(Illustrasjonsfoto: goodluz / Shutterstock / NTB scanpix)
Kan demenslandsbyer være en del av tilbudet til personer med demens?
DEBATT: Planene for en hageby for personer med demens på Lille Tøyen i Oslo kommune er nettopp den typen tilpasning jeg mener er viktig for at demenslandsbyer skal kunne være en del av tilbudet her til lands.
Det er Katrine Selnes, som er institusjonssjef ved Villa Enerhaugen og Inger-Lise Kjos, spesialkonsulent II/helsefaglig rådgiver bygg i Sykehjemsetaten, som har svart meg på vegne av Oslo kommune. De viser til at artikkelen med mine tanker om demenslandsbyer i Norge har blitt diskutert på sosiale medier, og de ønsker å nyansere bildet:
«Vi synes det er synd at denne artikkelen tilsynelatende blir tatt til inntekt for en motstand mot demenslandsby-konseptet, når vi ser hvordan den deles og kommenteres i sosiale medier,» skriver de.
Jeg gjorde meg tanker om den nederlandske demenslandsbymodellen i en norsk kontekst i en artikkel med tittelen «Kritisk til egne landsbyer for folk med demens». Der så jeg på i demenslandsbyen Hogeweyk i Nederland, som er brukt som utgangspunkt for planer om demenslandsbyer i flere norske kommuner:
«Men selv om Kristiansen er positiv til prinsippene som ligger til grunn for den nederlandske demenslandsbyen: normalitet, tilpassede aktiviteter for de eldre og små enheter med lett tilgang til uteområder, så er hun skeptisk til deler av konseptet og hvordan det er forstått i norske kommuner.»
Jeg pekte blant annet på at beboerne bør leve i eget lokalmiljø, at de bør inndeles etter funksjon og ikke etter bakgrunn, og at det må tilføres nødvendig kompetanse til dem som skal stå for omsorgen.
Flere norske kommuner, deriblant Oslo, har altså konkrete planer for å lage demenslandsbyer. I svaret fra Oslo kommune skriver Selnes og Kjos:
«Tilbud basert på prinsippene som ligger til grunn i demenslandsby-konseptet, kan være en av løsningene for demensomsorgen i Norge.»
De mener at den planlagte hagebyen for personer med demens på Lille Tøyen i Oslo, Dronning Ingrids hage, imøtekommer mange av forutsetningene jeg peker på som kjennetegner god demensomsorg.
Jeg er opptatt av at demenslandsbymodellen fra Nederland må modifiseres, for at den skal kunne fungere godt i norske kommuner.
Og svaret fra Selnes og Kjos viser jo at vi faktisk er veldig enige. De har tatt de gode prinsippene fra den nederlandske modellen og tilpasset dem til norske forhold.
Jeg oppfordrer andre kommuner med planer om å lage demenslandsbyer til å gjøre liknende tilpasninger, slik at demenslandsbyen fungerer til beste for personer med demens.
Fakta om demenslandsbyen Hogeweyk
Innbyggerne lever i hus differensiert etter livsstil. Deres syn på livet, hva som er hjemme, verdier og standard bestemmer deres livsstil. I Hogeweyk tilbyr de hus etter syv forskjellige livsstiler: Goois (overklasse), hjemmekoselig, kristen, håndverker, indonesisk og kulturell. Beboerne lever sammen med andre, som deler de samme ideene og verdiene i livet. Hvert Hogeweyk-hjem huser seks til åtte personer. Et viktig aspekt er å kunne bevege seg fritt både innenfor husets fire vegger og utendørs.
Målet er at beboerne forvalter egen husstand sammen med et team av ansatte. Vask, matlaging og annet gjennomføres hver dag. Dagligvarer kan beboerne kjøpe i et eget supermarked. Landsbyen har gater, torg, hager og en park hvor beboerne trygt kan vandre omkring. Akkurat som andre landsbyer har Hogeweyk ulike tilbud, som restaurant, bar og teater. Disse tilbudene kan brukes både av Hogeweyk-beboerne og innbyggerne i de omkringliggende bydelene.
(Kilde: https://hogeweyk.dementiavillage.com/en/ )
