Vi er opplært til å tro at forskere tar hensyn til alle fakta, mens konspirasjonsteoretikerne er høyst selektive i valg av fakta. Så enkelt er det imidlertid ikke. Forskere er også forutinntatte. Forskere har sine preferanser for hva de finner verdt å følge opp. Enhver forsker har et personlig filter som bestemmer hvilke informasjoner som slipper gjennom. Vi vil at det skal være slik og omtaler det som individualisme. Kreativiteten springer ut av den og de mest kreative personene har filtre som skiller seg mye fra flertallets.

• Les også: Kan man overbevise en som tror på konspirasjoner at han tar feil?

Det ligger i individualismen natur at den enkelte forskeren søker sin egen sannhet, det han tror mest på. For å kunne tro må han trekke seg litt vekk fra den etablerte kunnskapen, eller som filosofen Immanuel Kant (1724-1804) skrev i 1787: «Jeg må derfor oppheve kunnskap, for å gi plass for troen». Forskere er også mennesker, og mange ledes av en ikke-religiøs overbevisning, en sterk tro på noe. På den måten oppstår det vi i vitenskapsteorien omtaler som subjektive oppfatninger og/eller personlige meninger.

Det vi vet er midlertidige sannheter

Det som ender opp i lærebøker er et resultat av kompromissløse, men rasjonelle diskusjoner mellom de involverte forskerne. Det vil si ­– det skjer ikke ved håndsopprekking. Noen ganger ser forskere ulikt på det meste, inklusive hva som er relevante fakta (jamfør filteret) og hva som er gyldige forklaringer.

Det kan by på store utfordringer. Arthur Schopenhauer (1788-1860) mente at når man diskuterer med noen, er det ikke intellektet man diskuterer med, men viljen. Da kan det til tider bli vanskelig å føre meningsfulle diskusjoner. De strategiske og taktiske elementene fortrenger rasjonaliteten.

Viljen til å diskutere, eller velvilligheten, er imidlertid et rasjonalitetskrav i vitenskapen. Man må kunne si, og oppriktig mene, at «jeg kan ta feil og du kan ha rett, og sammen kan vi kanskje kommer nærmere sannheten».

Det vi vet, har status som midlertidige sannheter. Og hva som til enhver tid blir sett på som sant, blir bestemt av brukerne, det vil si andre forskere, politikere og menigmann, og ikke av de forskerne som legger det frem. Det er for eksempel ikke klimaforskerne som kan bestemme hva samfunnet anser som sant. Noe av det vi vet om naturen kan også være endelige sannheter (termodynamikken er ifølge Einstein en god kandidat), men vi har ikke kriterium for å avgjøre det. Av den grunn er ingenting av det vi vet skjermet for kritikk.

Konspirasjonsteoretikere ledes av frykt

Lærdommen av dette er at uenighet i vitenskap ikke bare dreier seg om fakta, det vi kan se. Det dreier seg ofte om noe mer fundamentalt, noe abstrakt og derfor noe spekulativt. Teorien om atomer og elektroner oppstod til eksempel før vi kunne «se» dem og ingen har sett et gravitasjonsfelt. Konspiratoriske teorier er også basert på noe spekulativt, noe vi ikke kan se, så som «den dype staten», men det er ikke så klart formulert eller definert som i vitenskapen. Det synes imidlertid klart at den konspiratoriske tenkningen gir stort spillerom for fanastien og for å finne opp fakta som støtter opp om de trusselbildene de ser for seg.

Konspirasjonsteoretikerne ledes ofte av frykt og spiller på vårt føre-var instinkt i sine forestillinger. Det gjør at de som hører på dem har lett for å betrakte det som kan være sant, for å være sant. Fordi de også presenterer «faktaene» på en vag eller antydende måte (de angir ikke tid og sted, og ikke alltid hvem som er involvert), er det i praksis umulig å kontrollere dem. Det er derfor et problem at også forskere spiller, bevisst eller ubevisst, på frykten når de utaler seg om noe som kan gå galt, så som at «Havet kan stige fire meter innen år 2100».

Påstander som er umulig å fakta-sjekke

Det er brukerne av kunnskapen, altså folk flest og politikerne, som skal stå for føre-var-tenkningen. Ikke forskerne. Det finnes ikke noe føre-var begrep i vitenskapens søking etter objektive sannheter. Av den grunn skal forskere ikke vise til en føre-var-tenkning når de omtaler sin forskning og i alle fall ikke bruke det som et argument for å bli tatt på alvor. Det blir imidlertid gjort, spesielt når temaet er klodens eller vår helse. Men da spiller man på de samme strengene som konspirasjonsteoretikerne.

Det er også et problem at det ikke er mulig å avkrefte, motbevise eller fakta-sjekke, kan-påstander om fremtiden. Fordi kan-påstander i tillegg overfører forklarings- og bevisbyrden til kritikerne (som må dokumentere at det ikke kan …) er de lett å fremme. Det gjør at omverdenen blir overveldet. Det er en bevisst strategi hos de som fremmer konspirasjonsteorier.

Kritikk hjelper oss på rett spor

Det finnes ingen hellige dogmer eller uforanderlige læresetninger verken i den vitenskapelige eller den konspiratoriske tenkningen. Det betyr at tilhengerne av konspirasjonsteorier ikke bør fortolkes med termer fra religionskritikk, selv om det er visse psykologiske likheter forbundet med hva som motiverer tilhengerne, så som opplevelsen av å være med på noe stort, noe som er viktig for mange mennesker og/eller hele menneskeheten. Forskere som forsøker å forstå årsakene til kreft, hjerteinfarkt, epidemier, klimaendringene, etc. har også en opplevelse av å være med på noe stort. Derfor kan kritikk oppleves sårende eller invaderende, men i vitenskap er kritikk ment som hjelp til å komme på et mer fruktbart eller helt nytt spor.

Uansett, det som først og fremst skiller vitenskapelige og konspiratoriske teorier, er ikke hvilke elementer som inngår i konstruksjonen av dem eller opplevelsen av å være med på noe stort. Det som skiller er at konspirasjonsteoretikerne og tilhengerne av dem mangler kultur for selvkritikk og at de heller ikke er velvillig innstilt til kritikk fra andre. Det betyr at de mangler en effektiv mekanisme for å korrigere oppfatningene og standpunktene sine – slik vi har i vitenskapen.

Den selv-korrigerende mekanismen kan vi forskere takke den greske naturfilosofien og matematikeren Tales (624-547f.kr.) for, da han i sin tid kommanderte sine elever til å kritisere ham. Tales innså at han trengte hjelp. Han innså til og med at det kunne være verdifullt med kritikk fra noen som trolig visste mye mindre enn ham selv (noe mange av dagens forskere vil ha seg frabedt).

Kritikk nøytraliseres ved å så tvil om motiver

Forsøk på kritikk blir av konspirasjonsteoretikere imidlertid effektivt nøytralisert av tilhengerne ved at de sår tvil om kritikernes motiver, så som at de er agenter for den onde, dype staten. Igjen, det er et problem at denne type retorikk også har fått innpass i debatter mellom forskere, jamfør påstander av typen: «du/de er betalt av tobakksindustrien», «du/de er betalt av kjøttindustrien», «du/de jobber i fossilindustrien», etc.

Vi forskere kan ikke forvente å komme i en fruktbar diskusjon med de som tiltrekkes av den konspiratoriske kulturen. Kanskje det viktigste vi forskere kan gjøre for å motvirke fremveksten og spredningen av konspirasjonsteorier, er at vi ved enhver anledning opptrer som gode rollemodeller for den vitenskapelige tenke- og væremåten. Da må vi avstå fra den type formuleringer og retorikk som overlapper med konspirasjonsteoretikernes, det vil si at vi bør avstå fra å spille på frykt (for å få oppmerksomhet), styre unna vage kan-påstander (som ikke kan testes) og la være å stille spørsmålstegn ved kritikernes motiver (som nøytraliserer kritikken).

Vitenskapen er ikke avhengig av at alle forskere evner å leve opp til dens egne idealer, men forskere som ikke gjør det blir nyttige idioter for konspirasjonsteoretikerne.

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap