24. november i fjor ble det markert at det var 80 år siden 529 jøder 26. november ble deportert lasteskipet MS Donau. De skulle til Auschwitz. Det var også 80 år siden det ble lest opp en bønn om fred fra flere av landets prekestoler. Bønnen var en reaksjon på jødeforfølgelsene, men den viser også kirkens problematiske holdninger til jødene.

I kirkene ble det bedt for de som «lider og lider og dør på slagmarkene», de sørgende og de forfulgte. I tillegg ble jødene særlig nevnt:

«Kom ditt løfte i hu og forbarm dig over ditt ulykkelige folk Israel. Bruk dets trengsler til å fjerne dekket fra folkets øine, så det må se op til Ham som det har gjennemstunget, og bli frelst. Gi dem også i all ytre forfølgelse og lidelse din nådige hjelp. Og gjør ende på hatet mellem folkene og rasene.»

Kirkens protesterte tydelig mot forfølgelsen og var motstander nazistisk raselære, men gamle fordommer om jødene oppfattet som et særegent og rotløst folk som trengte frelse, stod ved lag.

Jødene var ikke en prioritet for kirken

Oslobiskop, Eivind Berggrav, var arkitekten bak kirkens motstandskamp. Hans strategi siden okkupasjonens start hadde vært å unngå store konfrontasjoner med den tyske okkupasjonsmakten. Planen var å splitte NS og tyskerne slik at kampen i hovedsak ble ført mot NS. I denne kampen var ikke jødenes situasjon en prioritet.

Arne Fjellbu, domprost i Nidaros og Berggravs nære venn, hadde to ganger i 1941 rapportert til Oslo om jødenes situasjon i Trondheim. Ikke noe av dette påvirket Berggravs strategi. Han satte også foten ned for å ta jødene med i Kirkens grunn – kirkens prinsipielle oppgjør med staten som ble lest opp i flesteparten av landets kirker påsken 1942.

Begrunnelsen for dette var at Berggrav ikke ville terge tyskerne. For Berggravs del var det strategiske grunner som hindret en kirkelig mobilisering for jødene. Slik sett er det betegnende at da Berggrav involverte seg personlig i jødenes situasjon skjedde det ikke offentlig.

Brudd og forhandlinger

Påsken 1942 var toppunktet i kirkekampen. Biskopene hadde lagt ned embetene i februar og nå var turen kommet til prestene. De fleste av dem la ned embetene slik at det førte til et brudd med staten. Slik han hadde forventet ble Berggrav arrestert som en følge av bruddet.

I Berggravs fravær ble kampen ledet av legmannshøvding og professor i teologi Ole Hallesby. Han videreførte Berggravs linje. Kirkens kamp skulle ikke fremstå som politisk for å unngå å provosere tyskerne.

Bruddet med staten førte til at kirken opprettet Den midlertidige kirkeledelse (DMK). Sommeren 1942 var det sonderinger mellom NS og Hallesby og domprost i Oslo, Johs. Hygen, for en mulig forsoning mellom kirke og stat. Kravet var at Berggrav måtte løslates for at forhandlingene skulle settes i gang.

Det var forhandlingene som opptok DMK sommeren og høsten 1942. Jeg tror det medførte at jødenes situasjon havnet i en blindsone. Man så ikke faresignalene som kom.

Kirkens protest

Høsten 1942 er et mørkt kapittel i norsk historie. Etter enn lengre periode med usikkerhet og diskrimineringen slo nazistenes ødeleggelsesmaskin til og massearrestasjonene ble iverksatt oktober 1942.

Jødeforfølgelsene vakte sterke følelser. Et brev til Oslos biskop Eivind Berggrav som da var i husarrest på hytten i Asker, beskriver deportasjonen med Donau slik:

«På kaien og ombord utspant det seg redselsfulle scener etter øienvitners utsagn». Videre står det at «sinnene står i kok p.g.a. nye jødepogromer i Oslo» og brevet avsluttes med å ønske at kirken vil føle det forferdelige som rammet jødene, «som sin egen lidelse og innrette seg deretter.»

Hallesby hadde i det private tatt opp jødeforfølgelsen privat med den tyske sikkerhetstjenesten, og etter påvirkning fra Arnold T. Øhrn, leder i baptistsamfunnet, ble det organisert en protest til Quisling. Protesten, kjent som Hebreerbrevet, hadde støtte fra de fleste kristne organisasjoner i landet. Det var så vidt den ble sendt. 9. november gjennomførte politiet en razzia på Argus, DMKs kontorer, men til alt hell ble alle papirer om kirkens protest gjemt unna før politiet kunne finne dem. Dagen etter ble Hebreerbrevet sendt til ministerpresidenten. Men det drøyde med å mobilisere prestene.

I et brev til Hallesby 1. desember ble etterlyst «ein protest mot jödeforfylgjinga. Det er då vel endå det verste det nye styret har fått til her i landet». Hebreerbrevet ble først opplest i Bergen 6. desember og Oslo 13. Deretter ble det spredd utover landet.

Kunne kirken gjort mer?

Januar 1943 ble det sendt et brev fra Hallesby og legmannslederen Ludvig Hope til landets menigheter der det stod at den «grufulle behandlingen» av jødene viste «hvad det kan skje når Guds ord om menneskeverd og om kjærlighet trampes under fot.»

Kirken hadde protestert. Noen prester ytret støttet til jødene med en viss risiko for avhør eller fengslinger. Da deportasjonen startet, hjalp enkelte prester jøder å gå i dekning eller å flykte. Likevel kan det spørres om kirken kunne kirken gjort mer for å hjelpe. Hva om kirkens ledelse tidligere og tydeligere hadde uttrykt uforbeholden støtte til jødene?

Kirken hadde en godt etablert kurervirksomhet, og prestene var lojale mot ledelsen. Det virker som om det var et uutnyttet potensial for en større protest. Det hadde ikke forhindret det norske holocaust, men kunne det ha bremset deportasjonene, forvansket dem eller ført til mer hjelp for jødene? Det er ikke mulig å gi et sikkert svar. Poenget er heller at før massearrestasjonene startet var det muligheter til å handle som ikke ble benyttet.

Kirkekampen i skyggen av holocaust

Etter krigen ble kirkekampen ansett for en suksesshistorie. Kirkens motstandskamp gikk opp i en nasjonal og kristelig enhet mot en ytre fiende. Det var ikke et klima for en kritisk vurdering av kirkens ledelse. Dermed fremhevet man kirkens protest mot jødeforfølgelsen som et eksempel på kirkens moralske integritet, og unnlot å ta et oppgjør med kirkens antijudaisme (og antagelig var man ikke bevisst over problemet).

At det var lettere å sette jødenes sak til side, hang antagelig sammen med at jødene ikke ble helt fullverdige medlemmer av det norske fellesskapet. Kirken bidro til dette utenforskapet ved å anse jødene for et særegent folk underordnet et kristent verdensbilde. Derfor kirken kunne både forsvare jødenes menneskeverd og samtidig unnlate å gjøre jødenes prekære situasjon til en del av kirkens kamp før det var for sent. Det er tvilsomt at kirken ville ofret sine medlemmer av strategiske grunner.

Det leder tilbake til julen 1942. Den viser dobbeltheten i kirkens holdning til jødene. På den ene siden har man teologisk underordning av jødedom og på den andre siden avvises undertrykkelse og forfølgelse. Slik sett ble stereotypier om jødene vedlikeholdt og utslag av grov antisemittisme og vold avvist. Bønnen om fred julen 1942 viser den ambivalente holdning i kirken til jødene. En historie om kirken og jødene under krigen må ta med begge sider.

LES OGSÅ:

Demokratiet har røtter ved kysten

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap