Det er fristende å tenke på katastrofer som noe som eksisterer i egne bobler, men katastrofer oppstår ikke i vakuum. Katastrofer utløses av vår manglende evne til å håndtere endringer, skriver Kine Aurland-Bredesen.
(Foto: Lise Åserud / NTB scanpix)
Koronapandemien:
Hva kan vi lære fra krisene som har rammet oss tidligere?
KRONIKK: Det er ikke koronakrisa i seg sjøl som avgjør om den utvikler seg til å bli en katastrofe, men hvor sårbart samfunnet vårt er i møte med kriser.
Verden er i dag i de tidlige stadiene av det som kan være den mest dødelige pandemien de siste 100 årene. Vi veit ennå ikke om det endelige dødstallet i Norge vil kunne måles i tusener eller hundretusener.
Hva vi gjør nå, og hva vi gjør den nærmeste tida vil være med på å avgjøre om denne krisa vil utvikle seg til å bli en katastrofe.
Hvordan oppstår en katastrofe?
Det er fristende å tenke på katastrofer som noe som eksisterer i egne bobler, men katastrofer oppstår ikke i vakuum. Katastrofer utløses av vår manglende evne til å håndtere endringer.
I samfunnsvitenskap er det vanlig å skille mellom farer, kriser og katastrofer. En fare er ei ulykke som ikke har inntruffet, som for eksempel fare for gasslekkasje eller fare for spredning av virus. Når en fare realiseres, og viruset starter å spre seg, står samfunnet overfor ei krise. Kriser truer samfunnet og krever umiddelbar respons i et usikkert miljø.
Katastrofer er kriser med en dårlig slutt.
Hvor sårbart er samfunnet vårt?
Det er ikke krisa i seg sjøl som avgjør om en katastrofe utvikler seg eller ikke, men hvor sårbart samfunnet vårt er i møte med kriser.
Sårbarheten til samfunnet er avhengig av en rekke ting som økonomi, kvalitet på institusjoner, kultur og samfunnets oppbygning. Høy inntekt og økonomisk vekst er en buffer i krisetider, og bidrar til å dempe omfanget av en katastrofe. I tillegg er demokratiske styresystemer og godt fungerende institusjoner med på å redusere sårbarheten.
Det høres jo lovende ut for et land som Norge, men alle samfunn er sårbare, også oss. Det var en av flere dyrekjøpte lærdommer etter 22. juli, som avdekket alvorlige mangler i Norges beredskap og evne til å håndtere kriser.
Norge må investere i beredskap
Kriser følger ikke vår kunstige inndeling av samfunnet i sektorer, forvaltningsområder og organisasjoner. Oppdeling og uklarhet rundt ansvarsområder, sammen med dårlig samarbeid på tvers av offentlige instanser har blitt løfta frem som hovedårsakene til hvorfor Norge ikke klarte å forhindre katastrofa som utbredte seg den 22. juli.
Investeringer i beredskap og krisehåndtering er viktig, for det er ikke «bare» terrorangrep og epidemier som truer Norge. Risikoen for framtidig naturkatastrofer som ras, jordskred og snøskred øker i takt med klimaendringene. Norge ligger også utsatt til for ulykker i det kjernefysiske anlegget Sellafield i England. Ei slik atomulykke vil ha katastrofale følger for Norge.
Burde ikke kommet som en overraskelse på oss
Der 22. juli kom overraskende på oss, burde en dødelig pandemi kanskje ikke gjort det. Eksperter har advart oss lenge, og vi har opplevd verdensomspennende pandemier før.
Mot slutten av den første verdenskrig spredte spanskesyken seg til seks kontinenter. Omtrent en tredjedel av verdens befolkning blei smitta, og mellom tre til seks prosent døde.
Det moderne samfunnet har dessverre gjort oss mer sårbare for pandemier. Den høye tettheten av mennesker som bor sammen i byer, øker antall mennesker en enkelt smittebærer kan smitte. Rask langdistansetransport, som fly og tog, øker avstanden og hastigheten virus kan spre seg. Det betyr at vi kan forvente flere nye pandemier i framtida, at spredninga av disse vil skje raskt og nå en høyere andel av verdens befolkning.
Verden har også forandra seg på måter som gir lavere sårbarhet. Vi har en sunnere befolkning, bedre hygiene, forebyggende og kurerende medisiner, og en større vitenskapelig forståelse av sykdom nå. I dag har vi også folkehelseorganisasjoner, som Verdens helseorganisasjon, som har i oppgave å legge rette for global kommunikasjon og koordinering.
Vi kan lene oss på andres erfaringer
I motsetning til 22. juli, kan vi i denne krisa lene oss på erfaringer som er gjort av andre før oss. Kina har hatt stor suksess med sine ekstreme tiltak for å redusere kontakthyppighet. Beslutningene om å sette Wuhan og andre byer i Hubei provinsen i karantene har blitt møtt med ros av Verdens Helseorganisasjon.
Det er selvfølgelig vanskeligere å gjennomføre slike ekstreme tiltak i et demokrati, men isolasjon er ikke den eneste effektive responsen på pandemien. Sør-Korea har klart å bremse virusets spredning betraktelig ved hjelp av omfattende testing og oppsporing av smittede, en taktikk også Verdens Helseorganisasjon har gått ut og sterkt oppfordra til.
Myndighetene i Norge og flere andre land har blitt kritisert for å ikke teste nok, at tiltaka som er innført er for svake og at de kom for seint.
Heldigvis er det fortsatt tid til å tenke igjennom hvordan vi videre skal svare både på dette og potensielle framtidige katastrofer, men det haster. For måten vi håndterer denne trusselen på, avgjør om vi går fra krise til katastrofe.
