Artikkelen fra Nasjonal kompetansetjeneste for aldring og helse publisert i forskning.no 7. februar med tittelen «Kritisk til egne landsbyer for folk med demens» er basert på et intervju med Kari Midtbø Kristiansen. Hun er daglig leder i Nasjonal kompetansetjeneste for aldring og helse.

Vi synes det er synd at denne artikkelen tilsynelatende blir tatt til inntekt for en motstand mot demenslandsby-konseptet, når vi ser hvordan den deles og kommenteres i sosiale medier.

Midtbø Kristiansen sier at hun positiv til prinsippene som ligger til grunn for måten å organisere tjenestene på, men er skeptisk til deler av konseptet. Vi er glade for at den planlagte hagebyen for personer med demens på Lille Tøyen i Oslo, Dronning Ingrids hage, imøtekommer mange av forutsetningene Midtbø Kristiansen peker på at kjennetegner god demensomsorg.

Demensvennlig samfunn

Midtbø Kristiansen påpeker at demenslandsbyer i Norge ikke må gå på bekostning av et åpent og inkluderende samfunn. Det er vi helt enige i, da det ene ikke utelukker det andre.

Utvikling av et demensvennlig samfunn er og vil være en kontinuerlig prosess. Uansett hvor langt man kommer i dette arbeidet, vil det være personer med demens som ikke klarer å fungere ute i samfunnet. Da er det fint at beboerne i Dronning Ingrids hage har mulighet til å være en del av lokalmiljøet og benytte seg av de tilbud nærmiljøet og byen for øvrig har å by på for de av beboerne som har mulighet til og glede av det, og som i tillegg har fasiliteter og tilbud inne på området.

Åpenhet for alle

Midtbø Kristiansen sier videre at tilbud i en demenslandsby også bør være åpne for andre i nærmiljøet. Dronning Ingrids hage skal også være et tilbud til befolkningen i lokalmiljøet, hvor de kan benytte seg av fasilitetene som finnes. Det kan være å gå på kafe, restaurant, bli invitert til kulturelle arrangementer, bruke klubblokalene og lignende. Prosjektet er tett på naboene og det har vært arrangert flere samlinger med naboer og nærmiljø hvor felles bruksområder har blitt diskutert.

Det er heller ingenting i veien for at vi kan se på muligheten for at aktivitetene inne i hagebyen kan være en del av dagaktivitetstilbudet for hjemmeboende personer med demens.

Inndeling av beboere

Midtbø Kristiansen hevder at de som fungerer godt nok til å bo i en demenslandsby, i fremtiden i stor grad vil måtte bo i egen bolig. Hun forutsetter da at det skal være personer med mild til moderat demens med et forholdsvis høyt funksjonsnivå som skal bo der.

I den såkalte demenslandsbyen i Nederland, De Hogeweyk, er beboergruppen den samme som ved ordinære sykehjem i Nederland. Selv om ikke tanken er ferdig tenkt når det gjelder hvem som skal flytte inn i Dronning Ingrids hage, peker det nok i samme retning her hos oss.

I nederlandske De Hogeweyk er beboerne delt inn i boliger etter sosial, kulturell og etnisk bakgrunn. Det er ikke tenkt gjennomført i Dronning Ingrids hage ut fra det norske likhetsidealet samt at man, som Midtbø Kristiansen helt riktig påpeker, ikke har noe forskningsmessig belegg for at dette har noen effekt.

I artikkelen sier Midtbø Kristiansen at en inndeling etter evne til å fungere i dagliglivet vil være en bedre måte å dele inn på. Det tenker vi også, samtidig som at det å kunne dele et interessefellesskap også er viktig. I Dronning Ingrids hage er dette tenkt ivaretatt gjennom aktivitetstilbud i klubber, hvor beboerne på regelmessig basis får beskjeftiget seg med aktiviteter de har hatt og har interesse for, sammen med likesinnede.

Personsentrert omsorg

De Hogeweyk i Nederland mangler en systematisk tilnærming til personsentrert omsorg, ifølge Midtbø Kristiansen. Det stemmer nok at de ikke har tatt verktøyene innenfor personsentrert omsorg i bruk, men vi som har vært der flere ganger mener at det vi ser og hører i De Hogeweyk er personsentrert omsorg i praksis. Når det er sagt, har vi de senere årene gjennom implementering av konseptet Bedre Hverdagsliv i langtidshjemmene i Oslo, hatt stort fokus på personsentrert omsorg både i form av undervisning, kursing og utdanning av medarbeidere i både ideologien og tilhørende verktøy. Verktøyene for personsentrert omsorg, som VIPS, Marte Meo, DMC og ICDP benyttes i dag i vårt arbeid og Dronning Ingrids hage er tenkt som en personsentrert organisasjon.

Kompetanse og frivillighet

I artikkelen peker Midtbø Kristiansen på at Nederland har en helt annen tilgang til frivillige enn i Norge, og det stemmer. Allikevel jobbes det i dag systematisk med å rekruttere frivillige til våre langtidshjem og mange av dem har langt på vei lyktes.

Vi ser også at frivilligheten må settes i system og at frivillige må følges godt opp, og vi synes det er en god tanke at frivillige bør få delta i de samme opplæringstilbudene som de faglærte får gjennom Demensomsorgens ABC og lignende. Frivillige er et godt supplement til våre faglærte medarbeidere med tanke på aktivitetstilbud og sosialt fellesskap, men bruk av frivillige skal ikke gå på bekostning av kompetanse og faglig forsvarlighet.

Forskning

Følgeforskning knyttes til etablering av hagebyer i Oslo, både for å kunne dokumentere om dette er en mer egnet driftsform for ivaretakelse av personer med demens, og også for å få klarhet i hvem som best profiterer på denne boformen.

Så er hagebyer for personer med demenssykdom løsningen for en god fremtidig demensomsorg? Vi tror ikke at det finnes kun én løsning for demensomsorgen i Norge, men tenker at tilbud basert på prinsippene som er lagt til grunn i demenslandsby-konseptet, kan være en av løsningene.