En del av antibiotikaresistensen som finnes i dag skyldes stor bruk av antibiotika i dyrefor, ofte på grunn av for mange dyr på små arealer og ditto manglende renhold, skriver kronikkforfatterne.(Illustrasjon: Shutterstock / NTB)
Kjemikere jobber iherdig med å ta knekken på antibiotikaresistensen
KRONIKK: Antibiotikaresistens har lenge vært omtalt som en snikende pandemi, skriver kronikkforfatterne.
NinaLangelandProfessor, Klinisk Institutt 2, Universitetet i Bergen
Magne O.SydnesProfessor og instituttleder, Kjemisk Institutt, Universitetet i Bergen
Publisert
Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.
Forrige uke hadde hele
kloden har fokus på farene med antibiotikaresistens (World Antimicrobial
Resistance Awareness Week 2024).
The Guardian var tidlig ute og slo an tonen
allerede på fredagen før, 15. november, med overskriften «It is a
pandemic». Det er et lengre intervju med Dame Sally Davies, tidligere helsedirektør
i England, som gir opphav til denne tittelen. Hun mistet selv et barnebarn som
følge av resistente bakterier.
Antall dødsfall skal kuttes med 10 prosent
Antibiotikaresistens har lenge
vært omtalt som en snikende pandemi som vi ikke legger så mye merke til, med
mindre vi er spesielt interesserte eller er så uheldig at vi kjenner noen som
har vært rammet. Det gjelder heldigvis ikke så mange i Norge – enda.
Unntaket
er muligens når dagspressen publiserer nye forskningsfunn der beregninger over
antall døde i fremtiden presenteres, slik som i september i år.
I noen tilfeller er antibiotika forskjellen mellom en levende pasient og en død pasient i løpet av veldig kort tid.
Lite har så langt skjedd på
verdensbasis med tanke på å redusere dødstallene som følge av
antibiotikaresistens, men på FN-toppmøtet i september ble det enighet om at
antall dødsfall som følge av antibiotikaresistens skal kuttes med 10 prosent innen
2030.
Helt hvordan det skal gjøres er usikkert.
Strengt regulert i Norge og Europa
Annonse
I Norge og våre naboland fortsetter
arbeidet med å få ned antibiotikabruken. Det samme er tilfellet i Europa selv
om de henger noe etter oss i nord, men hva med resten av verden? Ellers på
kloden er situasjonen litt ymse. Noen lyspunkt finnes, men det er et stykke
mellom dem.
En del av resistensen som finnes i
dag skyldes stor bruk av antibiotika i dyrefor, ofte på grunn av for mange dyr
på små arealer og ditto manglende renhold.
Antibiotikabruk i norsk jordbruk er
veldig strengt regulert og Europa kommer etter, men ellers i verden er det mer
slepphendt.
Mye antibiotika i omløp
Fra jordbruket kommer antibiotika ut i naturen når stoffene skilles
ut av dyrene, men det er ikke den eneste kilden til antibiotika i miljøet. De
kommer også ut i omgivelsene via kloakksystemet og som avløp fra
produksjonsanleggene.
I landene der antibiotika i stor grad produseres, India
og Kina, er det ikke norske utslippskrav som gjelder. Og vestlige
legemiddelkontroller har ikke stilt strenge nok krav til utslipp fra
produksjonsanlegg.
Med den lange nedbrytningstiden som disse stoffene har i naturen
betyr det at det er mye antibiotika i omløp i miljøet, der bakteriene kontinuerlig
eksponeres for små doser. Det fører til at bakteriene utvikler resistens som i
siste instans kan skape trøbbel på sykehus, eller for en som er så uheldig å få
et lite sår mens de jobber i hagen.
Færre resepter?
Annonse
Hvordan kan vi komme oss ut av
dette uføret?
Et tiltak er å skrive ut færre antibiotika-resepter og mer bruk av
«vent og se» resepter, men det finnes en grense på hvor langt en kan kutte i
antibiotikabruken i en befolkning før det blir helsemessig uforsvarlig. Det er
fortsatt behov for slik behandling og i noen tilfeller er antibiotika
forskjellen mellom en levende pasient og en død pasient i løpet av veldig kort
tid.
Ny antibiotika
Det trengs nye antibiotika som
angriper bakteriene og dreper de på nye måter. Slik vil vi unngå at bakteriene
allerede har mekanismer nedarvet i sitt DNA som kan benyttes til å nøytralisere
behandlingen.
De nye stoffene havner
også i miljøet etter bruk, og bakteriene vil etter hvert utvikle metoder for å
unngå de nye medikamentene også. Vi må derfor også bygge inn en mekanisme i skjelettet til
nye antibiotika, som får de til å brytes raskt ned etter bruk.
Dette
jobbes det iherdig med å få til.
På Kjemisk Institutt, Universitetet i Bergen,
i samarbeid med CAMRIA senteret, arbeides det med å bygge inn lysømfintlige grupper
i nye antibiotika, noe som fører til at stoffene inaktiveres når de eksponeres
for lys.
På den måten vil tiden de aktive stoffene som er tilgjengelig i naturen
minimeres og resultatet blir at sjansen for at bakterier utvikler resistens
går ned – antibiotika vil kunne brukes til behandling av syke pasienter med
suksess.
TA KONTAKT HER Har du en tilbakemelding på denne kronikken. Eller spørsmål, ros eller kritikk til Forskersonen/forskning.no? Eller tips om en viktig debatt?