– Til og med jeg er redd for konsekvensene av å snakke om min psykisk helse og tidligere arbeidssituasjon - selv når jeg er anonym. Så sterkt kan et tabu være.

Selv om du blir utsatt for umenneskelige arbeidsvilkår, føler du at det er din feil for at du blir syk, skriver en anonym tidligere doktorgradsstipendiat.
– Til og med jeg er redd for konsekvensene av å snakke om min psykisk helse og tidligere arbeidssituasjon - selv når jeg er anonym. Så sterkt kan et tabu være. Selv om du blir utsatt for umenneskelige arbeidsvilkår, føler du at det er din feil for at du blir syk, skriver en anonym tidligere doktorgradsstipendiat.

Jeg ble syk av å være stipendiat. Nå sier legene at jeg antageligvis aldri vil bli frisk

KRONIKK: 25 prosent av stipendiatene på min institusjon utviklet alvorlige psykiske helseproblemer som en direkte konsekvens av arbeidsplassen sin, ifølge en intern undersøkelse. Tallene ble aldri offentliggjort utenfor institusjonen eller fulgt opp.

Jeg er en av mange stipendiater som fikk diagnosen depresjon under doktorgraden. Til tross for statistikken gjør universitetene lite for å ivareta den psykiske helsa til sine doktorgradskandidater, både før og etter sykdommen inntreffer.

Da jeg begynte doktorgraden hadde jeg aldri hatt en sykemelding i mitt liv. Jeg var nokså frisk. Så begynte de urealistiske forventningene å komme.

Plutselig ble jeg satt til å undervise 20 studiepoeng i kurs jeg ikke kunne. Jeg ble bedt om å reise til forskjellige byer and land for å gå på kurs og konferanser. Arbeidsuka min ble minst 60-70 timer lang. Jeg holdt ut det første året, men så begynte problemene å dukke opp.

Det som sjokkerte meg mest var hvor lite kollegaene mine brydde seg. Da jeg kom tilbake etter en lengre sykemelding spurte ikke veilederne mine hvordan jeg hadde det. De lot som om jeg hadde vært på ferie. Å rehabilitere seg fra psykiske problemer er ingen ferie.

– Anonym

Stipendiater er spesielt utsatte

Det er gjort mye forskning på at stipendiater utvikler psykiske helseproblemer under doktorgraden. Det er mange grunner til dette. En av dem er at stipendiater jobber mye alene. Selv de som skriver artikler sammen med veilederne sine og jobber i forskningsgrupper, jobber ofte mye alene.

Du kan gå en hel måned uten å høre fra veilederen din. Du sitter alene på en pult og skriver på samme tekst uten å få hjelp og tilbakemeldinger, uke etter uke. Dette er ikke en normal arbeidssituasjon.

Ingen andre i verden jobber på en slik måte. Ofte ble vi oppfordret av ledelsen til å jobbe 50-60 timer i uka. Alene.

Og når du endelig leverer fra deg teksten, får du bare kritikk. Vi blir ikke gitt noen retningslinjer for å håndtere en slik hverdag. Det bare forventes at vi skal takle det. Mange av oss gjør ikke det.

Ingen tiltak

På min institusjon ble det gjort en intern undersøkelse som viste at 25 prosent av stipendiatene utviklet alvorlige psykiske helseproblemer som en direkte konsekvens av arbeidsplassen sin. Tallene ble aldri offentliggjort utenfor institusjonen eller fulgt opp.

Ingen spurte oss hva de kunne gjøre for at vi skulle få en bedre hverdag. Jeg kontaktet ledelsen og ga dem en konkret liste med tiltak. Den ble heller ikke fulgt opp.

Jeg mener at denne typen psykiske helseproblemer er strukturelle problemer. Det handler om en uvillighet fra ledelsen til å ta opp ubehagelige problemstillinger.

Når vi allerede vet at stipendiater er spesielt sårbare og utsatte, uten nettverk og ressurser, er det institusjonens ansvar å være på tilbudssiden. Det er universitetene og høyskolene som taper på dette til slutt.

Forskning viser at psykisk helse er en stor faktor for frafall i skolen. Dette kan også være med på å forklare de store frafallstallene på doktorgraden. Ifølge Verdens helseorganisasjon er depresjon den største årsaken til hemninger i arbeidslivet. Vi taper milliarder på mennesker som blir deprimerte og ikke lenger kan jobbe. Doktorgraden er rett og slett en psykisk felle.

Dårlig psykisk helse hos stipendiater tar mange former. Det kan være at du ikke føler deg tilstrekkelig nok. Du føler at alle andre er bedre er deg, og du ikke er viktig. Du vil heller fokusere på undervisning enn doktorgraden, for det gir mer menneskelig kontakt. Du utsetter frister, for prosjektet ditt føles overveldende. Du føler at du ikke har en framtid.

Hvis staten ønsker bedre gjennomføringsstatistikk på doktorgraden, må de være villige til å se disse problemene i hvitøyet og gi stipendiatene ressurser til å takle dem.

Jeg klarte å fullføre doktorgraden og finne en god jobb. Depresjonen og angsten min har endelig stabilisert seg til en viss grad. Men jeg blir raskere utbrent enn før doktorgraden og må passe ekstra godt på.

– Anonym

Du blir usynlig av å være syk

Under det tredje året gikk jeg på en ordentlig smell. Det var da kroppen ikke holdt lenger. Jeg hadde nesten daglige angstanfall og gikk rundt med selvmordstanker. Jeg trodde aldri livet kom til å bli normalt igjen.

Det som sjokkerte meg mest var hvor lite kollegaene mine brydde seg. Da jeg kom tilbake etter en lengre sykemelding spurte ikke veilederne mine hvordan jeg hadde det. De lot som om jeg hadde vært på ferie. Å rehabilitere seg fra psykiske problemer er ingen ferie.

Min nærmeste leder hadde ikke en oppfølgingssamtale for å spørre hvordan de kunne tilrettelegge for arbeidsplassen min, selv om jeg hadde krav på det.

Når du er blitt syk av systemet er du ikke interessant lenger. Du minner dem om alle problemene som er i systemet. Det er ubehagelig. Så du blir usynliggjort.

Den største fienden er uvitenhet

Min største utfordring da jeg ble syk var å forstå hvilke krav og rettigheter jeg hadde. Jeg visste ikke engang hva bedriftshelsetjenesten var etter tre år på universitet. Ingen snakket om det.

Når du blir syk har du ikke alltid overskudd til å grave etter informasjon selv. Da jeg spurte lederne mine, hadde de ikke svar. Det tyder på en mangel på kunnskap om og kompetanse i psykiske helsetjenester.

Jeg bekymrer meg særlig for internasjonale studenter, som har språk og kulturelle barrierer i tillegg. Det finnes mange dagskurs for internasjonale studenter, særlig i regi av Forskerforbundet, men psykisk helse er sjeldent på dagsplanen. Internasjonale studenter, uten venner og familie i et fremmed land, er spesielt utsatte. Det må vi gjøre noe med.

Du må klare deg på egenhånd etter avhandlingen

Jeg var nokså sikker på at å levere doktoravhandlingen var slutten. For selv om jeg overlevde det, følte jeg at jeg ikke hadde noen framtid.

Arbeidsplassen min tilbudte meg aldri midlertidig undervisning etter stipendiatperioden tok slutt. Min nærmeste leder hadde aldri en samtale om hva som skjer etter stipendiatperioden går ut.

Egentlig skal du få veiledning til å søke jobb etter endt stipendiatperiode. Det er et av mange «liksom-tiltak» som universitetene sier at de har, men egentlig ikke gjennomfører. I realiteten må du klare deg på egenhånd.

Tenk deg ett år av livet ditt der du jobber 24 timer i døgnet og syv dager i uka, for å fullføre avhandlingen din. I tillegg må du søke jobber, fly for å gjøre intervju og bekymre deg over hvilken by eller hvilket land du skal bo i.

Hvis du ikke fullfører i tide har du ikke krav på dagpenger fra NAV, så lenge du jobber med avhandlingen. Jeg kjenner flere som har jobbet gratis i årevis for å bli ferdig med doktorgraden. Hvordan holder man seg psykisk frisk under slike omstendigheter?

Fire helt konkrete råd til institusjonene

Andre skal ikke måtte gå gjennom det jeg gjorde. Derfor har jeg fire helt konkrete råd til alle institusjoner som har stipendiater.

1. Hold kurs i psykisk helse

Få en psykolog eller spesialist på besøk for å snakke om de vanligste tingene stipendiater kommer til å slite med. Snakk om hvordan de og institusjonen kan forebygge det. Det finnes allerede så mange skrivekurs og metodekurs for å hjelpe stipendiater. Hvorfor ikke et kurs for det problemet de kommer til å slite med mest?

Dette er et tilbud som bør være tilgjengelig for alle stipendiater fra første dag. Det er mye bedre å snakke om hvordan vi kan forebygge, enn det er å vente til stipendiaten har akutte psykisk helseproblemer.

2. Øk kompetansen

Gi lederne og veilederne nødvendig informasjon for å kunne hjelpe stipendiater. Det bør ikke være akseptabelt for ledere å si at de «ikke vet» og henvise til noen andre. Når stipendiater først ber om hjelp er situasjonen akutt. Da må de ansvarlige handle raskt.

3. Ha informasjon tilgjengelig på nett

Når noen søker på intranett bør det stå tydelig hva slags tilbud er tilgjengelige for ansatte. Har universitetet en psykolog? Hva må man gjøre for å søke om plass? Det hjelper også med ressurser som forklarer psykisk helse, og gir råd og tips.

4. Øk tilbud om sosiale aktiviteter

Selv om du er «ansatt» er du som stipendiat fremdeles en student på mange måter. Likevel er du avskåret fra studentorganisasjoner og sosiale aktiviteter, til tross for at mange stipendiater kommer til nye land og byer helt uten nettverk. Sosialisering er viktig for å holde seg psykisk frisk. Det bør være programmer og konkrete tilbud for stipendiater også.

Den beste måten vi kan begynne på er å stille større krav til institusjonene. Du som er stipendiat i dag kan overstrømme HR og ledelsen med eposter. Be om mer støtte. For det fortjener du faktisk.

Hvis du prøver å skifte tema når en kollega snakker om at de sliter med å holde hodet over vann – da bidrar du til tabuet.

– Anonym

Vi kan fjerne tabuet rundt usynlige sykdommer

Veien mot bedre vilkår for de med usynlige sykdommer er en lang prosess. Men selv om det er problemer på et strukturelt nivå, kan vi jobbe med psykiske helseproblemer på et individnivå også. Vi kan fjerne tabuet rundt usynlige sykdommer.

Jeg tror ikke det er mer tabu å snakke om psykisk helse i akademia enn andre steder, men når statistikken er så høy som den er, bør vi være bedre på dette enn andre. Det beste vi kan gjøre er å fjerne tabuet rundt usynlige sykdommer i hverdagspraten.

Gjør du det du kan for de som sliter psykisk?

Det er så mange ting vi gjør og sier som påvirker andres psykiske helse, helt uten at vi tenker over det.

Hvis du prøver å skifte tema når en kollega snakker om at de sliter med å holde hodet over vann – da bidrar du til tabuet. Når du skryter over at du jobbet 50 timer i løpet av uka, bidrar du mot en arbeidskultur som ikke ivaretar psykisk helse. Når du ser en kollega som er på gråten og ikke spør om det er noe du kan gjøre, bidrar du til tanken om at hva de føler og tenker ikke er viktig. Når du sender medarbeidere som ber om hjelp på dør, signaliserer du at du ikke tar deres psykiske helse på alvor.

Tenk litt over dine egne handlinger. Gjør du egentlig alt du kan for å tilrettelegge for kollegaene dine som sliter psykisk?

Det er mange som ikke tør å fortelle

Jeg klarte å fullføre doktorgraden og finne en god jobb. Depresjonen og angsten min har endelig stabilisert seg til en viss grad. Men jeg blir raskere utbrent enn før doktorgraden og må passe ekstra godt på.

Hver måned må jeg gå til legen og ha regelmessig samtaleterapi. Flere spesialister har sagt at jeg antageligvis må leve på antidepressive resten av livet, selv om disse pillene har uheldige bivirkninger og kan være skadelige for kroppen i lengden.

Jeg kjenner så mange andre stipendiater landet over som har liknende fortellinger, men som ikke tør å fortelle. De er redde for at noe er galt med dem. De er redde for at det skal få konsekvenser i jobbsøknadsprosessen. De er redde for å bli stemplet og dømt.

Til og med jeg er redd for konsekvensene av å snakke om min psykisk helse og tidligere arbeidssituasjon - selv når jeg er anonym. Så sterkt kan et tabu være.

Selv om du blir utsatt for umenneskelige arbeidsvilkår, føler du at det er din feil for at du blir syk. For å fjerne denne frykten må vi først og fremst normalisere psykiske helseproblemer. Og det tar tid. Men som med andre store samfunnsendringer, må vi begynne med oss selv.

Redaksjonen kjenner innsenderens identitet.

Powered by Labrador CMS