Siden den venstreorienterte presidenten Hugo Chávez’ bortgang i 2013, har Venezuela vært rammet av en dyp økonomisk og politisk krise.

Nicolás Maduro, daværende utenriksminister til Chávez, ble valgt som president i samme år. Maduros regjering anklager den høyreorienterte opposisjonen for å stå bak et komplott for å skade landets økonomi og kaste regjeringen ved hjelp av vold og internasjonalt press. Samtidig hevder opposisjonen at regjeringen er illegitim og har ført landet i en udemokratisk retning.

Norge tilrettelegger for samtaler

Fredag 13. august 2021, etter nesten to år uten konstruktiv kontakt, kom den venezuelanske regjeringen og opposisjonen tilbake til dialogbordet. Denne gangen skal samtalene foregå i Mexico, og Norge fortsetter som tilrettelegger for samtalene mellom partene. Men hvorfor denne nye dialogen mellom opposisjonen og regjeringen nå? Og hvilke nye momenter gir håp om at partene endelig skal lykkes med en fremforhandlet, politisk løsning?

I løpet av de siste fem årene har det vært flere forsøk på å forhandle frem en løsning på den dype, politiske konflikten i Venezuela, uten at noen av disse har ført til konkrete resultater. De to siste årene har vi studert de ulike forsøkene på tilrettelagte fredssamtaler for den venezuelanske regjerningen og opposisjonen siden 2015. Studien bygger på intervjuer med sentrale politiske, akademiske og religiøse aktører samt aktører fra sivilsamfunnet i Venezuela. De har alle hatt direkte eller indirekte relasjon til dialogsprossesene de siste fem årene.

Både nasjonalt og internasjonalt sirkulerer to svært ulike tolkninger av hva som egentlig utspiller seg i Venezuela, dermed har vi vært opptatt av å intervjue både opposisjonelle politikere, medlemmer av regjeringen, en tidligere ministrer, regjeringsstøttede aktører og opposisjonsstøttende aktører. Vi har besøkt det kriserammede landet flere ganger de to siste årene for å gjennomføre intervjuer og samle inn empiriske materiale.

Fastlåste posisjoner, skepsis og mangel på vilje

De midlertidige funnene fra vår studie viser at én av grunnene til at man ikke har lyktes i de tidligere dialogene, kan være at partene ikke har vært innstilte på å nærme seg hverandre under samtalene. De har i stedet troppet opp med fastlåste posisjoner og betingelser til motparten.

Partene anklager hverandre også for å ha egne, underkommuniserte agendaer og interesser. Vi fant at skepsisen til dialog var noe mer markant blant de ikke-politiske informantene i studien. Noen av dem hevdet at henholdsvis regjerningen og opposisjonen i Venezuela ønsket forhandlinger hver gang de selv var i en svak posisjon. Disse informantene mente at forhandlingsprosessen tillot den svake part å komme i posisjon og få markert politiske agendaer som de ikke hadde intensjon om å løse via dialog.

I tråd med dette var det flere som hevdet at president Maduro ikke hadde vilje til reelle forhandlinger, fordi hans regjering ikke hadde noe vesentlig å tape.

Andre hevdet at den delen av opposisjonen som støtter den tidligere presidenten for nasjonalforsamlingen, og selvutnevnt president i Venezuela, Juan Guaidó aldri har vært i stand å forhandle med regjeringen, grunnet intern splittelse og den svake posisjonen opposisjonen har i befolkningen.

Tre nøkkelfaktorer for hvorfor partene møtes nå

Så hvordan kan man tolke den nye dialogsrunden i Mexico i lys av disse funnene? Vår tolkning er at timingen for den nye dialogen henger sammen med disse tre faktorene:

1. Svak opposisjon

Siden 2015 har USA innført strenge, økonomiske sanksjoner mot Venezuelas oljeindustri og sentralbank, samt konfiskert Citgo, som er det venezuelanske oljeselskapet i USA. I en rapport fra det amerikanske Center for Economic and Policy Research i 2019, kom det frem at de økonomiske sanksjonene mot Venezuela har forårsaket 40 000 dødsfall grunnet mat- og medisinmangel i landet.

Landets økonomiske kriser forverret seg i 2019 da Storbritannia valgte å holde tilbake 14 tonn gull som utgjør omtrent 15 prosent av Venezuelas valutareserver i The Bank of England. Konfiskeringen av Venezuelas oljeselskap i USA og deler av landets sparepenger har uten tvil rammet Maduros regjering og dens mulighet til å styre landet. Men mange av dem vi har intervjuet, også de opposisjonsvennlige informantene, er av den oppfatning at også opposisjonen, ledet av Juan Guaidó, har blitt medansvarlig for deler av den økonomiske krisen landet opplever i dag, og at dette har svekket deres posisjon.

2. Det kommende valget

Den andre faktoren er det kommende valget for guvernører og ordførere i år. Guiadó og opposisjonen han leder har nektet å delta i valg siden 2018, fordi de mener de ikke har noen garantier for rettferdige valg.

I desember 2020 mistet Guaidó kontrollen over nasjonalforsamlingen etter at opposisjonen valgte å ikke delta i valget. Dette har ført til at EU, som har hatt en noe en mer konstruktiv tilnærming, i begynnelsen av året sa at den ikke lenger lovlig kunne anerkjenne Guaidó som Venezuelas president etter at han mistet sin stilling som parlamentarisk leder.

USA har vært den viktigste støttespilleren til opposisjonen. De har innført en rekke økonomiske sanksjoner mot Venezuela siden 2018. Med Donald Trump ute av Det hvite hus og et USA som er mindre radikal i sin tilnærming til landet, har opposisjonen ikke annet valg enn å forhandle om rammene på det kommende valget for å komme i posisjon. Det er noen opposisjonspolitikere som ikke kan delta i et eventuelt valg fordi de enten er i eksil eller siter i fengsel. Opposisjonen ønsker garantier for å kunne delta i det kommende valget, som de mener kan få dem i maktposisjon.

3. Det politiske landskapet i Latin-Amerika

De siste tre årene har det skjedd endringer i innflytelsesrike land i Latin-Amerika hvor det tidligere var høyreorienterte regjeringer som i utgangspunktet støttet den venezuelanske opposisjonen, til nå å ha mer venstreorienterte regjeringer som har trukket sin støtte til opposisjonen.

Mexico, Argentina og Peru er tre av land som har fått nye regjeringer. Mexico var en av de første landene som ikke anerkjente Guaidó og er nå vertskap for den pågående dialogen. Den nyvalgte presidenten i Peru, Pedro Castillo, har trukket landet sitt ut av Lima-gruppen, som for et par år siden besto av flere høyreorienterte land i Latin-Amerika og var en viktig støttespiller for den venezuelanske opposisjonen. Chile og Colombia, som tidligere var aktive støttespillere for den venezuelanske opposisjonen, har de siste årene måttet håndtere interne, sosiale konflikter. Det samme har skjedd med Brasil, hvor det forventes at ekspresident Lula da Silva kommer til makten neste år. Dette politiske landskapet kompliserer situasjonen for Venezuelas opposisjon, som er avhengig av eksterne støttespillere.

Forholdene ligger bedre til rette

Det gjenstår å se om partene gjentar mønsteret fra de tidligere dialogrundene. Da har partene trukket seg fra samtalene og anklaget hverandre for ikke å ønske å løse konflikten via dialog.

Den undertegnede intensjonsavtalen og partenes holdninger i de nye innledende samtalene i Mexico, kan tolkes som at forholdene ligger bedre til rette enn tidligere.

Det gir håp.

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap