For en stund siden ble jeg medlem av Facebook-gruppa Gamle Steinberg skole.

Skolen er revet for mange år siden, men fikk nytt liv på Facebook. Det vil si: det var sånn det begynte – en sosial samlingsplass for oss som gikk på gamleskolen.

Ganske fort forandrer gruppa seg fra Hei på deg og Hvilket årskull var du? til det den har blitt i dag: en lokalhistorisk minnebok for et lite tettsted i Buskerud. I dag er gruppa et mangfold av historier, minner, bilder og fakta – som til sammen forteller lokalhistorie på en helt ny måte, med helt nye forfattere.

Tradisjonelt har bygdehistorien blitt skrevet av historikere på oppdrag av kommunen. Og oftest handlet bøkene om den offisielle bygda: om ordførerne, hjørnesteinsbedriftene, de kjente forfatterne og kunstnerne, de lokale heltene fra verdenskrigen, de store begivenhetene.

På Facebook-gruppa handler det om wienerbrøda til a’Ella på kafeen, om hvem som var med i kranselaget da butikken nerrafor ble åpna, om lokale band og deres korte eller lange karriere, om hvem som bodde i hvilke hus og om fiskebilen og hva vi kjøpte av den.

Det er de små historiene om de vanlige menneskene, som til sammen blir historia om ei bygd i stor endring.

Steinberg – stasjon og oppslagstavle

Steinberg er et lite tettsted med 1000 innbyggere sør i Buskerud, midt i mellom Hokksund og Mjøndalen (eller mellom Kongsberg og Drammen for dere som trenger større sveip). Før i tida hadde vi tre butikker, en kiosk, posthus, kafé, stasjon med billettsalg, festlokale, avholdslosje, fotballbane og oppslagstavle.

Nå er det bare fotballbanen og oppslagstavla igjen.

Butikkene er for lengst nedlagt og folk reiser til Buskerud Storsenter og Gulskogensenteret. Folk tar toget til jobber i Drammen og Oslo, men uten venterom og billettkjøp.

Gylne tider

Det er historie i menneskehøyde som fortelles. Medlemmene av gruppa legger ut bilder i fleng. En av deltakerne henter bilder fra Eiker arkiv, mens vi andre finner bilder i skuffer og album.

Det er godhistoriene som dominerer. Nostalgien får mest plass. Husker dere? Ja, vi husker hvor fint det var.

Men det gis også plass til mer tradisjonell historiefortelling: om tømmerfløtinga og cellulosefabrikkene langs Drammenselva, om redskaper og arbeidsfolk, om hvem som jobba hvor med hva.

Nye fakta legges fram. Folk fra Steinberg har alltid blitt kalt bosselendinger, og det har mange av oss trodd var enten fordi folk hadde mange barn og/eller mange kaniner. Nå vet vi at det stammer fra vikingtiden. Om vinteren la vikingene skipene sine i boser, det vil si under tak og en busse var et krigsskip.

I tillegg til at Facebook-gruppa har gitt oss vikingblod, har vi også funnet nye slektninger, bortkomne klassekamerater og glemte minner.

Nyttig for forskere

Også forskere har sett nytten av å bruke Facebook til å hente inn informasjon om lokalhistorie.

Forskere ved NIKU utarbeider nå kulturhistoriske analyser av Rjukan og Notodden. Kommunene søker om verdensarvsstatus, og forskerne skal bidra til planer for hvordan en slik status kan kombineres med utvikling, økt turisme og bevarelse av unik kulturhistorie.

Hydros historie på Rjukan er allerede godt dokumentert, bygdehistorien er skrevet. Men når forskerne er ute i bymiljøet og lurer på historien til de små byggene, kommer de offisielle historiene til kort. Derfor opprettet NIKU Facebook-gruppene Kulturarv på Rjukan og Kulturarv på Notodden, ifølge avdelingsleder Kari Larsen. Her kan de stille lokalbefolkningen viktige spørsmål og få opp engasjementet for lokalkunnskap, kulturminner og en mulig verdensarvstatus.

Ifølge Larsen har de også koblet seg på lokale Facebook-grupper som skriver om oppvekst og minner fra det to stedene. Vanlige folk forteller sin lokalhistorie, forskerne observerer, spør, deler og lærer.

Nytt og spennende kildemateriale

Det er ikke bare steinberginger som har funnet ut at Facebook er godt egnet til å samle og skrive lokalhistorie.

Visstnok finnes det lignende grupper for både Nesodden og Bøler i Oslo. Noen er åpne, som Gamle Steinberg skole, mens andre er stengt for andre enn medlemmene.

Nye medier gir nye muligheter og bruksmåter. Web ga slektsforskningen et løft. Sosiale medier har gitt oss enda større mulighet til skape sammen gjennom samtaler. Det muntlige får sin plass i det skriftlige. Samtalestrømmen og bildedelingene blir til sammen viktig lokalhistorisk dokumentasjon.

Nyere norsk historieskriving har hatt en understrømning som har brukt muntlige kilder til å skrive historie nedenfra. Edvard Bull d.y. var foregangsmannen på 50-tallet. Han og andre historikere intervjuet enkeltpersoner om deres livshistorier og erfaringer. Målet var en mer demokratisk historieskriving og å belyse de store begivenhetene gjennom enkeltpersonenes opplevelser av dem.

Også norske kulturhistorikere samler på folks minner. Norsk folkeminnesamling på Universitetet i Oslo gjorde store innsamlinger i 1964, 1981 og 1996 gjennom lokalhistorielag og NRK. Resultatet var 4600 livsfortellinger og nye vitenskapelige kilder.

Den store forskjellen til Facebookgruppa Gamle Steinberg skole er at her er det hverken forskere eller kommunale initiativ som startet ballet. Det var en utflyttet steinberging som ville dele barndomsminner og utveksle historier. Hun startet en Facebookgruppe og skapte 312 historefortellere.

Denne nye typen historiegrupper i de sosiale mediene kan tilføre forskere unik informasjon og viktig kunnskap om nyere historie og kultur.

I likhet med andre typer historieskriving mangler noen perspektiver. De som falt utenfor er ikke på plass med sine stemmer. Ei heller historiene til de tyrkiske fremmedarbeiderne som kom flyttende til Steinberg og begynte å jobbe på sementfabrikken. Men det er kanskje bare et spørsmål om tid. Terskelen er lavere til Facebook enn til historikernes kontorer.

Ny kampsak på Facebook

De eldre mennene på Steinberg pleide lenge å samle seg ved oppslagstavla nede ved stasjonen. Der sto de i timesvis og snakket om været og fortida. Kvinnene hadde lignende forum i syklubben.

Nå snakker vi på andre plasser, men effekten er den samme. Historia oppsummeres, bearbeides og videreføres. Fordelene med Facebook er at det er mer tilgjengelig og mer varig enn praten under tavla og rundt bordet.

Nå har gruppa Gamle Steinberg Skole tatt en ny vending. Jernbaneverket og NSB vil legge ned Steinberg stasjon. Dermed kaster fellesskapet seg over gruppa Bevar Steinberg Jernbanestasjon, og aksjonerer med underskriftskampanje og brev til politikerne .

Vi er mange, og vi har nå felles forum og møteplass. De kan bare våge seg å stenge Steinberg stasjon.