Personer med lett utviklingshemming er vanligvis i stand til å utføre en jobb hvis de får tilrettelegging. Likevel er det færre enn tre prosent av voksne med lett utviklingshemming som er i ordinært arbeid, kunne vi nylig lese på forskersonen.no. Det er en skam for et samfunn som påstår de er for alle. Kronikken peker på det faktum at mange, og ikke bare de med utviklingshemming, automatisk får innvilget uføretrygd.

Kampen mot Nav har ikke vært lett

Tanken er god, for alle er avhengig av en inntekt, men den er samtidig utrolig respektløs og har to hovedutfordringer:

• For det første, å automatisk fastslå at et menneske ikke kan stå i arbeid ut ifra en diagnose, er ikke vårt samfunn verdig.
• For det andre, at man ikke er så opptatt av hva som videre skjer med den enkelte fordi man har gitt en inntektssikring.

Selv har jeg møtt mange av disse unge menneskene, som vil ha en jobb, et fellesskap, noe meningsfylt å fylle dagene med. Mange av disse lever egne helt eller delvis selvstendige liv, men trenger litt ekstra for kunne stå i en jobb.

En venn av meg er i denne kategorien. Han trenger «brettekanter» og rutiner, samt at ting tar litt mer tid enn for andre. Ellers fungerer han godt. Han har fått innvilget status ung ufør, men vil helst jobbe. Med lønnstilskudd til arbeidsgiver kan han jobbe i full stilling og få utbetalt vanlig lønn som andre. Arbeidsgiver får dekket deler av lønnen som kompensasjon for at min venn ikke er like effektiv som de andre. Men lojaliteten til arbeidsplassen og stoltheten over arbeidet har han i stort monn. Kampen mot Nav for å få et slikt tilskudd har ikke vært lett. De kunne rett og slett ikke forstå hvorfor han ikke bare kunne være fornøyd med at han var sikret inntekt via uføretrygden.

Startet nærradio med personlig assistent

Det er utrolig tøft for den det gjelder å bli møtt med slike holdninger. Når uføretrygden er gitt, blir du rett og slett ikke prioritert av systemet.

Min venn er ikke den eneste som har måttet kjempe. I Salangen sitter en ung mann som nekter å bare sitte hjemme. Han startet opp en nærradio og har til og med ansatt noen medarbeidere. Men han trenger noe bistand i hverdagen. Med brukerstyrt personlig assistanse (BPA) fikk han til å mestre både hverdagen og jobben, inntil kommunen fant ut at det ikke var deres plikt å sørge for at han kunne stå i jobb. De ville rett og slett fjerne det verktøyet han trengte for å kunne fortsette i jobben sin.

Et annet eksempel er Erlandsens conditori i Halden, som handlet om å inkludere personer med utviklingshemming i ordinært arbeidsliv. Det eneste disse gutta trengte var en brukerstyrt personlig assistent på deling, for å sørge for at driften fulgte de lover og regler som man er pålagt for å drifte et konditori. Men også denne kommunen mente at det ikke var deres plikt å sørge for at de kunne stå i arbeid. I stedet ville kommunen at de skulle delta i kommunens dagtilbud. Hvem andre må akseptere å jobbe der kommunen synes du bør jobbe?

Blir parkert fordi de har inntektssikring

Dette handler veldig mye om holdninger. Folk blir «parkert» fordi de har en inntektssikring og om de har et eller annet tilbud i tillegg, så anser man samfunnsoppdraget som fullført. Det er lite rom for å lytte til enkeltmenneskers ønsker. Uføretrygden er nå lagt opp slik at man kan jobbe helt, delvis eller periodevis, uten at man mister sin trygd. Dette er gjort fordi vi har sett betydningen av at folk får bruke sin restarbeidsevne, og fordi vi har mye kunnskap om hvor viktig det er å være til nytte, lære nye ting og være en del av et fellesskap.

Nav har sine prioriteringer og prioriterer de som er arbeidsledige og ikke har en varig inntektssikring. Jeg aksepterer denne prioriteringen. Det jeg ikke aksepterer er at kommunene ikke støtter opp om den enkelte utviklingshemmede, autisten eller andre i samme situasjon som vil og kan jobbe, ved rett og slett å bevisst motarbeide dem. Dette gjelder delvis i forhold til lønnstilskudd, men i særdeleshet i forhold til brukerstyrt personlig assistent.

Øker posten for tilrettelagte arbeidsplasser

I forbindelse med budsjettforhandlingene som FrP hadde med regjeringen, var et av våre krav en dobling av tilskuddet til HELT MED. HELT MED-jobber er for personer med utviklingshemming og uføretrygd, men som ønsker å jobbe og som skal få jobbe med noe de selv har interesse for. De har skaffet arbeid innen hotelldrift, eldreomsorg og ridesenter for å nevne noe. De sørger rett og slett for at drømmer går i oppfyllelse, og de har vist oss at det er mulig også innenfor det ordinære arbeidslivet å inkludere personer med utviklingshemming.

Dagsenter passer fint for noen, men absolutt ikke for alle, og alle bør ha krav på å få bestemme over egen hverdag. Andre trenger at arbeidsplassen er enda mer tilrettelagt enn en ordinær arbeidsplass kan klare å få til. Derfor er utbygging av varige tilrettelagte arbeidsplasser (VTA) også et viktig grep. Også denne posten øker neste år, men dessverre ikke nok til å dekke det faktiske behovet.

«Vi har fått en helt ny gutt i huset»

En pappa fortalte meg en gang for lenge siden hvor utrolig viktig en slik arbeidsplass var for hans sønn. Han jobbet i et vaskeri og hadde ansvar for å brette håndklær. En dag under middagen fortalte sønnen entusiastisk om sin arbeidsdag, hvorpå pappa spør om det ikke blir litt kjedelig å brette håndklær hele dagen. Sønnen ser rart på han, og svarer: «Men det er jo ikke de samme håndklærne.» Og som faren sa til meg: «At det å brette håndklær skulle ha så stor betydning, skjønte til og med ikke jeg som kjenner han. Men det å si at man skal på jobben, få litt ekstra penger å rutte med, og ikke minst fellesskapet på jobben og under lunsjpausen, gjør at vi har fått en helt ny gutt i huset.»

Det er åpenbart mulig for de aller fleste å stå helt eller delvis i jobb, så lenge vi er villig til å gjøre det lille ekstra. Da handler det om holdninger, VTA, BPA, lønnstilskudd og ikke minst, noen som finner de arbeidsplassene som trengs. De er der ute, det er bare å hente de og sende med de virkemidlene som er tilgjengelig, så hvorfor gjør vi ikke det?