Ottar Brox, som døde fredag 16. februar, var i over 50 år en av de viktigste skikkelsene i norsk samfunnsvitenskap. 

Hans faglige bakgrunn var variert og mangefasettert. Han var i utgangspunktet sivilagronom, men tok dr.scient-graden i bygdesosiologi ved Norges landbrukshøgskole i 1970. Det var imidlertid i antropologien, inspirert ikke minst av Fredrik Barth, han hentet sine viktigste faglige inspirasjonskilder , i hvert fall i de første årene. 

I 1972 ble han professor i sosiologi ved Universitetet i Tromsø, men ved et tverrfaglig institutt for samfunnsvitenskap. Fra 1984 hadde han tilhold i Oslo, mest på NIBR (By- og regionforskningsinstituttet).

Lenge var altså Brox vel så mye antropolog som sosiolog. Ikke minst var feltarbeidet ofte hans foretrukne metode. I ettertid så han til og med de fire årene på Stortinget (1973-77) som et feltarbeid. Likevel var han medlem i Norsk sosiologforening, og hyppig gjest på foreningens årlige og i perioder sagnomsuste vinterseminar. Han ble i 2000 den niende som mottok foreningens hederspris.

Vekten han la på feltarbeid reflekterte også Brox’ insistering på at verden måtte studeres fra perspektivet til dem som for eksempel var gjenstand for politikkutforming, best illustrert gjennom hans favorittema: Lokale tilpasninger til materielle, praktiske og politiske omstendigheter. Det var slik han kom på sporet av det gapet i virkelighetsforståelse som eksisterte mellom den politiske strategien for å modernisere Nord-Norge på den ene siden, og hvordan folk lokalt foretrakk å skaffe seg et levebrød på den andre siden. 

Den politiske strategien stakk kjepper i hjulene på kystbefolkningens rasjonelle tilpasninger, var budskapet i gjennombruddboka «Hva skjer i Nord-Norge?» (1966). Senere hamret han inn dette budskapet i kronikk etter kronikk, og også i bok etter bok. 

Flere av de senere bøkene om temaet, blant annet «Kan bygdenæringene bli lønnsomme?» er nok faglig sett like gode som klassikeren fra 1966, men det er «Hva skjer i Nord-Norge» som først og fremst er blitt stående, fordi perspektivet var så friskt. Det representerte en helt ny måte å tenke på. I tillegg kom boka på et gunstig tidspunkt. Den både reflekterte og initierte den «grønne» populismen i slutten av 60- og begynnelsen av 70-årene.

Det var kystbefolkningens lokale tilpasninger på Senja som var den primære interessen, og utgangspunktet for hans faglige engasjement. Lars Mjøset peker på at Brox selv under et feltarbeid i Chile endte opp med å se etter ting som lignet på Senja. For Brox skulle samfunnsvitenskapen tjene et praktisk siktemål: Det gjaldt å forstå hvordan folk ordner seg under ulike omstendigheter, og identifisere hvordan bestemte politiske endringer kan skape tilpasninger som legger seg på tvers av politikkens intensjon. 

Han var en mester i å identifisere de utilsiktede bivirkninger som følger av mangelfull kjennskap til mekanismene i lokalsamfunnet.

Ved siden av et imponerende antall kronikker og debattinnlegg, var det i den samfunnsfaglig inspirerte debattboka Brox kom best til sin rett. Vekten på politikk og polemikk på den ene siden, og faglighet på den andre siden, kunne variere fra bok til bok. En av de beste,« Jeg er ikke rasist, men…» (1991) er tydeligere forankret i samfunnsvitenskap enn flere av de mer rendyrkede debattbøkene, men også her er ambisjonen politisk: Den «skismogenetiske» logikken som preger innvandringsdebatten gjør oss alle litt dummere, til skade ikke minst for venstresiden.

Noen av de mer typiske debattbøkene har et litt annet preg. Det gjelder for eksempel «Ta vare på Norge!» (1988) og «Norge mot tusenårsskiftet» (1994). Dette er bøker som nok bæres oppe av en overordnet idé, nemlig å vise hvor vellykket det sosialdemokratiske prosjektet tross alt har vært. Men bøkene er satt sammen av brokker fra en rekke ulike saksfelt, noe som gjør at de bare så vidt henger sammen som bøker. Likevel er det noe å hente nesten på hver side, enten det er noe man lærer, noe som får en til å se en sak fra en ny synsvinkel, eller noe å provoseres over.

Selv kjente jeg ikke Brox spesielt godt, selv om jeg traff ham flere ganger i faglige sammenhenger, ikke minst på vinterseminaret. Det var oppløftende, jeg kan ikke formulere det annerledes, å tilbringe en time eller to rundt et bord i hans kraftfelt. 

Ikke bare merket man hans faglige kapasitet og skarpe intellekt, men også hans avvæpnende humor og uimotståelige selvironi. Både latteren og det generelt gode humør lå igjen rundt bordet lenge etter at han selv hadde fartet videre. 

Hans betydning for både norsk sosiologi og samfunnsvitenskap, så vel som for den opplyste offentlige debatt, kan knapt overvurderes. At han i tillegg hadde et raust, oppmerksomt og humørfylt vesen, var en bonus for alle dem som var så heldige å befinne seg i hans tid og i hans sirkler.