerne kom fra Norge og Sverige. Nye utgravinger av Sandbyborg på Øland viser hvor grufull slik krigføring kunne være, med hundrevis av drepte, både barn og menn, og der kvinner kanskje ble kidnappet.

Til nå har vi visst lite om de militære lederne i disse samfunnene. Det er her runesteinen på Rakkestad kommer inn. Ordet «iril» som opptrer i innskriften skulle få en avgjørende rolle.Det er også funnet på 10 andre runeinnskrifter i Skandinavia fra årene 200 til 550 e. Kr.

Vi har analysert alle disse innskriftene. Hvor er de funnet? Hvilke sosiale relasjoner og militære posisjoner kan de fortelle om? Og ikke minst, i hvilke sammenhenger dukker de opp?

Tidligere ble irilen gjerne tolket som en «runemester», eller en religiøs leder. Nå mener vi at det trolig dreier seg om en tidlig form for jarl og militær spesialist.

Her kan du se en 3D-modell av Øverbysteinen:

Viktige runer ble brukt som trappestein

Runesteinen på Øverby ble fraktet ned til gården i 1907 fra Sparreåsen og brukt som en trappestein. Runene ble da en skjult hemmelighet. På 1990-tallet bygget Randi og Olav Schie seg nytt våningshus. De la steinen ut i hagen og brukte den som en hvilebenk. Etter hvert la de merke til de underlige strekene på siden.

Snøballen begynte å rulle da naboen Emil Øvstedal Omenås sendte bilder til Rakkestad avis i mai 2017. Kunne det være en runestein? Fagfolk ble varslet og forsto at dette var ekte saker! Det ble klart at steinen kunne skjule flere runer enn dem som var synlige på kantlinjen.

Dette er det første bildet av runesteinen, som ble tatt av nabo Emil Omenås før forskerne fikk fingrene i den. I bakgrunnen ser du «Sparreåsen», der steinen opprinnelig har stått. (Foto: Emil Omenås)
Dette er det første bildet av runesteinen, som ble tatt av nabo Emil Omenås før forskerne fikk fingrene i den. I bakgrunnen ser du «Sparreåsen», der steinen opprinnelig har stått. (Foto: Emil Omenås)

Med god hjelp fra Harald Martin Schie og hans gravemaskin ble steinen snudd. En lang innskrift åpenbarte seg, til stor glede, men mange partier hadde flaket av, og vi forsto at lesningen kom til å bli krevende.

Her ser du de tre linjene med runetegn som forskerne nå har klart å tyde. Røde runer er usikre. (Illustrasjon: Kulturhistorisk museum)
Her ser du de tre linjene med runetegn som forskerne nå har klart å tyde. Røde runer er usikre. (Illustrasjon: Kulturhistorisk museum)

Innskriften fra Øverby lyder i normalisert form: lū irilaʀ raskaʀ rūnōʀ in(n) Īsni. Det kan bety «Hogg raske/dyktige iril runer inn for Isni!» Kanskje var Isni et nært familiemedlem – jarlens kone eller en datter? Det er funnet en spenne fra en samtidig kvinnegrav nær gravfeltet der runesteinen kan ha stått. Kanskje var det graven til Isni som en «jarl» reiste et stort og verdig monument over.

Steget fra urnordisk til norrønt

I eldre jernalder fantes det ikke kongedømmer i Scandza (Norge og Sverige), slik som senere. De cirka 25 stammene i Scandza var på 400-500-tallet organisert i 13 stammeforbund. De lå i konflikt med andre forbund i dagens Danmark og Friesland. Disse andre forbundene hadde tette forbindelser med romerne og sloss for dem ved Hadrians mur i England på 200-tallet.

Romersk politisk press mot nord avtok over tid. Det ble kanskje mindre rivalisering mellom stammeforbundene i Skandinavia og Friesland da et germansk forbund av heruler, rugiere og skirere overtok styringen av Italia og det vestromerske riket i 476.

Her hjemme var det nærmest bråstopp i samfunnsutviklingen, noe senere, og av helt andre grunner. I 540-årene oppsto en fæl kombinasjon av pest og klimaforverring som reduserte befolkningen til kanskje halvparten i løpet av 200 år.

Mange tradisjoner i Skandinavia gikk tapt i krisetiden. Administrative systemer brøt sammen, og språket endret seg betydelig, fra urnordisk til norrønt. Runerekka ble forenklet fra et system med 24 runer til 16 runer i den yngre futharken. Alle detaljer i språkutviklingen kan ikke forklares.

Er en iril og en jarl det samme?

Det er fortsatt noe uklart om det urnordiske ordet irilaʀ er det samme som det norrøne jarl. Var oppgavene de hadde like, eller rangerte det høyere å være jarl senere?

Den kjente misjonæren Wulfila (ca. 311–383) spredte kristendommen blant etterkommere av migranter fra midt-Sverige ved nedre Donau i dagens Bulgaria på midten av 300-tallet. Da han oversatte Bibelen til gotisk brukte han ordet þiudangardi for «kongedømme» i Fader vår. Det har gjenklang i norrønt.

þjóðann betyr høvding og -gardi, verge, altså et «høvding verge». I forskningen blir denne samfunnsformen kalt høvdingdømme, men grunnbetydningen har med forsvar og vern å gjøre. Det militære aspektet var fremtredende i disse samfunnene. Våre iriler var knyttet til slik høvdingmakt.

På denne innskriften står det «Jeg, erilen, Wiwila». Her ser du den kjente tindebestigeren Arne Randers Heen og innskriften på Veblungsnes i 1935 før den raste ut i fjorden. Runene var nok ikke malt hvite i virkeligheten, dette er sannsynligvis et tidlig eksempel på fotomanipulasjon. (Foto: Norsk Tindemuseum)
På denne innskriften står det «Jeg, erilen, Wiwila». Her ser du den kjente tindebestigeren Arne Randers Heen og innskriften på Veblungsnes i 1935 før den raste ut i fjorden. Runene var nok ikke malt hvite i virkeligheten, dette er sannsynligvis et tidlig eksempel på fotomanipulasjon. (Foto: Norsk Tindemuseum)
Nær Värmlands grense mot Närke står Järsbergsteinen ved en gammel vei. Det er kanskje den yngste av de kjente jarlesteinene, fra mellom år 520 og år 570 e. Kr. Innskriften lyder «Leubar heter jeg Ravn blir jeg kalt jeg erilen skriver runer» (Foto: D.O.G.A. / CC BY-SA 3.0 / Wikimedia commons)
Nær Värmlands grense mot Närke står Järsbergsteinen ved en gammel vei. Det er kanskje den yngste av de kjente jarlesteinene, fra mellom år 520 og år 570 e. Kr. Innskriften lyder «Leubar heter jeg Ravn blir jeg kalt jeg erilen skriver runer» (Foto: D.O.G.A. / CC BY-SA 3.0 / Wikimedia commons)

Kvikke, raske, dyktige og listige iriler

På et lanseskaft fra et våpenofferfunn i Kragehul sør på Fyn i Danmark fremkommer det at irilen med navn Muha hadde en høyerestående herre, Åsgisl, kanskje en høvding. På Rosselandsteinen fra Hardanger står det at irilen var underordnet en kvinne, Agilamundon. Var hun en dronning?

På flere innskrifter har «jarlene» kallenavn som forteller om deres selvbilde. Irilen på medaljongen (brakteaten) fra Trollhättan omtaler seg som mariþeubaʀ «berømt tyv», wīlagaʀ på Lindholm-beinfragmentet kan bety «den listige». Vi hører om leubaʀ «behagelig» og harabanaʀ «ravn» på Järsberg, samt hrōʀaʀ, «kvikk/rask» på By-steinen, og til sist raskaʀ (Øverby) trolig i betydningen «dyktig».

En iril var altså kvikk, rask, dyktig og listig. Én av dem sammenliknes med en ravn. Tilnavnene var positivt ladet og indikerer at irilen var en vital person i sin beste alder.

Den nye studien viser at de tidlige jarlene holdt til i grenseområder mellom gamle fylker. Gården Øverby lå i Vingulmark og grenset til Ranrike (Båhuslen), også kalt Alvheim, som tidligere omfattet landet mellom Raumelfar (Glomma) og Gautelfar (Göta älv).