Flere har skrevet under på oppropet om å blant annet ta ned statuen av Winston Churchill. Denne debatten gir oss en mulighet til å reflektere over monumenthistorien, motivene bak oppføringer av statuer, hvem som sto bak og finansierte dem, og om de som blir ekskludert, skriver kronikkforfatteren.
Flere har skrevet under på oppropet om å blant annet ta ned statuen av Winston Churchill. Denne debatten gir oss en mulighet til å reflektere over monumenthistorien, motivene bak oppføringer av statuer, hvem som sto bak og finansierte dem, og om de som blir ekskludert, skriver kronikkforfatteren.

Statuer i kampen mot rasisme:
Å fjerne statuer endrer ikke historien, men hvordan vi velger å minnes den

KRONIKK: Kritikerne mot fjerning av statuene bommer på et vesentlig punkt: De stiller ikke spørsmål om hvem som ønsker statuene fjernet og hvorfor de fremmer forslaget.

Publisert

I løpet av de siste fem årene har det i USA blitt stadig mer aktuelt å fjerne statuer av kjente personligheter i amerikansk historie som står oppført og æres i byens gater og plasser som vitnesbyrd på nasjonens storhet, men som også symboliserer rasistisk tankegods.

I mange tilfeller er de fjernet som en følge av offentlige folkevalgte beslutningssystemer, men hendelser slik som nå med drapet på afroamerikaneren George Floyd i Minneapolis den 25. mai 2020 viser at også bred folkelig politisk aktivisme er en legitim vei for å fjerne uønskede statuer i det offentlige rom.

Etter å ha fulgt utviklingen gjennom en rekke år som kulturarvsforsker på dette emnet slår det meg hvor lite en norsk kritisk offentlighet har reflektert over vår hjemlige mørke kulturarv forbundet med statuer av historiske personer i offentlige rom, ikke før begivenhetene der ute står på vår egen dørterskel.

På en måte har Black Lives Matter-bevegelsen banet veien for politiske myndigheter i USA og i Europa til nå å ta et grep for å holde tritt med tiden, som må sies å være overmoden.

Statuekrigen

Dagens debatt om statuer med et rasistisk symbolinnhold er som kulturarv en forlengelse av en lenge pågående asymmetrisk kulturkamp i den vestlige verden der undertrykte kulturer slår tilbake på den dominerende hvite kulturen og makten i samfunnet.

På et grunnleggende nivå handler «statuekrigen» også om et kulturarvspolitisk skille mellom konservative versus reformvennlige synspunkter på hva kulturarv er og vil kunne brukes til for samfunnets beste. Det er i et slikt lys vi kan forstå debatten i Norge.

I Norge reises nå spørsmålet om statuer med rasistisk symbolinnhold, eksemplifisert med statuene av sir Winston Churchill og Ludvig Holberg i Oslo, bør fjernes eller om de skal bli stående. Debatten har mange skygger, selv om den på overflaten virker polarisert ut ifra et «bli stående eller fjerne»-synspunkt.

Statuer med en mørk historie gir lærdom

Fra et bevaringssynspunkt legges det vekt på at det er lyse og mørke sider ved alle lands historie. Også for de historiske personene som blir hyllet, og at fjerning av statuer og kulturarv som er bærere av et rasistisk symbolinnhold dermed er et lite realistisk prosjekt fordi det omfatter så mye av vår historie.

Fjerning av statuer endrer ikke på historien, uttalte Yngve Kvistad i et debattinnlegg i VG nylig. Å ville bevare statuene blir slik sett en kamp for å bevare hva vi kan lære av historien, en historie som vi må leve med på godt og vondt. Hva denne historiske lærdommen består av og for hvem utdypes for øvrig ikke i dagens debatt.

Historikeren Øystein Sørensen fremhever at vi ikke skal dømme fortiden ut ifra vår egen tid og at trangen til å fjerne, kan tas ut til det absurde dersom vi gjør det, men her mener jeg det blir nødvendig å skille mellom historie og minne. Å fjerne statuer endrer ikke historien, men det endrer hvordan vi velger å minnes historiske personer som trekkes frem og æres på pidestaller i offentlige rom ut ifra hvordan de representerer forbilledlige holdninger og karaktertrekk, ideologier og verdensbilder.

Kulturarv som forties

Å glemme eller fortie en mørk kulturarv, for eksempel fra den andre verdenskrigen, kan også være en effektiv kulturarvsstrategi når fortiden blir for vanskelig å håndtere fordi den er vond og konfliktfull. Men fortielse har en bakside, slik vi nå ser i debatten om statuene.

Kritikerne mot fjerning og for bevaring bommer nemlig på et vesentlig punkt: De stiller ikke spørsmål om hvem som ønsker statuer fjernet og hvorfor forslaget fremmes.

Spørsmålet om hvem som blir ekskludert, undertrykket og krenket, og mer prinsipielt om hvordan systematisk rasisme og Norges historie og kulturarv også er en del av europeisk kolonihistorie har vært fraværende i den norske debatten om statuene. Dersom Norges del i kolonihistorien og slavedriften underkjennes og forties, blir også statuene «hvitvasket», det vil si rensket for det ubehagelige.

Statuene står i offentligheten som en hyllest til de «gode» og beundringsverdige handlingene disse hvite personene utførte, men fordekker samtidig de rasistiske handlingene forbundet med dem. Det rasistiske forsterkes også av mangelen på statuer som representerer urbefolkninger eller POC (People of Color) i det offentlige rom.

Et vesentlig aspekt ved debatten som dermed forties er hvordan systematisk rasisme er nedfelt i «vår felles» kulturarv og blir vedlikeholdt ved deres tilstedeværelse og stadige påminnelse i det offentlige rom.

Det er med et slikt utgangspunkt vi må forstå synspunkter om å omplassere statuer fra offentlige plasser til museer og andre tilsvarende kritiske kontekster, og hvorfor demonstranter i Europa og i Amerika selv tok til gatene og fjernet statuer med et rasistisk symbolinnhold.

«Primitivt»

I en reportasje i TV 2 nyheter bruker flere politikere uttrykk som tull og idioti og fordømmer forslaget om å omplassere statuer. Byrådsleder i Oslo Raymond Johansen sier likefrem i samme reportasje at «bråket rundt statuene tar fokuset bort fra rasismedebatten». Fremskrittspartiets leder Siv Jensen og innvandringspolitisk talsperson for samme parti Jon Helgheim skriver i NRK Yrting at det er feil å «angripe kunst og statuer» og advarer mot faren ved å kalle alt rasisme. Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre går så langt som å kalle det et «primitivt utslag å skulle rive den type statuer ned».

Fremfor å ta synspunktene på alvor og inkludere dem skapes det dermed et skille mellom «vår» og «deres» kulturarvsforståelse som forsterker konflikter istedenfor å bidra med å løse dem.

Fra et rasediskriminerende synspunkt blir de sterke synspunktene om bevaring, som de politiske utsagnene ovenfor er eksempler på, en hvit privilegert «arm-chair»-posisjon. Urettferdigheten rammer nemlig ikke oss selv direkte fordi undertrykkelsen er ikke følt på kroppen og rasismen er ikke din og min hverdag.

Hvem sin kulturarv blir forvaltet?

Byantikvar Janne Wilberg i Oslo kommune sier til Dagsavisen: «Vi kan ikke fjerne det vi ikke liker. Det er viktig med spor av historien, også de ubehagelige delene av historien». Hun sammenligner den norske debatten med Talibans fjerning av Buddha-statuer i Afghanistan.

Det er en sammenligning som mangler kontekst, for dagens debatt og det religiøse motivet og ødeleggelsene av statuene under krigshandlingene i Afghanistan er vesensforskjellige.

«Bokbrenning» og «billedstorming» er andre assosiasjoner som er brukt i debatten der argumenter om fjerning og omplassering av statuer med et rasistisk symbolinnhold forstås ensbetydende med historieforfalskning og sensur. De er minst to innvendinger mot et slikt syn.

For det første, å fjerne kulturminner, slik som en historisk statue, er nødvendigvis ikke så kontroversielt. Til enhver tid er fordums statuer fjernet og endog ødelagt uten at de blir oppfattet mindre som kulturarv av den grunn. Vurderinger om hva som skal bevares og fjernes tas også hver dag av den offentlige kulturminneforvaltningen. Museene er fulle av gjenstander som vitner om en veletablert relokaliseringspraksis der gjenstandene er tatt ut av sin opprinnelige kontekst, hvilket i seg selv er en omfattende historie om konflikter, undertrykkelse og nasjonal selvhevdelse.

For det andre, fremfor å oppfatte utsagnene som sensur kan en jo også oppfatte dem som et innspill i byplanleggingen, en posisjon Byantikvaren selv utøver. Det forunderlige med dagens debatt om statuene er at tematikken fra de som ønsker statuene omplassert eller fjernet ikke har blitt tatt inn i planleggingen av kunst i offentlige rom tidligere. Her ligger en oppgave for fremtidens byplanlegging og de ansvarlige i planleggingen av disse statuene å inkludere ulike grupper i en prosess som leder frem til formingen av offentlige rom for alle.

Vi kan tenke i nye retninger

I vår monumenthistorie gir statuer av historiske personer som hylles på sokler uttrykk for en æra fra de to forutgående århundrene som i dag er passé. Statuedebatten gir oss en mulighet til å reflektere over monumenthistorien, motivene bak oppføringer av statuer og deres funksjon for fremtiden, hvem som sto bak og finansierte dem, og om de som blir ekskludert.

Statuedebatten åpner også for å tenke i nye retninger. Perspektiver som anti-monumentalismen, en ikke-autoritær bred folkelig monumentbevegelse representert ved for eksempel Jochen Gerz’s monumenter imot fasisme og rasisme fra overgangen til 1990-tallet, vitner om nye måter å minnes en mørk fortid på som appellerer til folk i dag.

Etter begivenhetene i Bristol foreslo kunstneren Banksy å lage en ny statuekonstellasjon som inkluderte både den gamle statuen av slavehandleren Colston og demonstrantene som rev ned statuen. Det kunne bygge en bro mellom en mørk kulturarv og fremtidens generasjoner.

Et annet godt eksempel er statuen av Danuata Danielsson i Växjö, Sverige; en kvinne som ble foreviget i sin positur da hennes veske traff en neo-Nazi demonstrant som marsjerte forbi.

Den massive folkelige mobiliseringen mot systematisk rasisme er et sterkt signal om at det nå er på tide å utforme en ny monument-tradisjon. En tradisjon som anerkjenner et felles verdigrunnlag som er forankret i dagens mangfold av befolkningen og som peker fremover mot et inkluderende fellesskap.