Tillit kan være en viktig ressurs i det norske samfunnets håndtering av koronakrisen. Vår forskning om samfunnsmessige reaksjoner på terrorisme viser at tilliten i samfunnet kan øke når kriser inntreffer, og at tillit kan virke positivt ved å dempe frykt.

Skiller Norge seg fra andre land når det gjelder tillitens betydning – og er disse innsiktene overførbare til koronakrisen?

NRK-serien 22. juli tok oss denne vinteren tilbake til de kaotiske dagene etter terrorangrepene i Oslo og på Utøya i 2011. Vi ble minnet om følelsen av frykt, sinne og fortvilelse i møte med grusomhetene, men også om rosetog, køen av blodgivere og samlingen rundt de demokratiske grunnprinsippene i samfunnet.

Ikke lenge etter siste episode av serien kom koronapandemien, en helt annen type grunnleggende utfordring for samfunnet vårt. Et av de store spørsmålene som vil bli stående igjen er hvorvidt Norge, med den i utgangspunktet høye tilliten mellom myndigheter og innbyggere, og den høye mellommenneskelige tilliten, taklet krisen bedre enn andre land.

Innsikt i befolkningens reaksjoner på terrorangrep kan være et utgangspunkt for forstå hvordan tillit og frykt påvirker vårt møte med store samfunnskriser.

I et nylig avsluttet forskningsprosjekt har vi undersøkt hvordan terror og terrortrusler påvirker følelsen av frykt og tillit i fem ulike land: Norge, USA, Finland, Spania og Frankrike.

Spørreundersøkelser til befolkningen i de fem landene ble gjennomført i perioden 2015 til 2017, en tid med terrorangrep mot satiremagasinet Charlie Hebdo og konsertscenen Bataclan i Paris, og store terroraksjoner også blant annet i Nice, Barcelona, San Bernadino og Orlando.

Tilliten kan øke i tiden etter et terrorangrep

Terrorangrep er politiske handlinger som kan skape frykt og mistro, og føre til politisk splittelse og polarisering. Samtidig kan terrorangrep også føre til det motsatte: Samling om felles verdier, i protest mot det terroristene står for, og økt oppslutning om politiske ledere.

«Mer demokrati, mer åpenhet» ble slagordet for en historie om en særnorsk, fredelig reaksjon på terror etter 22. juli-angrepene. Betydelig flere sa seg enig i påstanden «folk flest er til å stole på» i august i 2011 enn i april samme år. Den allerede høye tilliten folk hadde til politiet, Stortinget og regjeringen ble enda høyere. Også tilliten til personer med annen nasjonalitet og religion økte markant.

Tillitsøkning skjer ikke automatisk

Men er egentlig Norge et annerledesland når det gjelder en slik økning i tillit? Forskningen tyder ikke på det. En såkalt «rallying around the flag»-effekt, der folk slutter opp om sine ledere i krisetid, er blitt påvist på tvers av land og situasjoner. Dette skjedde blant annet etter 11. september-angrepene i USA i 2001, etter Charlie Hebdo-attentatet i Paris i 2015 og etter angrepet i Barcelona i 2017.

Likevel er det ingen automatikk i en slik tillitsøkning. Etter Nice-angrepet i 2016, det tredje store angrepet i Frankrike på halvannet år, hadde befolkningen svært lav tillit til myndighetene, spesielt til deres evne til å forhindre nye angrep. På tvers av land og terrorangrep ser det også ut til at mye avhenger av politiske lederes evne til å forme forståelsen av hvordan problemet kan møtes, og formulere budskap som er egnet til samling.

Samfunn med mye tillit opplever mindre frykt for terror

Store terrorangrep skaper frykt, også utenfor landene som rammes – men i ulik grad. Etter Bataclan-angrepet i Paris i 2015 var det mindre frykt for terrorangrep i landene hvor folk i stor grad stoler på hverandre og på myndighetene.

Norge og Finland hadde mindre frykt enn Spania, Frankrike og USA, land med et lavere tillit i samfunnet.

Men interessant nok – det er ikke slik at det å ha tillit til andre beskytter mot frykt på personlig nivå bare i høytillitsland som Norge. De med mest tillit til andre er minst redde for terror, uavhengig av om de bor i Norge, Spania eller USA.

En fordel i høytillitsland er likevel at når mange har høy tillit, blir også det totale fryktnivået lavt.

Motstandskraft mot sjokk

Norge er et land med høyt nivå av sosial og politisk tillit, lav frykt og en politisk kultur som fremmer brede koalisjoner og samarbeid når kriser inntreffer. Likevel viser sammenligningen med andre land at den økte tilliten og samholdet i møtet med 22. juli-terroren ligner reaksjoner andre steder.

Den gode nyheten er at det i så fall er fordi vi har mange av kjennetegnene på et samfunn med robust motstandskraft mot den typen sjokk som et terrorangrep er.

Hvor overførbart er dette til hvordan vi møter utfordringene fra koronapandemien? En tidlig undersøkelse Institutt for samfunnsforskning har gjennomført viste at høy tillit til myndighetenes håndtering av situasjonen gjorde det mer sannsynlig at man fulgte myndighetenes råd om hygiene og avstand.

Også i samfunnets håndtering av korona ser det altså ut til at den høye tilliten er en ressurs. En forskjell er likevel at man i koronakrisen må finne en balanse mellom tillit og frykt, fordi et visst nivå av frykt også er viktig for å overholde rådene.

Interessant nok synes det ikke som om vår tillit til andre er viktig. Kanskje er det snarere motsatt, at hvis man ikke har tillit til at andre etterlever rådene, må man i større grad følge dem selv for å beskytte seg og sine.

Hvor lenge vil tilliten vare?

Et spørsmål som melder seg, er også hvor lenge tilliten vil vare. Om pandemien vedvarer og en hel- eller delvis nedstengning av samfunnet blir et mer varig fenomen kan det tenkes at misnøyen og mistilliten vil melde seg selv i et land der høy tillit er utgangspunktet.

Tilliten er antagelig heller ikke usårbar for kritikk av myndighetene, hvis tiltak skulle vise seg å ha store negative konsekvenser.

Vi har allerede planlagt nye undersøkelser for å følge opp spørsmålet om hvordan den «nasjonale koronadugnaden» påvirker og påvirkes av nivåene av frykt og tillit i samfunnet.

Les også:

Militær kultur kan hjelpe oss å takle kriser

Les også:

Hvordan blir verdiene våre påvirket av kriser?