Hvor er det norske arbeidslivet på vei? Hvilken betydning har de åtte årene med Solberg-ledet regjering hatt? Og hvilken betydning får valget?

Jeg skal forsøke å antyde noen svar på disse spørsmålene, men la meg først si noe om hva som tradisjonelt sies å ha preget det norske arbeidslivet.

Samarbeid preger det norske arbeidslivet

Hvis jeg skulle oppsummert hva som preger det norske arbeidslivet med ett ord – måtte det ordet blitt samarbeid. Det er samarbeid gjennom drøftinger, tariffavtaler og lignende, om frontfagmodell og ved at reformer løftes opp på politisk nivå gjennom samarbeidet mellom arbeidsgivere, arbeidstakere og staten i det vi kaller trepartssamarbeidet. Dette ligger i kjernen av begrepet om den norske modellen.

På virksomhetsnivå er det samarbeid om produksjon og effektivisering, og slik har vi fått et arbeidsliv med effektivitet i verdensklasse. Dette forutsetter at ledelsen delegerer makt og ressurser nedover. Beslutningene må tas tett på der de får virkning. Det blir lite skille mellom planlegger og utfører. Vi får mindre hierarkier - og mindre ulikhet.

Hvorfor gjør ikke flere som Norge?

Denne norske arbeidslivsmodellen gir altså både effektivitet, medbestemmelse og likhet, hvordan kan det da ha seg at den ikke i større grad er adoptert internasjonalt? Årsaken er at modellen ikke bare lar seg innføre av god vilje. Den er avhengig av et bestemt maktforhold mellom arbeidstakere og arbeidsgivere. Et mer balansert maktforhold.

Ettersom makten i arbeidslivet i utgangspunktet – grovt sett – tilfaller arbeidsgiverne basert på eiendom og styringsrett, betyr dette at den norske modellens grunnlag er en sterkere arbeidstakerside. Samarbeidet som ligger til grunn for den norske modellen var og er ikke gitt. Dette samarbeidet er resultatet av en erkjennelse av at partene ikke kunne nedkjempe hverandre og at det var mer å vinne på samarbeid.

Et arbeidsliv i endring, eller i forvitring

Da blir spørsmålet hva som skjer med samarbeidet om denne maktbalansen forrykkes? For å svare på det må vi først si noe om arbeidstakernes maktgrunnlag. Dette kan grovt sett deles i tre:

1. Det organisatoriske, som omfatter antall medlemmer, kunnskap, nettverk og lignende.

2. Det strukturelle, som omhandler gjensidig avhengighet, men bør knyttes særlig til forholdene på arbeidsmarkedet.

3. Det institusjonelle maktgrunnlaget, som omhandler lover, regler, prosedyrer for konflikthåndtering med mer.

Det organisatoriske og institusjonelle maktgrunnlaget står i hovedsak fast. Men det er særlig det strukturelle som er i endring. For deler av arbeidslivet, vil jeg si, er i forvitring.

Forvitringen av det strukturelle maktgrunnlaget til arbeidstakersiden er knyttet til særlig tre overordnede tendenser. En internasjonalisering av arbeidslivet, en reorganisering av ledelses- og selskapsstrukturer og en prekarisering av tilknytningsformene. Dette er trender som åpenbart ikke er like sterkt til stede overalt, men jeg mener det likevel er riktig å kalle dem generelle trender.

Hva betyr disse trendene?

Internasjonalisering av det norske arbeidslivet handler om mye, men først og fremst om at det norske arbeidsmarkedet er blitt tett integrert i det europeiske. Dette er et enormt arbeidsmarked, hvor særlig en del land i Øst-Europa har helt andre lønns- og arbeidsvilkår enn i Norge. Det endrer forholdet radikalt mellom tilbud og etterspørsel i Norge. Slik svekkes arbeidsgivernes avhengighet av norske arbeidstakere – og dermed arbeidstakernes strukturelle makt.

Reorganisering av ledelses- og selskapsstrukturer handler om at den samarbeidsorienterte ledelsen som har kjennetegnet Norge, fremstår å være på vei ut og over i en hierarkisk ledelse. Det er klart at samarbeid og involvering også øker avhengigheten. Mindre av det, endrer maktforholdene. Men det handler også om synet på fagforeninger generelt. Og når dette går sammen med reorganisering av selskapsstrukturen, slik som vi for eksempel ser i tilfellet Norwegian – hvor eiendommene og overskuddet kanaliseres inn i et selskap og de ansatte i et annet – så endres dette ytterligere.

Den tredje tendensen er prekarisering av tilknytningsformene, altså tendenser hvor flere får løsere tilknytningsformer. Mer midlertidighet, innleide, konsulenter, selvstendige kontraktører. Dette svekker den strukturelle makten. Om en kan sies opp, eller sendes hjem eller tilbake til bemanningsselskapet på dagen, så blir det vanskeligere å stille krav.

Altså: Den strukturelle makten til arbeidstakerne endres. Maktbalansen i arbeidslivet forrykkes. Utviklingen bidrar til at samarbeidet og den norske modellen forvitrer.

Hvor mye har dette med borgerlig politikk å gjøre?

I hvilken grad har disse endringene noe med Erna Solberg og hennes regjering å gjøre? Og hvor mye av endringene har skjedd på hennes vakt?

Internasjonaliseringen har pågått sakte, men sikkert fra lenge før Solberg. Det er ti og femten år siden forskningsinstituttet FAFOs Polonia-studier om arbeids- og levekår for polske arbeidsinnvandrere i Oslo. Det er over ti år siden de første studiene viste hvordan fagforeningene særlig i byggebransjen, til tross for en del utvalgte suksesshistorier, i hovedsak slet med å organisere østeuropeerne. Det er altså ingen tvil om at dette startet før 2013.

Når det kommer til reorganisering av ledelse og organisasjonsstrukturer henger også dette hovedsakelig sammen med større prosesser enn den borgerlige regjeringen, og bør spores lengre tilbake.

I spørsmålet om prekarisering har det skjedd ting under Solbergs regjering. Men både bemanningsbransjen og nullprosentkontrakter dukket opp før Solberg. Og endringen i arbeidsmiljøloven ­– som fagbevegelsen mobiliserte massivt mot i 2015 – ser ut til å ha fått små konsekvenser.

Mitt første svar på den borgerlige regjeringens ansvar for det nye arbeidslivet er da faktisk: Overraskende lite.

Hva har valget å si for arbeidslivet?

Betyr så dette at det ikke har noen betydning hvilket stortingsflertall vi får neste uke? Nå er det kanskje litt forenklet å si at endringstendensene har lite med regjeringen å gjøre. For eksempel innen plattformøkonomien (der digitale plattformer formidler kontakt mellom selgere og kunder, red.anm.), som har kommet for fullt under denne regjeringen, har Solberg og hennes ministre aktivt lagt til rette. Slik vi ser med endringene i taxilovgivningen, som åpner for forretningsmodeller som etter mitt syn bidrar til å svekke arbeidstakernes strukturelle makt.

Viktigere er det at selv om regjeringen Solberg kanskje ikke gjør så mye aktivt for å fremme de trendene jeg har pekt på – så gjør de heller ikke så fryktelig mye for å hindre dem. Hun kalte det selv sitt største politiske nederlag da opposisjonen med Kristelig folkeparti, den gang før de var i regjering, vedtok begrensninger på innleie av arbeidskraft. Det sier også noe.

For politikk er å ville. Vi vet ikke hva en rødgrønn regjering vil gjøre. Men basert på retorikk, historie, ideologi ­– og ikke minst deres strategiske alliansepartnere – så tror jeg det er mer sannsynlig at disse vil ta aktive grep for å endre retningen på norsk arbeidsliv. Og slik kanskje sikre både sterke arbeidstakerorganisasjoner, et mer balansert maktforhold og ja, hele den norske samarbeidsmodellen.

Teksten er en lett bearbeidet versjon av Lekves foredrag på Norsk Sosiologiforenings arrangement «Åtte år med Erna: En sosiologisk oppsummering» som ble arrangert på Litteraturhuset i Oslo 10. juni. Møtet kan sees i sin helhet her. Lekve er også forfatter av Streik. Eller hemmeligheten bak den norske modellen utgitt på Manifest forlag.

LES OGSÅ:

Er folk flest egentlig for eller imot å stanse leting etter mer olje og gass?

DEBATT: Jeg tror Erna Solbergs tolkning av undersøkelsen er feil.

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap