Jan Huygen van Linschotens kart fra 1594 er det eldste av de bevarte kartene som viser borgen i Vardøhus. Her ser vi en nær kvadratisk ringmursborg på den østre siden av Østervågen, ikke langt fra kirken. (Kilde: Nasjonalbibliotekets kartsamling, Kart 1641)
Jan Huygen van Linschotens kart fra 1594 er det eldste av de bevarte kartene som viser borgen i Vardøhus. Her ser vi en nær kvadratisk ringmursborg på den østre siden av Østervågen, ikke langt fra kirken. (Kilde: Nasjonalbibliotekets kartsamling, Kart 1641)

Skansen og Vardøhus:
Norges nordlige middelalderborger

POPULÆRVITENSKAP: Borger er en type militære anlegg vi kjenner godt fra filmer og historier. De ble bygget i middelalderen, og var svært viktige i krigføringen på den tiden. I Norge ble det imidlertid ikke bygget så mange, og i Nord-Norge faktisk bare to; Skansen i Tromsø og Vardøhus helt øst i Finnmark.

Publisert

Det ble i middelalderen bygget en rekke forskjellige borger. Mest kjent i dag er kanskje det vi kan kalle ringmursborger, som besto av et befestet område omgitt av en høy mur. Innenfor denne kunne det være flere bygninger, og ringmursborgene var noen ganger omgitt av en vollgrav.

I samarbeid med Viking

Dette er en populærvitenskapelig utgave av en fagfellevurdert artikkel i det arkeologiske tidsskriftet Viking. Du kan lese originalartikkelen her.

Borgene kunne imidlertid også være langt enklere konstruert. En form for borg er det vi kan kalle enkelthusborger. Dette var i realiteten bygninger som gjerne ikke hadde vinduer eller dører i første etasje, slik at de var vanskelig å komme inn i, og de hadde gjerne såkalte skytterganger eller skyttergallerier langs taket. De enkleste borgene var jord- og treborgene som besto av jordvoller med en trepallisade på toppen. Disse ble ofte bygget om man hurtig måtte befeste et sted. Med utgangspunkt i de beskyttende borgene kunne profesjonelle krigere kontrollere nærområdene. Borgene kom derfor til å spille en sentral rolle i middelalderens krigføring.

Norge var et lite og ikke spesielt rikt land i middelalderen, så her i landet hadde man i mindre grad enn i andre deler av Europa profesjonelle krigere. I stedet var bøndene forpliktet til å ha våpen og til å forsvare landet hvis det ble angrepet. Dette forsvarssystemet kaller vi leidangen. For å komme seg rundt i landet var leidangsbøndene forpliktet til å ha krigsskip som de raskt kunne sjøsette og seile til de delene av landet som måtte forsvares. Derfor ble det heller ikke bygget veldig mange borger her i landet i middelaldere. En del ble likevel oppført. En av disse var Tunsberghus i Vestfold. Denne ble benyttet som base for leidangen i flere konflikter med Danmark på 1200-tallet.

I Nord-Norge ble det så langt vi vet kun bygget to borger i middelalderen. Den ene er Skansen i Tromsø, den andre er Vardøhus. Disse to borgene helt ytterst i Europa var vidt forskjellige i utforming, men kan ha hatt samme formål.

Denne modellen av viser hvordan arkeologene tror ringmursborgen i Tunsberghus lenger sør i landet så ut på 1200-tallet. (Foto: Wolfmann / CC BY-SA 4.0)
Denne modellen av viser hvordan arkeologene tror ringmursborgen i Tunsberghus lenger sør i landet så ut på 1200-tallet. (Foto: Wolfmann / CC BY-SA 4.0)

Skansen i Tromsø

I middelalderen var tørrfiskeksport fra Norge til resten av Europa en viktig inntektskilde for de norske kongene. På 1200-tallet gikk den norske grensen i nord ved Malangen i Midt-Troms. Områdene nord og øst for Malangen var egentlig ikke del av noen stat. På denne tiden ble salg av tørrfisk til resten av Europa en stadig viktigere inntektskilde for de norske kongene. Den norske kongen Håkon Håkonssons ønsket derfor å legge resten av det som i dag er Troms fylke inn under den norske staten. Som et ledd i denne utvidelsen av landegrensene grunnla kongen rundt 1250 en kirke i Tromsø.

Dette var imidlertid et territorium hvor karelske folk delvis handlet med, delvis skattla og til tider plyndret den samiske befolkningen. Karelernes målsetning med dette var å få fatt i pelsverk som de via den nordrussiske bystaten Novgorod kunne eksportere til det kontinentale Europa.

Det var dermed en betydelig fare for at karelerne kunne angripe og ødelegge kirken. Antakeligvis for å beskytte kirken anla Håkon Håkonsson derfor verdens til da nordligste borg i Tromsø. Sammen med kirken var denne borgen et sterkt symbol for norsk kontroll over regionen.

Mens kirken i dag er borte finner vi fortsatt restene etter den lille borgen i Tromsø. Borgen har vært konstruert av stein og torv, og har antakeligvis hatt trepallisader da den var i bruk. Borgen lå på et nes og var på landsiden beskyttet av en vollgrav. Noen sterk befestning har nok dette ikke vært, men antakeligvis avskrekkende nok til å beskytte kongens kirke, da vi ikke hører noe om karelske angrep på kirken eller borgen.

Her lå en gang Skansen. Klarer du å se restene av borgen? (Foto: Inge Sørgård)
Her lå en gang Skansen. Klarer du å se restene av borgen? (Foto: Inge Sørgård)

Vardøhus

Rundt år 1300 hadde videre norsk bosetningsekspansjon nordøstover inn i Finnmark ført til at borgen i Tromsø lå usentralt plassert. På 1300-tallet ble derfor en ny borg etablert, denne gangen i Vardø. I motsetning til Skansen i Tromsø har vi ikke bevart synlige rester av denne borgen.

Tidspunktet for oppføringen av Vardøhus er ofte blitt satt til 1307, samme år som man innviet kirken i Vardø. Dette var i Håkon Vs regjeringstid, en konge som er kjent for å ha grunnlagt flere andre borger som f.eks. Akershus.

Historikeren Håvard Dahl Bratrein er imidlertid av en annen oppfatning. Bratrein peker på at paven i 1326 tillot at tiende fra Norge og Sverige, som opprinnelig skulle gå til finansiering av korstog i Midtøsten, kunne benyttes til samme formål i nord.

Samme år ble det imidlertid inngått en tidsavgrenset fredsavtale med Novgorod, nærmest en våpenhvile, og et korstog østover i det ytterste nord var dermed ikke lenger aktuelt, og Brattrein finner det sannsynlig at midlene ble benyttet til byggingen av Vardøhus.

<i>Wardehuus Festning Som dend befandtis Anno. 1711.</i> (Tegnet av Isaac Olsen, kilde: Riksantikvarens tegningsarkiv)
Wardehuus Festning Som dend befandtis Anno. 1711. (Tegnet av Isaac Olsen, kilde: Riksantikvarens tegningsarkiv)

Det har lenge vært hevdet at borgen fra starten av 1300-tallet ble bygget ved Bussesundet, sundet som skiller Vardøya fra fastlandet. Arkeologiske undersøkelser gjennomført av Tromsø museum på 1950-tallet ga imidlertid ingen funn som kunne tyde på at det har vært noen borg på dette stedet.

En rekke bevarte kart og tegninger fra 1500-tallet og utover avbilder en borg ved Østvågen på Vardøya. Dette er mest sannsynlig den opprinnelige borgen som ble bygget på 1300-tallet. Jan Huygen van Linschotens kart fra 1594 er det eldste av de bevarte kartene som viser denne borgen, og avbilder en nær kvadratisk ringmursborg på den østre siden av Østervågen, ikke langt fra kirken.

Det Vardøhus som avtegner seg gjennom bevart kartmateriale, tegninger og beskrivelser har flere likhetstrekk med andre borger fra slutten av 1200-tallet, som for eksempel borgen i Åbo i Finland fra 1280-tallet, som antakeligvis har fungert som forlegning for soldater. Det er derfor ingenting i veien for at denne borgen i Vardø ble bygget så tidlig som i første halvdel av 1300-tallet.

Dette er en modell av borgen i Åbo, som er utstilt på slottet i Åbo. (Foto: Inge Sørgård)
Dette er en modell av borgen i Åbo, som er utstilt på slottet i Åbo. (Foto: Inge Sørgård)

Borgenes funksjon

Både Skansen og Vardøhus må som grensebefestninger ha vært kraftige symbol for norsk overherredømme over territoriene i henholdsvis Troms og Finnmark. Det fantes ikke deres like så langt nord i Europa.

Men borgen har nok også hatt en militær misjon. Beliggende på øyer var nok ikke Skansen og Vardøhus noen gode baser for profesjonelt kavaleri, slik borger var på kontinentet, men som base for leidangen kan de ha fungert utmerket. Både ved Skansen og ved Østvågen i Vardø finner vi gode havner. I følge et brev fra 1420 var leidangsstyrkene i nord nærmest kontinuerlig mobilisert, og som base for leidangsskipene må plasseringen av borgene ha vært bortimot ideell.