Svante Pääbo (bildet t.h) får sin Nobelpris, konkret for sekvenseringen av neandertalerens genom, og for den betydning dette har hatt for vår kunnskap om menneskets utvikling, skriver Erik Tunstad.
Svante Pääbo (bildet t.h) får sin Nobelpris, konkret for sekvenseringen av neandertalerens genom, og for den betydning dette har hatt for vår kunnskap om menneskets utvikling, skriver Erik Tunstad.

Det er dumt at nobel­prisene har fått så stor prestisje

SPALTIST: Utdelingene fremstår som et slags VM i vitenskap – men det er i så fall et mesterskap der bare noen få får delta, skriver Erik Tunstad.

Tilbake ved århundreskiftet var det ett spørsmål jeg stadig stilte forskerne: Hadde vi paret oss med neandertalerne?

Hvorfor var det viktig? Vel, neandertalere var fascinerende og mytiske vesener – tenk om vi virkelig var i slekt med dem.

Jeg traff Svante Pääbo i Stockholm en gang på denne tiden, og han fikk selvfølgelig også spørsmålet. Han svarte rundt grøten – og sa at vi deler mer DNA med neandertalerne enn vi er klar over – veldig mye mer, faktisk.

Var han på sporet av noe?

Svaret kom i 2010 – da Pääbo hadde utviklet metoder for å ekstrahere DNA fra eldgamle knokler.

Dette er vanskeligere enn det høres ut. DNA er et gigantisk molekyl som holdes sammen av til dels nokså svake hydrogenbindinger. Molekylet vil gå i oppløsning dersom det ikke hele tiden holdes ved like.

Det blir det heldigvis i en levende celle. Den er utstyrt med en enorm vedlikeholdsavdeling som utrettelig arbeider med å helbrede DNA-ets utallige små rifter og sår. Denne avdelingen nedlegges imidlertid når cellen dør, og arvestoffet vil etter hvert også opphøre å eksistere.

DNA kan imidlertid overleve en stund under spesielle forhold, for eksempel i permafrost. Men selv under de best tenkelige betingelser er det i dag umulig å analysere DNA som er mer enn et sted mellom en halv og halvannen million år.

Selv om Pääbo er utdannet biokjemiker som sin far, bærer årets medisinpris likevel mer preg av å være en pris til biologi, enn tidligere, tilsvarende priser.

Noen husker kanskje hybrisen og entusiasmen fra sent 80-tall – fantasiene rundt DNA fra rav? Jurassic Park? Luften gikk ut av denne ballongen da det viste seg at tidlige, lovende funn ikke lot seg replisere. Men rundt århundreskiftet beveget vitenskapen seg likevel langsomt videre, ikke minst takket være Hugo-prosjektet, som for første gang sekvenserte menneskets DNA.

Den stormende utvikling innen datateknologien i vårt århundre muliggjorde deretter stadig flere faglige gjennombrudd.

Pääbo og hans kolleger benyttet seg av dette. Når alt ble billigere og raskere, kunne de bygge seg så stor oversikt over innholdet i arvestoffet vår, og dermed også menneskets evolusjon, at de i dag kan hente ut og sette samme fragmenter som gjør oss i stand til å se fortiden med helt nye øyne.

Våre direkte forfedre

Og ja; vi paret oss virkelig med neandertalerne. De er ikke lenger våre fettere og kusiner. De er våre direkte forfedre – sammen med de Homo sapiens som for fra og med 50.000 år siden vandret inn i Europa.

Og ja, nok en gang; vi har i dag fått et mye klarere bilde av menneskets utvikling. Pääbos metoder har siden opplyst en lang rekke betente spørsmål.

Vi kan dermed si at vitenskapen om menneskets evolusjon har tatt lange skritt fremover de siste 10 – 15 årene. Vi har for eksempel fått ny og verdifull kunnskap om utbredelsen av den såkalte yamnaya-invasjonen i Europa i bronsealderen, da nesten hele den mannlige befolkning i Nord-Europa ble utryddet eller utkonkurrert av invaderende kulturer østfra, mens de nordeuropeiske kvinnenes gener lever videre.

Svante Pääbos kollega, David Reich forteller en mengde slike historier i sin bok «Who we are and how we got here» fra 2018. Forskerne har virkelig gått løs på historien, fra det sørlige Afrika, gjennom Europa og Asia til langt sør i Sør-Amerika.

Ikke alle er imidlertid like fornøyd med det de oppdager og heller ikke veldig ivrige etter å få ny kunnskap. Representanter for Amerikas urbefolkning har vært blant de sistnevnte, men den mest anspente halvtimen i sitt yrkesliv, skriver Reich, opplevde han i India, da han presenterte funn vedrørende de øverste kastenes avstamning.

En biologipris

Svante Pääbo får sin Nobelpris, konkret for sekvenseringen av neandertalerens genom, og for den betydning dette har hatt for vår kunnskap om menneskets utvikling.

I sin begrunnelse nevner Nobelkomiteen også hans «sensasjonelle oppdagelse av en hittil ukjent mennesketype, Denisova».

Pääbo, jobber ved Max Planck-instituttet i Leipzig. Han er sønn av en estisk kjemiker og hennes svenske biokjemiker-mann - Nobelprisvinner, han også, forresten. Så det er nesten forståelig at Pääbo lenge hadde vært interessert i nettopp gammelt DNA.

Det begynte på 80-tallet, med studier av egyptiske mumier, hvoretter han strakk strikken stadig lenger bakover i tid – helt til neandertalerne.

Selv om Pääbo er utdannet biokjemiker som sin far, bærer årets medisinpris likevel mer preg av å være en pris til biologi, enn tidligere, tilsvarende priser. Det deles som kjent ikke ut nobelpriser innen dette faget, og de som likevel av og til gis til biologiske fremskritt, kobles gjerne opp mot mulige medisinske implikasjoner. Det er ikke så lett å se umiddelbare medisinske implikasjoner av eldgammelt DNA.

Slik sett er det dumt at Nobel-prisen har fått så stor prestisje. Utdelingene fremstår som et slags VM i vitenskap – men det er i så fall et mesterskap der bare noen få får delta.

Vi ser det i Nobel-prisens forhistorie. Biologer som har fått den, har vært iført hvite frakker. Her finner vi størrelser som Thomas Hunt Morgan, Watson, Crick og Wilkins og Peter Medavar. Fra nyere tid husker vi særlig at kjemiprisen i 2020 gikk til genetikerne Jennifer Doudna og Emanuelle Carpentier for deres bidrag til forståelsen av CRISPR-teknologien.

Det er vanskeligere å se for seg en Nobelpris til en økolog – eller en evolusjonsbiolog, for den saks skyld.

Svante Pääbo gir derfor prisen en «mykere» profil enn vi er vant til. Pääbo har imidlertid ikke vært ute og gravd i neandertalerhulene selv. Hadde jeg ikke visst bedre, hadde jeg sagt at han knapt har sett en.

Men det har han. Jeg traff ham igjen under en neandertalerkonferanse på Gibraltar for noen år siden – på en researchreise for boka «Neandertal. Folket som forsvant». Og ja, Pääbo var med til hulene på Gibraltar (og er etter eget utsagn litt av et friluftsmenneske), så det kan forklare hans interesse for verden utenfor reagensglass og sentrifuger.

Hva med Denisova?

Men «oppdaget» Svante Pääbo denisovaneren – det andre kriteriet Nobelkomiteen nevner? Funnet ble gjort av russere. De antok imidlertid at de få beina de fant i Denisovahulen i Sibir var enda flere, om enn litt østlig utbredte neandertalere.

Paleoarkeologen Anatoly Derevianko sendte for sikkerhets skyld et fingerben til Pääbos lab ved Max Planck-instituttet i Leipzig, Tyskland og Pääbo begynte analysene sammen med sine medarbeidere. Han var dog (som han skriver i sin selvbiografi «Neanderthal Man» fra 2014) i USA da hans kollega Johannes Krause ringte ham og fortalte at de hadde å gjøre med en helt hittil ukjent mennesketype.

Ok, arbeidet var ledet av Pääbo, og bygget på hans kunnskap og erfaring, og slikt ser vi jo stadig vekk - sjefen tar eller får æren. Men hvis Denisova var viktig for avgjørelsen om å gi Nobelprisen for bruk av gammelt DNA i humanevolusjon, kunne ikke prisen da vært delt?

Et gammelt minne rinner oss i hu: Da Anthony Hewish fikk fysikkprisen i 1974, for oppdagelsen av pulsarer, mottok han i ettertid skarp kritikk for at han ikke delte æren med den som vitterlig gjorde den konkrete oppdagelsen av disse stjernene – hans hovedfagsstudent ved Cambridge, Jocelyn Bell.

Pääbo har selvsagt ingen innflytelse på komiteens valg og begrunnelser.

LES OGSÅ:

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding på denne kronikken. Eller spørsmål, ros eller kritikk til Forskersonen/forskning.no? Eller tips om en viktig debatt?

Powered by Labrador CMS