Menneskerettigheter og frihet fra overgrep kan ivaretas selv om det ytes humanitær hjelp, skriver Karim Merchant og Ingrid Nyborg ved NMBU. Avbildet: Koordineringsmøte i en leir for internt fordrevne åtte kilometer øst for Herat, Afghanistan.
Menneskerettigheter og frihet fra overgrep kan ivaretas selv om det ytes humanitær hjelp, skriver Karim Merchant og Ingrid Nyborg ved NMBU. Avbildet: Koordineringsmøte i en leir for internt fordrevne åtte kilometer øst for Herat, Afghanistan.

Er et samarbeid med Taliban det rene vanvidd eller den rette veien å gå?

KRONIKK: Mens vi venter på at Taliban skal oppfylle internasjonale menneskerettighetsstandarder, vil det være galt å holde tilbake humanitær bistand. Ren barsk vinter står for døren og humanitære tiltak vil gi livsviktig hjelp og skape tillit hos begge parter.

Afghanistan er fortsatt gjenstand for en polarisert internasjonal respons. Dette blir ytterligere forsterket av at alliansene skifter etter den betingelsesløse tilbaketrekningen av internasjonale styrker, som USA tok initiativet til i forrige måned.

Vestlige givere har fryst alle afghanske midler i utlandet og stilt en rekke krav som må innfris før samarbeid, anerkjennelse og frigivelse av midler kan finne sted.

Kravene er blant annet at Afghanistan ikke må bli et fristed for internasjonal terrorisme, at menneskerettighetene må respekteres (særlig kvinners rettigheter), dannelsen av en inkluderende og representativ regjering, fri adgang for humanitær bistand og mulighet for utenlandske borgere og «utsatte» afghanere til å forlate landet.

Felles interesser mellom Taliban og verdenssamfunnet

Til tross for førsteinntrykkene finnes det en grad av enighet mellom Taliban-regjeringen, som gradvis tar form, og verdenssamfunnet. Begge sider ønsker et relativt stabilt Afghanistan. Begge ønsker å unngå humanitære kriser, forebygge en masseflukt av de beste og høyest utdannede afghanerne (kunnskapsflukt) og treffe tiltak på kort og lengre sikt for å sikre økonomisk stabilitet.

Om kronikkforfatterne:

Karim Merchant er rådgiver for politikk og prosjektutvikling innen humanitær bistand, matsikkerhet og fredsbygging.  Etter mer enn 20 års arbeid i Afghanistan har han kontakter i det politiske miljø, i frivillige organisasjoner og blant frittstående lobbyister. Han underviser i emnet Statsbygging, sikkerhet og utvikling i sårbare og konfliktutsatte stater: Case: Afghanistan i NMBUs masterprogram i internasjonale relasjoner.

Ingrid Nyborg er førsteamanuensis ved Noragric. Hun har spesialisert seg på utviklingen i Sør-Asia etter konflikter og kriser, med fokus på Pakistan og Afghanistan. Nyborg har siden 2005 studert næringsveier i det landlige Afghanistan, med fokus på medvirkningsbaserte metoder og kunnskapsproduksjon i samarbeid med lokale utviklingsorganisasjoner som et eksempel på kapasitetsbyggende forskning.

Begge opplever interne splittelser. Det er splittelse både internt i Taliban-regjeringen i landet som nylig har fått navnet Det islamske emiratet Afghanistan, og i verdenssamfunnet. Begge består av grupper med ulike interesser som skaper uenighet internt.

Verdenssamfunnet og Taliban reagerer fortsatt på samme måte og gir i liten grad uttrykk for fleksibilitet eller et ønske om å lære noe av fortiden selv om Taliban tilsynelatende har beveget seg fremover – om ikke i handling, så i hvert fall i sin retorikk. Men her slutter likhetene.

Reaksjonene fra ikke-vestlige naboer kontra vestlige givere

Ikke-vestlige givere som Kina, Russland, Pakistan, Iran og India har inntatt en mer pragmatisk holdning. Dette skyldes sannsynligvis at de er naboland og dermed påvirkes direkte og umiddelbart av det som skjer i Afghanistan. De kan også innta en mer langsiktig strategisk holdning, siden de ikke hemmes av etablissementets kortsynthet og et internt politisk maskineri som er utformet for å knytte utenrikspolitikk og bistand opp mot løpende bilateral granskning og valgperioder.

Valgperiodene gir mange vestlige givere et tidsvindu på 3–5 år for å nå ambisiøse mål med utgangspunkt i politikk og utviklingsrammer som bygger på antakelser. De ikke-vestlige giverne deltok ikke bare i omfattende konsultasjoner med representantene for Taliban på fredssamtalene i Doha, men inviterte dem også til sine egne hovedsteder og ble de første til å ha direkte dialog med med Talibans styringsstruktur.

Påbudene som utstedes av Taliban-regjeringen i Kabul, tolkes forskjellig fra landsdel til landsdel, på landsbygda og i byene.

Enkelte har erkjent at det er viktig for vestlige givere å stille betingelser for sitt engasjement, men har allerede begynt å reagere på Talibans bekymringer for bistand og økonomisk støtte.

Verdenssamfunnet har imidlertid en felles interesse av å holde alle aktørene noenlunde samlet slik at de tvinges til å samarbeide om å håndtere den forestående migrasjonstoppen, tilsvarende den vi så i Syria i 2015. Verdenssamfunnet er også bekymret for at det som fremstår som Talibans seier over USA, skal gi grobunn for økt ekstremisme og terrorisme andre steder i verden.

I tillegg frykter man også økt opiumsproduksjon, selv om Taliban-regjeringen for øyeblikket har forbudt dyrking av opiumsvalmuen.

Taliban dårlig rustet for makt

Hva angår Taliban, så var de ikke helt klare til å overta styringen av Afghanistan i midten av august. Taliban hadde gått med på å ikke innta hovedstaden på to uker, så lenge diskusjonene med president Ghanis regjering og andre sentrale afghanske maktpersoner pågikk. Da president Ghani plutselig og uten forvarsel flyktet den 15. august, og de afghanske sikkerhetsstyrkene rundt Kabul da gikk i oppløsning, lå alt til rette for en enda raskere seier enn forventet.

Selv om Taliban hadde fått på plass et slags opprørsstyre på landsby- og distriktsnivå (som ble støttet av et mindretall av de konservativt ledede områdene, som et bedre alternativ til den sittende afghanske regjeringen), hadde Taliban nå byttet ut en Kabul-sentrert toppstyrt regjering som var så godt som usynlig i distriktene. De kjempet for å kunne kunngjøre en overgangsregjering og klarte langt fra å oppfylle givernes forventninger og krav.

Siden Taliban kom til Kabul, har det blitt klart at det allerede er interne splittelser i regimet. Det er uenighet om hvordan makten og krigsbyttet skal fordeles. Påbudene som utstedes av Taliban-regjeringen i Kabul, tolkes forskjellig fra landsdel til landsdel, på landsbygda og i byene. På sin side tar den afghanske befolkningen også til motmæle og protesterer, både i byene og ute på landet, men på landsbygda skjer dette med større forsiktighet.

Interne splittelser i Taliban

Dagens ledere i Taliban har løpende forbindelser med mange internasjonale aktører. De siste par årene har disse forbindelsene blitt dyrket gjennom direkte møter og i fredssamtalene i Doha. Taliban søker legitimitet hos verdenssamfunnet, men på sine egne vilkår. Selv om Taliban i sin retorikk imøtekommer en del av de vestlige givernes krav, gjør balansegangen mellom disse kravene og interne splittelser at det går tregt å få tatt beslutninger.

Dette ses igjen i den ufullstendige listen over regjeringsmedlemmer som nylig ble offentliggjort. Ministerpostene skal fordeles ut fra fraksjoner og hierarki, akkurat som i den afghanske overgangsregjeringen verdenssamfunnet fikk på plass i 2001–2003.

Det er mange spørsmål, for eksempel den manglende respekten for kvinners rettigheter og det fortsatte samarbeidet med andre terrororganisasjoner, som er langt fra å bli løst. På en del av disse punktene vil det være umulig å oppnå noe kompromiss så lenge et totalitært hybridregime basert på teologiske prinsipper sitter.

Humanitær hjelp kan bygge tillit

På sin side er vestlige givere gradvis i ferd med å fire på sine ufravikelige krav om bevis på at Taliban har forandret seg. Noe av denne holdningsendringen skyldes kraftig lobbyvirksomhet fra FNs side i lys av den overhengende humanitære krisen som har bygget seg opp i løpet av de siste årene, og som bare ble forverret av covid-19-pandemien og frysingen av bistandsmidler til Afghanistan.

I realiteten er det relativt stille i mesteparten av Kabul, og på landsbygda synes kampene å ha avtatt; bøndene tilpasser seg en situasjon der de har én mindre utfordring i livet.

I likhet med mange lokale og internasjonale frivillige organisasjoner har FN bygget opp et lokalt kontaktnett som har gjort det mulig å få ut humanitær hjelp, som et tillitsbyggende tiltak overfor Taliban. Dette vil forhåpentligvis gjøre det mulig for FN og andre ikke-statlige aktører å fortsette sin livsviktige bistand til helsevesenet, utdanningssektoren og landbruket.

Menneskerettigheter og frihet fra overgrep kan ivaretas selv om det ytes humanitær hjelp. Humanitær hjelp kan faktisk brukes som et tillitsbyggende tiltak mellom de to partene og gi FN og sivilsamfunnet anledning til å støtte menneskerettighetene i praksis ved å bidra til helse og utdanning, og til å få landbruket i gang igjen og dermed øke matsikkerheten.

Bruk bistand som inngang til helse, utdanning og menneskerettigheter

Selv om media generelt skaper et inntrykk av totalt kaos i landet, har det meste av medienes dekning fokusert på flyplassen i Kabul og de påfølgende protestene rundt om i byene. I realiteten er det relativt stille i mesteparten av Kabul, og på landsbygda synes kampene å ha avtatt; bøndene tilpasser seg en situasjon der de har én mindre utfordring i livet.

Vi bør ikke legge sten til byrden og holde tilbake den humanitære bistanden nå som nok en barsk vinter står for døren. Vi bør i stedet se på den humanitære bistanden som et tillitsbyggende tiltak for begge parter. Vi bør bruke bistanden som en inngang for å øke vår støtte innen helse, utdanning og landbruk og for å presse frem livsviktige innrømmelser på menneskerettighetsområdet.

LES OGSÅ:

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding på denne kronikken. Eller spørsmål, ros eller kritikk til Forskersonen/forskning.no? Eller tips om en viktig debatt?

Powered by Labrador CMS