For å si dette først: Slik situasjonen er nå, er oppgaven å følge de råd som myndighetene gir. Dugnaden krever forsakelser, og å reise fra hytta er vel en av dem. Men etter krisen må vi ruste kommunene slik at de er bedre forberedt til neste gang en tilsvarende krise skulle oppstå.

Østlandsforskning og Høgskolen i Innlandet har de siste tre tiårene forsket på fritidsboliger som et samfunnsfenomen eller en trend som på en grunnleggende måte har introdusert en ny type organisering av husholdningers familieliv.

Koronaviruspandemien har med all tydelighet vist dette, som når myndighetene muligens må ty til forbud ved lov om opphold på fritidsbolig utenfor kommunen der man er folkeregistrert. Men dette er helt åpenbart et svært kortsiktig tiltak – om enn nå i krisehåndteringens tid «tålelig».

Men det er en debatt som bør komme i kjølvannet av krisen, en krise som på en åpenbar måte viser at vi som samfunn har sovet i timen. Ikke i den forstand at rurale fjellkommuner er så attraktive at urbane husholdninger ønsker og skaffer seg et fotfeste der. Det er vel rett og slett en måte å ta hele landet i bruk.

Det akutte problemet er at dagens organisering av sykdomsbehandling ikke har tatt høyde for hvordan en betydelig andel av befolkningen lever sine liv.

Ikke en holdbar løsning på sikt

Et åpenbart problem er måten dette skjer på, snarere enn at det skjer. Det skjer som en feltmessig utbygging av høgstandard sekundærboliger. Husholdninger fordeler sine hjemfunksjoner, som hvor dagliglivet er forlagt og hvor fritidslivet er forlagt, på en bolig i byen og en bolig på, for eksempel, fjellet. Vi kaller det flerhushjemmet.

Dette er i utgangspunktet bra for både byen og bygda – selv om blant annet arealbruk og mobilitet gir utfordringer.

Det politiske problemet er et annet: Den øvrige samfunnsmessige sivile infrastruktur – som helse, politi, brann og annen beredskap – henger ikke med i denne utviklingen.

På sikt er det ikke en holdbar løsning å nekte husholdningene å være i egen bolig, selv om det er en fritidsbolig, og heller ikke at bygda ber dem dra hjem når det drar seg til. Den politiske oppgaven er å finne ut hvordan vi kan utvikle den sivile infrastrukturen på en måte som styrker bygda og byen og avspeiler hvordan vi faktisk lever våre liv.

Styrk ambulansetjenesten

Når det gjelder det akutte helseproblemet må vi anerkjenne at mange nordmenn nå lever livene sine både hjemme og på hytta – fritidsboligen er som å være hjemme.

En mulig løsning er å styrke det paramedisinske tilbudet vesentlig. Dette gjelder konkret ambulansetjenesten – som i våre dager er i ferd med å bli et ganske avansert medisinsk tilbud hvor pasienten nærmest kan få full behandling i bilen.

Dette omhandler primært fjellkommuner eller områder med mange fritidsboliger. Den absolutte hovedtyngden av disse er distriktskommuner som ligger innenfor en radius på cirka to til tre timer fra byregionene våre.

Med sentralisering av sykehus bør paramedisin styrkes

Bedre ambulansetjeneste vil åpenbart også være til fordel for nettopp hele samfunnet i fjellkommunene - ikke minst i våre dager hvor vi sentraliserer sykehustjenestene. Blir man syk på fritidsboligen, og det krever medisinsk behandling skal, må eller bør man sendes til sykehus, og det er uansett ikke i fjellkommunene.

Vesentlig styrking av paramedisinsk tjeneste vil koste, men det er ikke annet enn en følge av boligstrukturen vi har utviklet siden slutten av 1980-tallet. Fjellkommunene bør nå peke på at etter A kommer B; etter utbygging må den sivile infrastrukturen følge på. Dette er modus operandi i samfunnsplanleggingen.

Vi trenger å gjøre dette til en politisk oppgave som aller helst bør tas tak i før krisen er der neste gang. Løsningen med å be folk pelle seg hjem når de faktisk er hjemme, har kanskje ingen framtid?

Men: I påvente av en bedre gjennomtenkt sivil infrastruktur må man i en krise som denne her og nå selvfølgelig lytte til myndighetene.